Å føle det man føler

Jeg antar det var flere enn meg som leste den artikkelen i A-magasinet forrige lørdag som handlet om en pedofil som ikke var overgriper. Det er et tema jeg faktisk har tenkt på før, når jeg har lest om overgripere; hva med dem som føler det samme, men aldri forteller det til noen? Hvordan har de det med seg selv? Hva vet vi egentlig om hva folk tenker, under overflaten?

Og hva har det egentlig å si hva folk tenker under overflaten, så lenge de handler riktig? For så fort man stempler en følelse stempler man også et menneske. Du kan ikke stemple pedofili som forkastelig uten å også få en hel del mennesker, som kanskje har pedofile følelser selv om det er de siste de vil, til å tro at de også er forkastelige mennesker.

Og folk som kritiserer sier; "Vi frykter dere er en fare for våre barn". Men jeg tror at så lenge mennesket er et moralsk vesen med selvkontroll, bør man sette ressurser heller inn på å hjelpe enn å hate. Og så burde vi tenke på at alle innsatte, alle narkomane, alle prostituerte, alle pedofile, alle har vært barn en gang, og ingen ville ende opp som de gjorde. Et menneske er fortsatt et menneske selv om det ble voksent.

Jeg tenker at det er farlig å knytte kriminelle handlinger og følelser sammen, fordi et menneskets følelsesliv er dets eget og noe som vanskelig kan kontrolleres, mens et menneskets handlinger angår alle og KAN kontrolleres. Jeg tipper at alle som har tanker som kan kobles opp mot noe kriminelt raskt ender opp med å hate seg selv, og jeg tror at vi som samfunn tjener på å være forståelsesfulle snarere enn fordomsfulle - for du kan hate et problem, men du kan ikke hate noen for å ha et problem.

Det handler om å se mennesker bak alle begreper, tror jeg. At bak alle mordere, overfallsmenn, overgripere, ligger det en historie som kan forklare hvorfor det gikk som det gikk. Selv om mange av oss kan bli sinte nok til å ha lyst til å skade noen, gjør vi det ikke. Man kan være heterofil, men man begår ikke overgrep mot det motsatte kjønn likevel. Jeg tror vi må slutte å tro at seksualitet og selvkontroll ikke er svært tett sammenknyttet. Det er derfor det er fælt at retten i voldtektssaker vektlegger hva det kvinnelige offeret hadde på seg, fordi det tilsier at om hun var utfordrende kledd kunne mannen med mindre letthet kontrollere seg selv. Men det er selvsagt aldri en unnskyldning, for alle har selvkontroll, eller kan lære seg det i større grad enn de hadde.

Og så lenge man har sterke moralske overbevisninger om hva man kan og ikke kan gjøre, er det ingen vits i å hate noen for følelsene deres, for det fører ingenting godt med seg likevel.