I alle fall ikke i Hollywood.
Har du noengang tenkt over at omtrent alle heltefigurer eller skuespillere i actionfilmer er menn? Eller at i alle fall flertallet alltid er det?
La oss si at jeg var en superkjent regissør og hadde laget en tradisjonell actionfilm som foregikk slik.
1. En gjeng raner en bank med påfølgende gisseltaking og mord av uskyldige, før de stikker av
2. Tøff gruppe av politibetjenter etterforsker saken med passelig mengde eksplosjoner og biljakt
3. Tøffe politibetjenter plaffer ned ranerne så blodet spruter, gislene blir sluppet fri, alle er glade.
Kunne du tenke deg at det var mulig at alle ranerne var kvinner, alle politibetjentene var kvinner, og alle gislene var menn? Og i så fall, hadde dette vært mulig uten at det ble stemplet som en feministisk film, som noe unormalt, sært og spesielt?
Og i omvendt tilfelle; hadde noen i det hele tatt tenkt en eneste kjønnsrelatert tanke om de så en slik actionfilm bestående av 95 % menn?
Nei. Og det er fordi Simone de Beauvoir hadde rett; mannen er normen. Vi er vant til å se ham på film, og stiller ikke spørsmålstegn ved at han hele tiden er der.
Når en film legger inn en såkalt sterk kvinnefigur er det bare for å lure deg til å tro at den er kjønnsnøytral. Ta for eksempel en klassisk "historisk" film som King Arthur, der Kiera Knightley spiller en Guinevere som skyter med pil og bue. Og plutselig er det en likestillingsfilm som fremstiller "sterke kvinner", selv om alle de andre i filmen er menn.
Samtidig; historiske filmer som fremstiller voldelige historiske hendelser vil nødvendigvis ofte bestå av flest menn. Men i eventyrfilmer, eller actionfilmer, eller alle andre filmer, burde det være mulig med en nyansering. Ikke fordi film bør ha som hensikt å være likestilt. Men fordi film bør ha som hensikt å fremstille alle som mennesker og ikke som kjønn med en spesifikk rolle, og for å forstå at filmverdenen faktisk IKKE er laget bare for å tilfredsstille et mannlig publikum. Hva med tegneseriene? Er Spider-Man, Batman og Hulken kvinner? Og hvem er stort sett fiendene deres?
Kvinner som er med i actionfilmer er stort sett enten med for å sikre romantikk/sex av noe slag, eller for å skyte folk slik at man kan late som om Hollywood er likestilt.
Har noen sett Transformers her? Jenta ser ut som en supermodell. Gutten er relativt nerdete og uattraktiv. Hvor mange actionfilmer vet dere om som har en stygg jente i hovedrollen, med en superdeilig mann som motspiller?
Det er nok mulig å finne unntaksfilmer; vil si at Kill Bill er litt ukonvensjonell her, for eksempel. Men da vil man merke seg det som et unntak, som noe spesielt. En kvinnelig mannevond helt vil ALLTID bli tolket ut i fra sin stilling som nettopp mannevond og kvinnelig, mens en mann bare blir tolket ut i fra sin rolle, som om han var kjønnsnøytal. Men jeg har begynt å stille disse spøsmålene til ALLE tv-serier og filmer jeg ser: hvor mange menn og hvor mange kvinner er med? Hva slags roller har de? Hvordan fremstår kvinnene?
Og jeg blir stort sett alltid litt deprimert.
En ting er kvantitet; en annen ting er kvalitet. Spør deg selv om hvilken rolle kvinner på film tjener. De fleste filmer for voksne - som ikke er spesifikt rettet mot kvinner - har menn i hovedrollen, fordi alle filmer med kvinnelige hovedroller plutselig blir stemplet som kvinnefilmer, mens filmer med menn i hovedrollen er såkalt kjønnsnøytrale. Dette er fordi man ikke klarer å se kvinner som mennesker. En dramafilm som fremstiller en manns problemer, en manns reise, blir regnet som å være noe alle kan identifisere seg med, mens hvis det er en kvinne blir det ikke regnet med at menn skal være interessert.
Ta moderne animasjonsfilmer. Ta Shrek, ta Istid, ta Harry Potter ta Dragetreneren, ta Toy Story. Hvem er heltene, hvem er sidespillerne? I filmer laget for barn - hvorfor i all verden er det fortsatt flertall av gutter som hovedpersoner? Tror vi ikke at gutter gidder å se jenter på en tv-skjerm, og hva har det å si for måten vi tenker på?
Jeg så Karate Kid for ikke så lenge siden. To kvinner er med, og de spiller rollen som hovedpersonens a) støttespiller b) forelskelse.
Det er forsåvidt ikke noe problem at EN film er sånn, problemet er at det er et mønster. Hvor er alle de påkostede storfilmene om jenter som klarer ting, fysisk eller psykisk? Hvordan forventer vi at jenter skal føle seg når de alltid spiller rollen som mindreverdige på skjermen?
Igjen; det finnes unntak overalt. Pippi. Mulan. The Golden Compass. Men unntakene er gjerne lettest å komme på i sjangerne for barnefilmer eller dramafilmer. Det ser ut som om vi enda ikke tror at voksne menn kan identifisere seg med voksne kvinner på filmlerretet.
tirsdag 5. oktober 2010
Trenger vi roller?
Jeg har en teori om at mitt hat mot kjønnsrollemønstre egentlig er et hat mot all form for kategorisering. Vi deler verden inn i hundre tusen ulike grupper; svart, hvit, kvinne, mann, rik, fattig, punker, soss, ung, gammel, liker popmusikk eller liker rock, spiller fotball eller spiller dataspill; og ut i fra disse gruppene danner vi hundrevis av kategoriseringer som deretter gjør at vi kan dytte verden inn i passelige grupper.
Og det er greit nok; alle sier at de hater å bli satt i bås, og alle sier at de er for spesielle til å høre til noen bås. Og dermed kan man lage en helt egen kategori av "folk som føler seg for spesielle til å høre til i en bås", og så har man løst det problemet.
Problemet med disse gruppene er at de får oss til å tenke begrensende og oppdelt, snarere enn åpen og flytende, og jeg tror det har en større hensikt å se på hele verdens som flytende, ulåst, vanskelig og komplisert.
Ta ett eksempel: en jente som på barneskolen liker å spille fotball, klatre i trær og ha snøballkrig blir lett stemplet som en "tomboy"; ordet "jente" er ikke nok til å forklare din atferd, så vi stempler deg som halvveis gutt. (Man kan gjøre det samme med gutt med jenteatferd, bare at det - interessant nok - blir sett på som noe negativt, mens det å være tomboy er synonymt med å være tøff). Det hadde vært lettere om man kunne innse at det å finne fellestegn for halve jordkloden under kategorien "jente" bare er å gi opp, for de referansene man da danner ender lettere opp med å bli selvoppfyllende enn noe annet. Man bruker de gjeldende referansene til å danne seg en identitet som jente.
Spørsmålet er om det i det hele tatt går an å danne en individualitet uten noen referansegrupper?
Ung, hvit, vestlig kvinne. Det sier noe, men altfor lite, fordi tre små ord som dette gjerne føler at man danner bilder i hodet sitt, legger til en masse egenskaper som kanskje ikke finnes.
Jeg har en følelse av at ordet individualitet er litt oppskrytt. For eksempel er jeg skeptisk til alle som argumenterer for viktigheten av å ha en unik klesstil som representerer deg selv. For det første er dette umulig, siden et eller annet sted har noen samme klær som deg likevel, for det andre misvisende, fordi hvordan et menneske representerer seg selv gjennom klær ikke nødvendigvis sier noenting som helst annet at "det er for kaldt og for umoralsk å gå naken, så er eller annet må man jo dytte på seg".
Jeg tror ikke det er mulig å unngå å definere mennesker, fordi alle aspekter ved deg kan si noe om deg; problemet er at de kan bety en rekke helt forskjellige ting hos ulike individer. Det at man kan finne masse fellestrekk gjør at man lettere overser forskjellene, og omvendt. Jeg skulle egentlig ønske at vi var flinkere til å gruppere og stemple folk på en litt mindre - vel, begrensende måte.
Og det er greit nok; alle sier at de hater å bli satt i bås, og alle sier at de er for spesielle til å høre til noen bås. Og dermed kan man lage en helt egen kategori av "folk som føler seg for spesielle til å høre til i en bås", og så har man løst det problemet.
Problemet med disse gruppene er at de får oss til å tenke begrensende og oppdelt, snarere enn åpen og flytende, og jeg tror det har en større hensikt å se på hele verdens som flytende, ulåst, vanskelig og komplisert.
Ta ett eksempel: en jente som på barneskolen liker å spille fotball, klatre i trær og ha snøballkrig blir lett stemplet som en "tomboy"; ordet "jente" er ikke nok til å forklare din atferd, så vi stempler deg som halvveis gutt. (Man kan gjøre det samme med gutt med jenteatferd, bare at det - interessant nok - blir sett på som noe negativt, mens det å være tomboy er synonymt med å være tøff). Det hadde vært lettere om man kunne innse at det å finne fellestegn for halve jordkloden under kategorien "jente" bare er å gi opp, for de referansene man da danner ender lettere opp med å bli selvoppfyllende enn noe annet. Man bruker de gjeldende referansene til å danne seg en identitet som jente.
Spørsmålet er om det i det hele tatt går an å danne en individualitet uten noen referansegrupper?
Ung, hvit, vestlig kvinne. Det sier noe, men altfor lite, fordi tre små ord som dette gjerne føler at man danner bilder i hodet sitt, legger til en masse egenskaper som kanskje ikke finnes.
Jeg har en følelse av at ordet individualitet er litt oppskrytt. For eksempel er jeg skeptisk til alle som argumenterer for viktigheten av å ha en unik klesstil som representerer deg selv. For det første er dette umulig, siden et eller annet sted har noen samme klær som deg likevel, for det andre misvisende, fordi hvordan et menneske representerer seg selv gjennom klær ikke nødvendigvis sier noenting som helst annet at "det er for kaldt og for umoralsk å gå naken, så er eller annet må man jo dytte på seg".
Jeg tror ikke det er mulig å unngå å definere mennesker, fordi alle aspekter ved deg kan si noe om deg; problemet er at de kan bety en rekke helt forskjellige ting hos ulike individer. Det at man kan finne masse fellestrekk gjør at man lettere overser forskjellene, og omvendt. Jeg skulle egentlig ønske at vi var flinkere til å gruppere og stemple folk på en litt mindre - vel, begrensende måte.
Å føle det man føler
Jeg antar det var flere enn meg som leste den artikkelen i A-magasinet forrige lørdag som handlet om en pedofil som ikke var overgriper. Det er et tema jeg faktisk har tenkt på før, når jeg har lest om overgripere; hva med dem som føler det samme, men aldri forteller det til noen? Hvordan har de det med seg selv? Hva vet vi egentlig om hva folk tenker, under overflaten?
Og hva har det egentlig å si hva folk tenker under overflaten, så lenge de handler riktig? For så fort man stempler en følelse stempler man også et menneske. Du kan ikke stemple pedofili som forkastelig uten å også få en hel del mennesker, som kanskje har pedofile følelser selv om det er de siste de vil, til å tro at de også er forkastelige mennesker.
Og folk som kritiserer sier; "Vi frykter dere er en fare for våre barn". Men jeg tror at så lenge mennesket er et moralsk vesen med selvkontroll, bør man sette ressurser heller inn på å hjelpe enn å hate. Og så burde vi tenke på at alle innsatte, alle narkomane, alle prostituerte, alle pedofile, alle har vært barn en gang, og ingen ville ende opp som de gjorde. Et menneske er fortsatt et menneske selv om det ble voksent.
Jeg tenker at det er farlig å knytte kriminelle handlinger og følelser sammen, fordi et menneskets følelsesliv er dets eget og noe som vanskelig kan kontrolleres, mens et menneskets handlinger angår alle og KAN kontrolleres. Jeg tipper at alle som har tanker som kan kobles opp mot noe kriminelt raskt ender opp med å hate seg selv, og jeg tror at vi som samfunn tjener på å være forståelsesfulle snarere enn fordomsfulle - for du kan hate et problem, men du kan ikke hate noen for å ha et problem.
Det handler om å se mennesker bak alle begreper, tror jeg. At bak alle mordere, overfallsmenn, overgripere, ligger det en historie som kan forklare hvorfor det gikk som det gikk. Selv om mange av oss kan bli sinte nok til å ha lyst til å skade noen, gjør vi det ikke. Man kan være heterofil, men man begår ikke overgrep mot det motsatte kjønn likevel. Jeg tror vi må slutte å tro at seksualitet og selvkontroll ikke er svært tett sammenknyttet. Det er derfor det er fælt at retten i voldtektssaker vektlegger hva det kvinnelige offeret hadde på seg, fordi det tilsier at om hun var utfordrende kledd kunne mannen med mindre letthet kontrollere seg selv. Men det er selvsagt aldri en unnskyldning, for alle har selvkontroll, eller kan lære seg det i større grad enn de hadde.
Og så lenge man har sterke moralske overbevisninger om hva man kan og ikke kan gjøre, er det ingen vits i å hate noen for følelsene deres, for det fører ingenting godt med seg likevel.
Og hva har det egentlig å si hva folk tenker under overflaten, så lenge de handler riktig? For så fort man stempler en følelse stempler man også et menneske. Du kan ikke stemple pedofili som forkastelig uten å også få en hel del mennesker, som kanskje har pedofile følelser selv om det er de siste de vil, til å tro at de også er forkastelige mennesker.
Og folk som kritiserer sier; "Vi frykter dere er en fare for våre barn". Men jeg tror at så lenge mennesket er et moralsk vesen med selvkontroll, bør man sette ressurser heller inn på å hjelpe enn å hate. Og så burde vi tenke på at alle innsatte, alle narkomane, alle prostituerte, alle pedofile, alle har vært barn en gang, og ingen ville ende opp som de gjorde. Et menneske er fortsatt et menneske selv om det ble voksent.
Jeg tenker at det er farlig å knytte kriminelle handlinger og følelser sammen, fordi et menneskets følelsesliv er dets eget og noe som vanskelig kan kontrolleres, mens et menneskets handlinger angår alle og KAN kontrolleres. Jeg tipper at alle som har tanker som kan kobles opp mot noe kriminelt raskt ender opp med å hate seg selv, og jeg tror at vi som samfunn tjener på å være forståelsesfulle snarere enn fordomsfulle - for du kan hate et problem, men du kan ikke hate noen for å ha et problem.
Det handler om å se mennesker bak alle begreper, tror jeg. At bak alle mordere, overfallsmenn, overgripere, ligger det en historie som kan forklare hvorfor det gikk som det gikk. Selv om mange av oss kan bli sinte nok til å ha lyst til å skade noen, gjør vi det ikke. Man kan være heterofil, men man begår ikke overgrep mot det motsatte kjønn likevel. Jeg tror vi må slutte å tro at seksualitet og selvkontroll ikke er svært tett sammenknyttet. Det er derfor det er fælt at retten i voldtektssaker vektlegger hva det kvinnelige offeret hadde på seg, fordi det tilsier at om hun var utfordrende kledd kunne mannen med mindre letthet kontrollere seg selv. Men det er selvsagt aldri en unnskyldning, for alle har selvkontroll, eller kan lære seg det i større grad enn de hadde.
Og så lenge man har sterke moralske overbevisninger om hva man kan og ikke kan gjøre, er det ingen vits i å hate noen for følelsene deres, for det fører ingenting godt med seg likevel.
Abonner på:
Innlegg (Atom)