Asylsøkere og sultestreiking

Siden jeg har bodd hjemme i sommer og har hatt tidvis tvilsom internettilgang, har jeg lest mye lokalaviser for telemark i det siste.

Og det vært en sak i lokalavisa angående noen asylsøkere som sultestreiker på et asylmottak i Nome (http://www.ta.no/nyheter/article5202781.ece). Årsaken er at de har ventet i to år på å få svar på asylsøknaden, og håper ikke å streike seg til opphold, men på å få rettet øyne mot seg og sin sak for å oppnå oppmerksomhet - og rettferdighet. De hadde generelt en veldig beskjeden vinkling på sin egen sak.

I etterkant av dette har det også vært noen meningsytringer i nevnte lokalaviser om denne saken, blant annet enn "fem-på-gata"-sak. (Der vinklingen riktignok var: "Hvordan bør vi takle det når asylsøkere truer med å sulte seg til døde om de ikke får oppholdstillatelse"? eller noe i den dur.) Se også folks kommentarer under nettartikkelen.

Og jeg har mest lyst til å gråte når jeg leser hva folk er tilbøyelig til å mene om dette. Asylsøkerne blir kalt snyltere, utakknemlige, de bør dra hjem og jobbe og leve fint i sitt eget land (...i dette tilfellet den fredelige, velfungerende staten Palestina...), de skal ikke få true seg til opphold, de er sikkert kriminelle også, og så videre.

Jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at det ikke er en god løsning på alle verdens problemer å gi oppholdstillatelse til alle flyktninger, siden hele spørsmålet integrering og innvandring er komplisert. Men jeg fortviler litt, nei, ikke litt, utrolig mye, over holdningene nordmenn faktisk har! For selv om vi ikke KAN gi oppholdstilltalelse til alle, så burde vi i det minste ønske at det var mulig å hjelpe flest mulig.

Men nei. For vi oppfatter tydeligvis oss selv som snille og barmhjertige som tar imot en håndfull innvandrere i året, og hvis de ikke drukner oss i takknemlighet og ydmykhet over nordmenns storsinnethet kan de bare ha det så godt. Og om søknaden deres blir avslått, selv om de har bodd her i to, fem eller syv år, ja, så er det bare å pakke sakene og takke pent for at de har fått være her i det hele tatt.

Hvordan - HVORDAN - kan vi tro at vi er det minste snille eller barmhjertige? Vi er forkastelige! Vi har en livsstil som ødelegger kloden, og det minste vi kunne gjøre var å innse dette og forstå at vi har akkurat like lite eller like mye rett til et sånt liv som en hvilken som helst asylsøker! Når noen er villige til å sulte seg selv for å bli hørt, da burde vi bryte sammen i gråt over verdens urettferdighet! Men isteden sier vi "slutt og klag, ikke kom her og snylt. Vi nordmenn lever et anstendig, fredelig liv, og så kommer dere her og tuller til samfunnet vårt."

Hvordan kan vi i det hele tatt klandre noen som helst for å ville ønske å bo i et land uten krig? Her går vi omkring og velter oss i penger, mens resten av verden velter seg i mangelsykdommer isteden. De BURDE ikke være takknemlige, og om de hater oss forstår jeg det utmerket godt! Tror vi at vi fortjener å ha overflod av goder på bekostning av andre? Ingen fortjener noe sånt! Det er ikke bærekraftig og ikke hensiktsmessig heller!

Jeg forstår at det går an å være skeptisk til måten innvandring blir håndtert på. Men jeg forstår ikke at det går an å være skeptisk til å gi mennesker uten noe et sted å bo. Jeg forstår ikke at et parti som FRP med sin innvandringspolitikk kan appelere til folk flest, og jeg forstår ikke at ikke folk flest klarer å forstå at de tilfeldigvis er født med en masse rikdom og at det ikke gjør dem til bedre mennesker enn de som ikke er født med noe som helst.

Vi fortjener ikke å leve i en boble av fred og fordragelighet så lenge resten av verden er i kaos. Vi fortjener å få andres lidelse kastet i trynet. Jeg mener, våre besteforeldre opplevde krig, det er ikke så mange år siden. Hva får oss til å tro at vi er så trygge?

Jeg sier selvsagt ikke at det hjelper noe om Norge blir et mer ustabilt land, det hjelper ikke om vi blir mer misantropiske og hater vår egen velferd, det er ikke det det handler om. Det handler om at vi bør forstå at vår stilling tilsier at vi i desto større grad burde ønske - vel, forandring. At om vi ikke aksepterer alle menneskers atferd, så burde vi forstå den. Å forstå andre menneskers situasjon, og å forstå at når noen tyr til desperate handlinger, så burde vi høre etter.