De fleste mennesker tilbringer relativt mye tid med å være hysterisk opptatt av sitt eget utseende. Unge, usikre tenåringer skriver inn til ukeblader og klager over sine mange mangler, og eldre, utdannede mennesker svarer med setninger av typen "du er vakker sånn som du er", "skjønnhet kommer innenfra", "det viktigste er å være fornøyd med seg selv, uansett hvordan du ser ut".
Det at folk skriver inn til nevnte ukeblader i første omgang er grunn nok i seg selv til å bevise at setningene er meningsløse, for ellers ville det ikke vært bruk for dem i utgangspunktet.
Men disse setningenes hensikt må være å motvirke det generelle bildet livet har lært oss alle, nemlig at "Du er IKKE vakker nok sånn som du er, og det må du gjøre noe med umiddelbart". Vi er alle hysteriske idet vi teller kalorier med den ene hånden og løfter vekter med den andre, og om vi ikke gjør det, vet vi at vi egentlig burde.
Vi ser bare ikke noe hysteri i dette, fordi vi forkler hysteriet i nøytrale setninger, sånn som "det er viktig å ta vare på sin egen kropp", og "man må ta vare på sitt eget utseende for å ha det bra med seg selv".
Må vi virkelig det? Og i så fall, i hvilken grad? Hvis målet er å ta vare på sitt eget utseende og å føle seg sunn, hvorfor føler alle at de må ha den samme kroppstypen for å nå nevnte sunnhet?
Livet vårt er bygget opp av illusjoner; hva som er riktig, hva som gir mening, hva et menneske er. Tanken om at utseendet vårt er den viktiste faktoren for vår selvfølelse er enda en slik illusjon. Vi tror at verden forteller oss sannheter mens den egentlig lyver oss rett opp i trynet. Vi ser hvordan ting er, og vi begynner å begrunne tingene rasjonelt i hodene våre; og slik viderefører vi tenkemåter og tradisjoner. Altfor sjelden spør vi oss om selve hendelsene er rasjonelle. Kan vi styre våre egne illusjoner? For i teorien burde jo disse tingene vært styrt av individuelle faktorer. At hele verden går rundt og er febrilsk opptatt av tre kilo for lite eller mye kan vel neppe begrunnes i sunnhet eller helse. Jeg orker ikke lese enda et ukeblad som forteller meg hvordan jeg kan passe inn i en bikini til sommeren (med "passe inn" menes "oppnå samfunnets nåværende mal for kroppsform", ikke "nå den fysiske formen du er komfortabel med"). Jeg bryr meg bare ikke. Sorry.
Problemet er at vi alle blir opplært til å bli narcisisster, vi er trent til å være ekstremt opptatt av oss selv. Med selvopptatthet mener jeg at vi generelt er for interessert i oss selv som mennesker - på feil områder. Vi tror at alle merker seg fregnene vi har i panna, håret som burde vært vasket dagen før, genseren vi kjøpte i fjor - men egentlig, hvor mye bryr du deg om hvordan vennene dine ser ut? Jeg tror vi hadde hatt en lykkeligere kultur om vi sluttet å tro at vi måtte være utseendemaniske for å kunne klare å føle oss lykkelige. All energien vi retter mot oss selv snur altfor ofte til negativ energi, til spiseforstyrrelser, depresjon, følelse av mislykkethet. Hvis vi kunne ha anvendt denne energien utenfor oss selv, mot noe annet, ville ikke det ha vært - sunnere?
Jeg mener, alle argumentene for at folk skal kunne operere seg selv til et helere menneske er jo absurd. Hvis vi har en kultur der folk føler de må kuttes fra hverandre og rekonstrueres for å bli hele som mennesker er det kulturen som bør kuttes fra hverandre og rekonstrueres. For det er jo mennesket som har skapt normen om at utseende er viktig for selvtillitten. Og det er i vår makt å rive den ned igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar