Er det mulig å "ta seg sammen"?

Vi blir alle utsatt for en lang rekke negative, triste, deprimerende situasjoner i livet. De fleste av oss takler dem, etter kortere eller lengre tid. Men vi kjenner alle noen som ikke gjør det; dem som bruker år på å komme over en kjærlighetssorg der andre kan bruke to uker, dem som ser en dårlig karakter som en katastrofe, dem som tolker alle negative kommentarer som personlig hets.

Og i begynnelsen er alle verdt vår medfølelse. Men vi tåler bare en viss mengde klaging; etter det begynner vi å riste i disse menneskene, vi vil at de skal skjerpe seg, og om de ikke er like sterke som oss andre, så vil vi i alle fall at de skal late som.

Å vise sine sanne følelser er nemlig bare greit så lenge vi opplever følelsene som rasjonelle og berettiget. Vår sympati strekker seg bare så langt som vår forståelse gjør; idet vi oppfatter noen sin lidelse som komisk, overdrevent dramatisk, egoistisk, mister vi vår medfølelse. Vi vil at de skal forstå når de er urasjonelle og krevende.

Problemet er at den menneskelige hjerne langt fra alltid fungerer særlig rasjonelt.

For spørsmålet er; har vi i det hele tatt rett til å lide? Har noen med en noenlunde stabil bakgrunn i Norge i det hele tatt rett til å være deprimerte i en verden der folk blir overlykkelige over å finne en våt brødskalk på en søppelfylling, ikke vet hvem foreldrene er og dør av AIDS før de har fylt tolv? Hvis vi var rasjonelle vesner, ville vi veltet oss i lykke over at vi kan spise ferskt brød til frokost hver dag om vi vil. Men vi gjør ikke det. Vi kan late som om vi forstår det, forstår hvor mye større lidelsen til mennesker i u-land er, men vi gjør det egentlig ikke.

Kanskje har vi ingenting å klage over, og kanskje hadde vi - om verden var rettferdig - ikke hatt rett til å være lei oss for små ting.

Men følelsene våre vet ikke om dette. En depresjon spør ikke om rett, den tar seg rett.

En hel del mennesker er overbevist om at det hjelper å tenke positivt. Men for meg blir dette omtrent den samme retorikken som å si til en med kjempedårlig selvtillit at man får til alt ved å tro på seg selv; man kan kanskje feike selvtillit ovenfor andre, men ikke ovenfor seg selv.

Det er klart et menneske kan forandre seg i en eller annen grad. Men hva skal til for å skape denne forandringen? Hvis det var slik at man faktisk kunne velge å være lykkelig, hvorfor er ikke da alle lykkelige? Av alle som prøver å være fornøyde med livet sitt er det ikke alle som klarer det. Man kan alltids krangle om det er slik at noen er mer genetisk disponert for nedtrykthet enn andre, eller om erfaringene vi har bidrar til å sende oss inn i visse tankemønstre. Men i hvor stor grad har vi rett til å kreve av folk at de bryter sine egne tankemønstre?

Det er forskjell på en depresjon og bare generell sutring eller nedtrykthet; en depresjon er en sykdom og havner i en kategori for seg selv. Men det er interessant at vi i det hele tatt har et ord som sutring, som må bety noe sånt som "irriterende formidling av noe man oppfatter som negativt".

Hver gang man møter noen som blåser opp et stort problem, tror jeg neppe det nytter om vi i vår irritasjon sier "Skjerp deg, det finnes folk med større problemer i verden". Men hvis man graver lenge nok i hodet til en person, vil man alltid kunne forstå hva som skaper en livsholdning. Men å alltid se egosentrisme som egoisme er urettferdig. Vi er alle egosentrister, bare ikke nødvendigvis på den irriterende måten. For en persons følelser vil alltid være virkelige for den personen, og det å overvinne en følelse er noe av det mer krevende som finnes. Å avfeie dem som falske, som er det vi gjør hver gang vi ber noen ta seg sammen, er derfor neppe det middelet man bør bruke om målet er å hjelpe en person til å slutte å stirre inn i sin egen navle.