Jeg leste akkurat ut Tolstojs "Anna Karenina". Kort fortalt: Anna Karenin er gift, misliker mannen sin, rømmer med elskeren sin, blir deprimert, hopper foran et tog og dør. Elsker reiser i krigen for å dø. Ektemann går under.
Og uten at jeg skal gi meg inn på en forenklet tolkning av Tolstoj slår det meg uansett at det er ikke helt få av de bøkene vi hyller i europeisk kultur som har et noe deprimerende syn på hele ekteskapet, på familieinstitusjonen.
Vel, det sier vel seg selv at en familie, som i praksis betyr en fire-fem mennesker som må leve under samme tak en tjue års tid, er et opphav av konflikter å skrive om. Men må det være sånn? Hvis man allerede på 1800-tallet var misfornøyd med situasjonen, hvorfor har vi enda ikke gjort noe med den?
Fortsatt tviholder menneskeheten på denne parformlivsstilen, selv om halvparten skiller seg og utroskap blomstrer og vold i hjemmet aldri slutter å være en hit. De fleste jeg kjenner, uavhengig av deres meninger om kjærlighet, regner med at "de vil vel gifte seg en gang". Inkludert meg. Hvorfor vil vi det?
Alternativet til ekteskap eller samboerskap blir gjerne fremstilt som "ensomhet, og du vil vel ikke dø alene, vil du vel?" (Litt underlig at frykten for å dø alene er et argument siden man aldri dør samtidig som sin ektefelle uansett). Det er klart det går AN å organisere seg på andre måter, kollektiv, for eksempel, men det er fortsatt en slags utskuddslivsstil for alle over 30.
Noen ganger slår det meg at folkehøgskolelivsstilen egentlig må være mye mer ideel for mennesket. En gang innebar jo "familie" også brødre, tanter, søskenbarn, folka på nabogården, tilfeldig forbipasserende uteligggere, de levde innenfor samme produksjonsfellesskap, mens i dag er dette familie man bare ser i juleselskap. Når vårt sosiale liv i dag er bygd rundt et fungerende fellesskap mellom så få som to, TO personer, er det nødvendigvis problematisk. Det lureste vår kultur har produsert var vel tanken om at det også ville være en god ide å ha muligheten til å gå ut av dette nevnte fellesskapet.
Men hele konseptet matcher ikke med det at samfunnet vårt er hysterisk opptatt av tanken om den romantiske kjærligheten; og det å bygge opp et slags stabilt hjem rundt en følelse er tvilsomt i seg selv. Å gifte seg er jo å gi avkall på den slags kjærlighet til fordel for stabilitet. Det er en hyggelig tanke, men voldsomt naiv også. Men jeg antar vi liker tanken på at det finnes noe som kan vare evig. Jeg tenker at alle svar som føles evige er egentlig bare midlertidige. Ikke at det hjelper, for idet vi tror noe er evig blir det nettopp det, og det er grunnen til at jeg sikkert kommer til å organisere livet mitt sånn som de fleste andre tross alt gjør.
Men først hyller vi oss inn i en slags falsk stabilitet, og så faller vi fra hverandre når den glipper. Stabiliteten finnes egentlig ikke, for uansett hva vi lover for alltid lover vi det bare for en begrenset tid. Sånn som Levin i "Anna Karenina"; han tror han finner lyset og lover for seg selv å behandle alle bra, men fem minutter senere er han likevel gretten over småting. Sannheter er alltid i forandring.
Det finnes like store ulemper som fordeler ved å låse seg fast til en person. Jeg sier ikke at det ikke fungerer, men det må jo finnes noe som fungerer bedre?
Min tanke er at det er en dårlig ide å knytte sammen romantikk og familieenhet; at et fellesskap burde være noe større og mer konstant, mens man bør åpne seg mer for tanken om at romantikk er mer komplisert og flytende enn "ja og for alltid". Ikke nødvendigvis at man bør forkaste tanken på varige eller livsvarige parforhold, men at det er upraktisk å danne hele sin livsramme rundt noe som er ustabilt; det at vi former livene våre rundt bare en person setter oss i et avhengighetsforhold fordi hele vårt liv blir bundet til forholdet. Det å lage en familie ut av seg selv og en person til innebærer at man må kaste hele livet sitt på hodet om bare ett aspekt ved dette livet - ektefellen - er feil. Men hvis vi hadde levd tettere sammen, hvis venner og slekt hadde vært en tettere del av livet vårt, og bofellesskapene større, da ville ikke valget ha vært: enten tosomhet eller ensomhet.
fredag 30. juli 2010
søndag 18. juli 2010
Kjønn og vold
Alt det jeg skrev om i det forrige innlegget mitt er synspunkter. Synspunkter på at måten vi utøver kjønn på er problematisk og diskutabel. Men kjønnsperspektivet har et annet aspekt. Et som er udiskutabelt problematisk.
For tingen er at det er latterlig, latterlig, at vi i det hele tatt kan snakke om likestilling i et land der et av kjønnene er fri til å gå hvor de vil, mens det andre må passe seg for hvor det går etter solnedgang.
Ifølge ssb (http://www.ssb.no/lovbrudda/) ble 4200 seksuallovbrudd anmeldt i 2009. 4200! Og da vet vi i tillegg at de aller fleste voldtekter ikke blir anmeldt.
Jeg husker om at jeg en gang leste noe om at halvparten av menn mente kvinner selv ofte var ansvarlig for voldtekt, så jeg foretok et google-søk. Og ganske riktig, i en dagbladet-artikkel fra 2007 som etterfølger en Amnestyrapport kom det frem at 48 % av menn mente at en kvinne som flørtet var helt eller delvis ansvarlig for voldtekt, og at 28 % av menn mente hun var ansvarlig dersom hun kledde seg utfordrende.
Dette er en gammel sak, men de representerer ikke gamle holdninger. Ikke med 4200 anmeldte og langt flere utførte voldtekter i året.
Jeg forstår egentlig ikke at noen kan mene at sexy klær gjør en ansvarlig for overgrep. Dette måtte bety en av to ting: 1) En mann er et vesen uten selvkontroll og kan derfor ikke lastes for å ikke styre seg i møtet med en kvinne, 2) En kvinne med sexy klær ber om å bli voldtatt. Det første utsagnet faller bort av seg selv, seksualdrift ødelegger ikke hjernekapasiteten. Det andre... Vel. La oss høre litt på ordet. "Voldtekt." Hva betyr voldtekt? Ufrivillig sex. Det burde ikke være så vanskelig å forstå at ingen, noengang, noensinne, har lyst til å ha sex når de IKKE har lyst til å ha sex.
Når jeg var ute på byen for ikke så lenge siden, var det en mann i 40-årene som begynte å klå på meg idet jeg gikk forbi. Kunne det samme ha skjedd en ung gutt og en 40 år gammel kvinne, og i så fall, ville det blitt oppfattet som støtende eller komisk?
Påstand: en mann ville kunne gått naken ut på byen uten frykt for overfallsvoldtekt av noen som helst kvinne. Påstand: i en bedre verden BURDE en kvinne kunne gå naken ut på byen uten frykt for voldtekt av noen som helst mann.
Og likevel er holdningene enda verre i resten av verden. Jeg husker å ha lest artikler om kvinner som blir massevoldtatt i Kongo, om kvinner som blir tvangssterilisert i Usbekistan, jentebarn som blir drept i Kina fordi de ikke er født gutter, kvinner som blir kjønnslemlestet eller tvangsgiftet, om kvinner i Afghanistan som blir mishandlet for å være politi, kort sagt, listen er så kvalmende lang at jeg nesten vil fortrenge den. Hele verden er full av historier om overgrep mot kvinner utelukkende fordi de ER kvinner. Og mange av overgrepene skjules bak religionsargumentet: hvordan kan man diskutere med noen som mener at noe er Gudsbestemt? I mange religioner kan ikke kvinner ha ledende stillinger eller posisjoner, og med religion som argument kan man forsvare alle overgrep ved å hevde at de er "i tråd med religion". Om det er religion eller kultur som egentlig er årsaken er mindre viktig. For meg bunner det hele i noen menneskers behov for å ha makt overfor andre mennesker.
Og problemet er at man ikke kan klage inn Gud til likestillingsnemda.
For tingen er at det er latterlig, latterlig, at vi i det hele tatt kan snakke om likestilling i et land der et av kjønnene er fri til å gå hvor de vil, mens det andre må passe seg for hvor det går etter solnedgang.
Ifølge ssb (http://www.ssb.no/lovbrudda/) ble 4200 seksuallovbrudd anmeldt i 2009. 4200! Og da vet vi i tillegg at de aller fleste voldtekter ikke blir anmeldt.
Jeg husker om at jeg en gang leste noe om at halvparten av menn mente kvinner selv ofte var ansvarlig for voldtekt, så jeg foretok et google-søk. Og ganske riktig, i en dagbladet-artikkel fra 2007 som etterfølger en Amnestyrapport kom det frem at 48 % av menn mente at en kvinne som flørtet var helt eller delvis ansvarlig for voldtekt, og at 28 % av menn mente hun var ansvarlig dersom hun kledde seg utfordrende.
Dette er en gammel sak, men de representerer ikke gamle holdninger. Ikke med 4200 anmeldte og langt flere utførte voldtekter i året.
Jeg forstår egentlig ikke at noen kan mene at sexy klær gjør en ansvarlig for overgrep. Dette måtte bety en av to ting: 1) En mann er et vesen uten selvkontroll og kan derfor ikke lastes for å ikke styre seg i møtet med en kvinne, 2) En kvinne med sexy klær ber om å bli voldtatt. Det første utsagnet faller bort av seg selv, seksualdrift ødelegger ikke hjernekapasiteten. Det andre... Vel. La oss høre litt på ordet. "Voldtekt." Hva betyr voldtekt? Ufrivillig sex. Det burde ikke være så vanskelig å forstå at ingen, noengang, noensinne, har lyst til å ha sex når de IKKE har lyst til å ha sex.
Når jeg var ute på byen for ikke så lenge siden, var det en mann i 40-årene som begynte å klå på meg idet jeg gikk forbi. Kunne det samme ha skjedd en ung gutt og en 40 år gammel kvinne, og i så fall, ville det blitt oppfattet som støtende eller komisk?
Påstand: en mann ville kunne gått naken ut på byen uten frykt for overfallsvoldtekt av noen som helst kvinne. Påstand: i en bedre verden BURDE en kvinne kunne gå naken ut på byen uten frykt for voldtekt av noen som helst mann.
Og likevel er holdningene enda verre i resten av verden. Jeg husker å ha lest artikler om kvinner som blir massevoldtatt i Kongo, om kvinner som blir tvangssterilisert i Usbekistan, jentebarn som blir drept i Kina fordi de ikke er født gutter, kvinner som blir kjønnslemlestet eller tvangsgiftet, om kvinner i Afghanistan som blir mishandlet for å være politi, kort sagt, listen er så kvalmende lang at jeg nesten vil fortrenge den. Hele verden er full av historier om overgrep mot kvinner utelukkende fordi de ER kvinner. Og mange av overgrepene skjules bak religionsargumentet: hvordan kan man diskutere med noen som mener at noe er Gudsbestemt? I mange religioner kan ikke kvinner ha ledende stillinger eller posisjoner, og med religion som argument kan man forsvare alle overgrep ved å hevde at de er "i tråd med religion". Om det er religion eller kultur som egentlig er årsaken er mindre viktig. For meg bunner det hele i noen menneskers behov for å ha makt overfor andre mennesker.
Og problemet er at man ikke kan klage inn Gud til likestillingsnemda.
Kjønn, tradisjon og valgfrihet
Det slår meg hvor vanskelig det er å bruke ordet "feminist" offentlig; jeg har en stygg mistanke om at litt for mange forbinder feminisme med mannehatende, korthårede middelaldrende damer som nekter å barbere leggene.
Jeg er litt usikker på om man skal tolke det som om feminismen har gitt seg selv et feil ansikt utad, om den tolkes feil, eller om det at feminismen blir nedvurdert nettopp er den klareste måten å rope at den er nødvendig på.
Men det største problemet er at de fleste mener feministbevegelsen har utspilt sin rolle. "Kvinner kan stemme og utdanne seg og få de jobbene de vil", så slutt å mase! Det er intrykket jeg får av nordmenns holdninger. Det er inntrykket jeg selv en gang hadde.
Men nå klarer jeg ikke lenger å glemme feminismen; jeg har begynt å automatisk analysere alle kulturinntrykk jeg får med et kjønnsperspektiv, og jeg blir så overrasket over alt jeg har vært blind for.
Jeg så den første episoden av Big Bang Theory i går. Fire hyperintelligente nerder, alle er menn. En kvinne, dum, men veldig pen, og alle nerdene sikler etter henne likevel; det holder at hun er attraktiv, hun trenger ingen hjerne. Kunne man tenke seg at Hollywood kunne produsere noe der det var omvendt?
Man kunne hevde at alle kulturutrykk bør være frie, problemet er at alle stereotypier blir en del av vår bevissthet.
For en tid tilbake så jeg et innlegg på tv fra en Høyre-debatt angående hvorvidt man bør innføre en fast, høyere fedrekvote. Og alle høyrekvinnene avfeier spørsmålet og mener det er å begrense vår valgfrihet. Problemer er at all kjønnsrelatert såkalt valgfrihet er sterkt tvungen. Et eksempel: jeg kan i teorien velge å ikke barbere leggene mine, men ikke uten tusen kommentarer, ikke uten å måtte unnskylde meg for å ha "glemt å barbere dem". Jeg kan rett og slett ikke bare la være, for det ville være et sterkt standpunkt. Mens menn, som jo faktisk har veldig hårete legger, er frie til å være så hårete de bare vil, fordi vår kultur har antatt dette som "maskulint".
Det er lett å si at leggbarbering er en triviell og tåpelig ting å diskutere. Men for meg er det et symbol på at et kjønn er et fengsel. På samme måte med tradisjonen med at en kvinnes far fører henne opp alteret for å gi henne til hennes ektemann: symbolikken her er tydelig, med kvinnen som en vare mellom menn, og likevel hyller vi den fordi den er tradisjon. Ser vi ikke at tradisjoner kan være farlige? Og at kanskje ingenting har mer makt over vår tankegang enn nettopp tradisjonene?
Problemet er at vi fortsatt tror på en kvinnelighet, og ikke ser at leggbarbering bare er enda et korsett. Den er bare kvinnelig fordi vi tror den er det. Og likevel tviler jeg på at alle kvinner født før 1900-tallet var mindre seksuelt tiltrekkende for sine menn fordi de hadde hår på leggene. For eksempel er det ingen som bryr seg om hår på armene. Det gir ingen mening. Og likevel bruker vi skjønnhetsproduktene våre som et skjold, som noe som gjør vårt kjønn unikt, som en rettighet vi bør ha som kvinner. Og selvsagt bør alle ha et individuelt valg til å gjøre hva de vil med utseendet sitt. Men er vi likevel så naive at vi ikke tror det betyr noe at alle kvinner plutselig går kosmetikk smørt inn i ansiktet når dette aldri var en del av kvinneligheten før kosmetikkindustrien kom på bane, og kalte seg selv kvinnelighet?
Men tilbake til Høyredebatten om familiens valgfrihet. I en, ifølge meg, veldig viktig undersøkelse (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3699615.ece)
gjort av to forskere går det frem at kvinner er like karrierefokuserte som menn, men ender opp med å prioritere barn foran, eller i tillegg til jobben, der menn står fri til å forfølge karrieren. Undersøkelsen viser også at jo mer ansvar kvinnen må ta hjemme, jo mer misfornøyd er hun. Så hvorfor! Hvorfor er det likevel oftest hun som må ta dette ansvaret, når de fleste ønsker å ha en likere fordeling på hjemmebane? Fordi det blir forventet av henne å være mer omsorgsfull? Dette gir heller ingen mening.
Jeg vet ikke om kvinner er biologisk forskjellige menn, men jeg merker at jeg ØNSKER at vi ikke skal være det, og det i seg selv er et veldg viktig signal, fordi såkalte biologiske disposisjoner føles som en tvangstrøye. Verden kaster rundt seg med utsagt om at det og det er naturlig for kjønnet, og jeg vil ikke identifisere meg med noe av det, ofte fordi det som er såkalt naturlig kvinnelig setter henne i en maktposisjon lavere enn mannen.
Vi må tenke historisk på kjønn. Vi har kun kunnet snakket om noen likestilling i femti år, og i få av verdens land. I et historisk perspektiv tilsvarer det omtrent ingenting.
Jeg er litt usikker på om man skal tolke det som om feminismen har gitt seg selv et feil ansikt utad, om den tolkes feil, eller om det at feminismen blir nedvurdert nettopp er den klareste måten å rope at den er nødvendig på.
Men det største problemet er at de fleste mener feministbevegelsen har utspilt sin rolle. "Kvinner kan stemme og utdanne seg og få de jobbene de vil", så slutt å mase! Det er intrykket jeg får av nordmenns holdninger. Det er inntrykket jeg selv en gang hadde.
Men nå klarer jeg ikke lenger å glemme feminismen; jeg har begynt å automatisk analysere alle kulturinntrykk jeg får med et kjønnsperspektiv, og jeg blir så overrasket over alt jeg har vært blind for.
Jeg så den første episoden av Big Bang Theory i går. Fire hyperintelligente nerder, alle er menn. En kvinne, dum, men veldig pen, og alle nerdene sikler etter henne likevel; det holder at hun er attraktiv, hun trenger ingen hjerne. Kunne man tenke seg at Hollywood kunne produsere noe der det var omvendt?
Man kunne hevde at alle kulturutrykk bør være frie, problemet er at alle stereotypier blir en del av vår bevissthet.
For en tid tilbake så jeg et innlegg på tv fra en Høyre-debatt angående hvorvidt man bør innføre en fast, høyere fedrekvote. Og alle høyrekvinnene avfeier spørsmålet og mener det er å begrense vår valgfrihet. Problemer er at all kjønnsrelatert såkalt valgfrihet er sterkt tvungen. Et eksempel: jeg kan i teorien velge å ikke barbere leggene mine, men ikke uten tusen kommentarer, ikke uten å måtte unnskylde meg for å ha "glemt å barbere dem". Jeg kan rett og slett ikke bare la være, for det ville være et sterkt standpunkt. Mens menn, som jo faktisk har veldig hårete legger, er frie til å være så hårete de bare vil, fordi vår kultur har antatt dette som "maskulint".
Det er lett å si at leggbarbering er en triviell og tåpelig ting å diskutere. Men for meg er det et symbol på at et kjønn er et fengsel. På samme måte med tradisjonen med at en kvinnes far fører henne opp alteret for å gi henne til hennes ektemann: symbolikken her er tydelig, med kvinnen som en vare mellom menn, og likevel hyller vi den fordi den er tradisjon. Ser vi ikke at tradisjoner kan være farlige? Og at kanskje ingenting har mer makt over vår tankegang enn nettopp tradisjonene?
Problemet er at vi fortsatt tror på en kvinnelighet, og ikke ser at leggbarbering bare er enda et korsett. Den er bare kvinnelig fordi vi tror den er det. Og likevel tviler jeg på at alle kvinner født før 1900-tallet var mindre seksuelt tiltrekkende for sine menn fordi de hadde hår på leggene. For eksempel er det ingen som bryr seg om hår på armene. Det gir ingen mening. Og likevel bruker vi skjønnhetsproduktene våre som et skjold, som noe som gjør vårt kjønn unikt, som en rettighet vi bør ha som kvinner. Og selvsagt bør alle ha et individuelt valg til å gjøre hva de vil med utseendet sitt. Men er vi likevel så naive at vi ikke tror det betyr noe at alle kvinner plutselig går kosmetikk smørt inn i ansiktet når dette aldri var en del av kvinneligheten før kosmetikkindustrien kom på bane, og kalte seg selv kvinnelighet?
Men tilbake til Høyredebatten om familiens valgfrihet. I en, ifølge meg, veldig viktig undersøkelse (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3699615.ece)
gjort av to forskere går det frem at kvinner er like karrierefokuserte som menn, men ender opp med å prioritere barn foran, eller i tillegg til jobben, der menn står fri til å forfølge karrieren. Undersøkelsen viser også at jo mer ansvar kvinnen må ta hjemme, jo mer misfornøyd er hun. Så hvorfor! Hvorfor er det likevel oftest hun som må ta dette ansvaret, når de fleste ønsker å ha en likere fordeling på hjemmebane? Fordi det blir forventet av henne å være mer omsorgsfull? Dette gir heller ingen mening.
Jeg vet ikke om kvinner er biologisk forskjellige menn, men jeg merker at jeg ØNSKER at vi ikke skal være det, og det i seg selv er et veldg viktig signal, fordi såkalte biologiske disposisjoner føles som en tvangstrøye. Verden kaster rundt seg med utsagt om at det og det er naturlig for kjønnet, og jeg vil ikke identifisere meg med noe av det, ofte fordi det som er såkalt naturlig kvinnelig setter henne i en maktposisjon lavere enn mannen.
Vi må tenke historisk på kjønn. Vi har kun kunnet snakket om noen likestilling i femti år, og i få av verdens land. I et historisk perspektiv tilsvarer det omtrent ingenting.
torsdag 15. juli 2010
Er vi kvalmende?
Her om dagen leste jeg et intervju i A-magasinet med Jan Egeland som i bunn og grunn handlet om verdens urettferdighet; det faktum at vi i den vestlige verden har mer penger enn vi kan bruke opp mens den store delen av verdens befolkning lever i fattigdom. Det er det mest grunnleggende problemet for menneskeheten i hele verden (hvis vi setter miljøspørsmål i en annen kategori), det er hva vi måler alle andre problemer opp mot. Vi bruker mer penger på krigen i Afghanistan enn på bistand, stod det. Verdiene i verden er fordelt på få prosent av verdens befolkning.
Min første tanke var: Det burde ikke være sånn, det kan ikke være sånn, og hvis vi var noe til mennesker overhodet, ville vi knuse alle tv-ene våre og brenne alle bilene og bruke alle de overflødige pengene våre på bistandsprosjekter.
Og akkurat dette har alle idealistiske ungdommer tenkt de siste femti årene. Nå, flere dager senere, sitter jeg rolig og besinnet her og knatrer på bloggen min. Hvor ble det av engasjementet?
Det er vel nettopp her spørsmålet står og faller: engasjement, som en dyp og handlingskrevende følelse, vil alltid måtte konkurrere med alle de andre følelsene og tingene i vårt daglige liv, fordi vi alltid vil være interessert i hvordan vi selv har det. Vi kan aldri komme unna det.
For jeg tror ingen mennesker overhodet kan forsvare det faktum at de har hus, hytte, pene barn og råd til sydenreiser så lenge de har råd til alle disse tingene på bekostning av andre menneskers sult. Og om vi ble spurt om vi ville kjøpe en flatskjerm-tv eller redde et døende barn som lå foran oss, så tror jeg praktisk talt alle ville ha verdsatt et barns liv høyere enn sin egen tv. Selvfølgelig.
Men virkeligheten er en helt annen. Alle er enige om at det er et viktig spørsmål, men det skjer aldri noen drastisk omveltning, ingen revolusjon, og vi forsvarer enkeltmenneskers sykelig store formue med tanker om at enhver bør ha frihet til å tjene seg så rik han vil. Og mennesker som jeg, som gjerne skulle bodd i en mer rettferdig verden, vi snakker med tause stemmer. Vi gir ikke halve studielånet til nærmeste Røde Kors-bøsse, selv om vi mener det i teorien er riktig.
Spørsmålet alle stiller fra de er 14: hvis verden er så forferdelig, hvorfor gjør vi ikke noenting? Hvorfor gjør vi ikke nok?
Selvsagt er det ikke så enkelt. Hvordan kan man snu en hel verdensstruktur? Det krever adskillig mer enn bistand, det krever oppbygning gjennom lang tid, fred, et fungerende styresett, økonomiske muligheter for alle andre land, og utallige andre ting en femtilapp i en Røde Kors-bøsse vil være maktesløs overfor.
Det ville være en begynnelse å tenke over hvordan man forholder seg til enkle politiske spørsmål. For når vi sier at pengene vi bruker på bistand heller burde gå til eldre i Norge, sier vi at nordmenn er mer verdifulle enn andre mennesker, enn for eksempel en person fra Sri Lanka. Alle mennesker har objektivt sett lik verdi, men mennesker jeg har et nært forhold til vil alltid ha en større subjektiv verdi for meg. Men de fleste nordmenn er fremmede for meg, slik de fleste fra Sri Lanka er det, og er like mye verdt som mennesker, objektivt som subjektivt, selv om de tilhører en annen nasjon. Støtte til mennesker i land der folk ikke engang får dekket sine basalbehov, burde være høyere prioritert enn støtte til mennesker i landet med verdens høyeste levestandard.
På samme måte, i spørsmål om innvandring vil jeg alltid først og fremst tenke på en asylsøker som en flyktning som trenger vår hjelp, istedenfor å betrakte ulempene de kulturelle forskjellene iblant bringer med seg som noe vi såkalt uskyldige nordmenn bør spares før. For debatten om utførelsen av selve integreringen kommer jo først etter aksepten av innvandring som fenomen.
Forandring krever store krefter, ikke en person, men mange. Men la oss si at vi hadde hatt disse kreftene, ville vi ha ønsket forandringen velkommen? Jeg er redd for at om vi først hadde fått en teoretisk mulighet til en radikal forandring, så ville vi ha bortforklart forandringen. Jeg vet at verden er grovt urettferdig og bruker fortsatt pengene mine på min egen lykke, på bøker, klær, kinobesøk. Om vi fikk sjansen, ville vi ha frasagt oss pengemakten vår, eller måtte vi ha blitt frarøvet den?
Jeg tror ikke vi rent psykologisk egentlig forstår at døende barn med ribbein stikkende ut av kroppen er virkelig, at folk som rømmer mens bombene faller eksisterer. Kall det en forsvarsmekanisme, kall det en grunnleggende menneskelig interesse for å fokusere i fremgangen til seg selv og sin familie, kall det overlevelse. Kall det hva som helst. Tingen er at hvis vi virkelig forstod det og følte det, ville vi aldri ha kunnet leve med oss selv.
Min første tanke var: Det burde ikke være sånn, det kan ikke være sånn, og hvis vi var noe til mennesker overhodet, ville vi knuse alle tv-ene våre og brenne alle bilene og bruke alle de overflødige pengene våre på bistandsprosjekter.
Og akkurat dette har alle idealistiske ungdommer tenkt de siste femti årene. Nå, flere dager senere, sitter jeg rolig og besinnet her og knatrer på bloggen min. Hvor ble det av engasjementet?
Det er vel nettopp her spørsmålet står og faller: engasjement, som en dyp og handlingskrevende følelse, vil alltid måtte konkurrere med alle de andre følelsene og tingene i vårt daglige liv, fordi vi alltid vil være interessert i hvordan vi selv har det. Vi kan aldri komme unna det.
For jeg tror ingen mennesker overhodet kan forsvare det faktum at de har hus, hytte, pene barn og råd til sydenreiser så lenge de har råd til alle disse tingene på bekostning av andre menneskers sult. Og om vi ble spurt om vi ville kjøpe en flatskjerm-tv eller redde et døende barn som lå foran oss, så tror jeg praktisk talt alle ville ha verdsatt et barns liv høyere enn sin egen tv. Selvfølgelig.
Men virkeligheten er en helt annen. Alle er enige om at det er et viktig spørsmål, men det skjer aldri noen drastisk omveltning, ingen revolusjon, og vi forsvarer enkeltmenneskers sykelig store formue med tanker om at enhver bør ha frihet til å tjene seg så rik han vil. Og mennesker som jeg, som gjerne skulle bodd i en mer rettferdig verden, vi snakker med tause stemmer. Vi gir ikke halve studielånet til nærmeste Røde Kors-bøsse, selv om vi mener det i teorien er riktig.
Spørsmålet alle stiller fra de er 14: hvis verden er så forferdelig, hvorfor gjør vi ikke noenting? Hvorfor gjør vi ikke nok?
Selvsagt er det ikke så enkelt. Hvordan kan man snu en hel verdensstruktur? Det krever adskillig mer enn bistand, det krever oppbygning gjennom lang tid, fred, et fungerende styresett, økonomiske muligheter for alle andre land, og utallige andre ting en femtilapp i en Røde Kors-bøsse vil være maktesløs overfor.
Det ville være en begynnelse å tenke over hvordan man forholder seg til enkle politiske spørsmål. For når vi sier at pengene vi bruker på bistand heller burde gå til eldre i Norge, sier vi at nordmenn er mer verdifulle enn andre mennesker, enn for eksempel en person fra Sri Lanka. Alle mennesker har objektivt sett lik verdi, men mennesker jeg har et nært forhold til vil alltid ha en større subjektiv verdi for meg. Men de fleste nordmenn er fremmede for meg, slik de fleste fra Sri Lanka er det, og er like mye verdt som mennesker, objektivt som subjektivt, selv om de tilhører en annen nasjon. Støtte til mennesker i land der folk ikke engang får dekket sine basalbehov, burde være høyere prioritert enn støtte til mennesker i landet med verdens høyeste levestandard.
På samme måte, i spørsmål om innvandring vil jeg alltid først og fremst tenke på en asylsøker som en flyktning som trenger vår hjelp, istedenfor å betrakte ulempene de kulturelle forskjellene iblant bringer med seg som noe vi såkalt uskyldige nordmenn bør spares før. For debatten om utførelsen av selve integreringen kommer jo først etter aksepten av innvandring som fenomen.
Forandring krever store krefter, ikke en person, men mange. Men la oss si at vi hadde hatt disse kreftene, ville vi ha ønsket forandringen velkommen? Jeg er redd for at om vi først hadde fått en teoretisk mulighet til en radikal forandring, så ville vi ha bortforklart forandringen. Jeg vet at verden er grovt urettferdig og bruker fortsatt pengene mine på min egen lykke, på bøker, klær, kinobesøk. Om vi fikk sjansen, ville vi ha frasagt oss pengemakten vår, eller måtte vi ha blitt frarøvet den?
Jeg tror ikke vi rent psykologisk egentlig forstår at døende barn med ribbein stikkende ut av kroppen er virkelig, at folk som rømmer mens bombene faller eksisterer. Kall det en forsvarsmekanisme, kall det en grunnleggende menneskelig interesse for å fokusere i fremgangen til seg selv og sin familie, kall det overlevelse. Kall det hva som helst. Tingen er at hvis vi virkelig forstod det og følte det, ville vi aldri ha kunnet leve med oss selv.
søndag 11. juli 2010
Kunst, kultur og dysterhet
Jeg føler at vår kultur har en litt bipolar holdning til negativitet. Samtidig som det å VÆRE negativ generelt blir sett på som, vel, negativt, har vi denne tanken om at lidelse er dybde; at kunst utgår fra lidelsen. Jeg leste akkurat en bok av Elizabeth Wurtzel der hun skrev noe om at fordi vi har all komfort i livet er lidelse det eneste vi oppfatter som dypt, fordi lykken, eller fornøydheten, ligger i bunnen. Det er nok et poeng. Det er vel verdt et innlegg i seg selv hvordan kunsten er opphengt i det mørke fremfor det lyse; kanskje fordi det er mørket som gir et utrykksbehov, trangen til å formidle, mens gleden gir energi til andre aspekter av livet, jeg vet ikke.
Og det er derfor jeg blir litt irritert hver gang jeg leser om noen som understreker viktigheten av å lese dype, viktige bøker istedenfor Ringenes Herre, fordi slike bøker lærer oss mer om menneskene og livet. Det å lage en egen kategori av "viktige, dype bøker" er selvsagt tvilsomt i seg selv. Men jeg tenker, hvis lett litteratur - som Ringenes Herre - fører til leseglede, entusiasme, energi, diskusjoner, spenning og lykke - er ikke det et vel så viktig bidrag til våre liv? Alle bøker har noe å tilføre på sin måte som det er urettferdig å sette opp mot hverandre. Men selv om jeg likte å lese The Road fordi jeg som alle andre kvasiintellektuelle tølpere har en sans for dyster kunst, lurer jeg noen ganger på om ikke det snarere er Ringenes Herre som gir meg Meningen med Livet. Men samtidig er det dumt å dømme noens eller noe sitt verdi utifra dets holdning eller dets stemning; det er jo bare en faktor blant mange.
Men tilbake til poenget! Når jeg selv merker jeg er opptatt av å skrive om nettopp negativitet, så må det skyldes at jeg føler det er litt tabu å utrykke den; det er noe man helst bør unngå, og i alle fall i noen særlig grad. Mens dysterhet blir verdsatt i kunsten, blir den sett ned på i livet. Kanskje vi burde bli flinkere til å se det positive i det negative istedenfor å adskille alt i kategorier. For jeg merker at hvis jeg selv er misfornøyd med noe, er det ikke fordi jeg vil være kjip, men snarere fordi jeg skulle ønske det var annerledes, bedre. Jo mer negativ jeg er, jo mer betyr det at situasjonen ikke tilsvarer forventningene jeg hadde til den på forhånd. Enten det gjelder en politisk sak, en spesifikk dag, et menneske. Og disse tankene er jo viktige, for i bunnen av all forandring må det ligge misnøye. Hvis man mener at alt generelt er i orden - ikke i livet sitt, men i verden - så betyr det at det er mye man ikke ser. Hvis man ser negativt på mye, er det kanskje bare fordi man vil at mye skal forandres. Og det er forskjell på negative følelser, og negativ holdning.
Hvis man for eksempel har en heftig diskusjon der man blir så frustrert at man vil rive av seg skoen og kaste den i hodet på den man diskuterer med, så er jo det en dyp (om enn irrasjonell) form for engasjement. Folk lurer på hvorfor man gidder å bli frustrert, eller sint, for det hjelper jo ikke, og det kan nok være sant nok, men visse situasjoner fremkaller visse emosjoner. Og disse emosjonene er forandringens drivkraft.
Og det er derfor jeg blir litt irritert hver gang jeg leser om noen som understreker viktigheten av å lese dype, viktige bøker istedenfor Ringenes Herre, fordi slike bøker lærer oss mer om menneskene og livet. Det å lage en egen kategori av "viktige, dype bøker" er selvsagt tvilsomt i seg selv. Men jeg tenker, hvis lett litteratur - som Ringenes Herre - fører til leseglede, entusiasme, energi, diskusjoner, spenning og lykke - er ikke det et vel så viktig bidrag til våre liv? Alle bøker har noe å tilføre på sin måte som det er urettferdig å sette opp mot hverandre. Men selv om jeg likte å lese The Road fordi jeg som alle andre kvasiintellektuelle tølpere har en sans for dyster kunst, lurer jeg noen ganger på om ikke det snarere er Ringenes Herre som gir meg Meningen med Livet. Men samtidig er det dumt å dømme noens eller noe sitt verdi utifra dets holdning eller dets stemning; det er jo bare en faktor blant mange.
Men tilbake til poenget! Når jeg selv merker jeg er opptatt av å skrive om nettopp negativitet, så må det skyldes at jeg føler det er litt tabu å utrykke den; det er noe man helst bør unngå, og i alle fall i noen særlig grad. Mens dysterhet blir verdsatt i kunsten, blir den sett ned på i livet. Kanskje vi burde bli flinkere til å se det positive i det negative istedenfor å adskille alt i kategorier. For jeg merker at hvis jeg selv er misfornøyd med noe, er det ikke fordi jeg vil være kjip, men snarere fordi jeg skulle ønske det var annerledes, bedre. Jo mer negativ jeg er, jo mer betyr det at situasjonen ikke tilsvarer forventningene jeg hadde til den på forhånd. Enten det gjelder en politisk sak, en spesifikk dag, et menneske. Og disse tankene er jo viktige, for i bunnen av all forandring må det ligge misnøye. Hvis man mener at alt generelt er i orden - ikke i livet sitt, men i verden - så betyr det at det er mye man ikke ser. Hvis man ser negativt på mye, er det kanskje bare fordi man vil at mye skal forandres. Og det er forskjell på negative følelser, og negativ holdning.
Hvis man for eksempel har en heftig diskusjon der man blir så frustrert at man vil rive av seg skoen og kaste den i hodet på den man diskuterer med, så er jo det en dyp (om enn irrasjonell) form for engasjement. Folk lurer på hvorfor man gidder å bli frustrert, eller sint, for det hjelper jo ikke, og det kan nok være sant nok, men visse situasjoner fremkaller visse emosjoner. Og disse emosjonene er forandringens drivkraft.
fredag 9. juli 2010
Tidløshet
Livet vårt er en mosaikk satt sammen av tusen små biter; det er alle de ubetydelige tingene rundt oss som utgjør virkeligheten. Bussen til byen og brødskive med leverpostei og hårspray og favorittsangen vår og stripete slips og Paradise Hotel på tv og pocketbøker og mønstrete tapet og lukten av kaffe og dårlig vær og godt vær og rare samtaler; vi lever i alle disse tingene, og alle disse tingene er oss.
Men hvis man fjerner alt fra menneskeheten, hvis vi tar vekk alt vi har lagt til - så er vi ingenting annet enn hud og hår og dyr og fjell og skoger og stjerner.
Men vi vet ikke dette. Vi aner det, men vi VET det egentlig ikke, fordi vi lever i en praktisk hverdag. Men noen ganger glir hjernen av det praktiske sporet og over i noe annet, og da husker man hva eksistens egentlig er. Hverdagen vår mangler tidløshet. Alle tingene vi diskuterer, alle tankene vi tror er riktige, alle diskusjonene vi har, alle tingene vi omgir oss med og bruker, alle disse tingene er bare en utrolig liten del av en uendelig stor mengde med tid. At selv om alt har betydning og verdi for oss, så kunne de blitt borte, og verden ville fortsatt ikke gått tapt.
Sannheten er at vi er ikke, objektivt sett, så utrolig verdifulle. Det er klart, vi er verdifulle overfor mennesker som kjenner oss, vi kan være verdifulle for jobben vår, for landet vårt, for musikkindustrien, for forskermiljøet, for det lokale sykehjemmet, for hva som helst, og det er disse tingene som betyr noe, for de er vår virkelighet, og utenfor rekkevidden av vår virkelighet finnes ingenting.
Men hvis man ser alt i kontekst, hvis man ser at man er en liten bit med materie som eksisterer i en begrenset mengde tid, et bitte lite vesen som vandrer omkring under stjernene - hvordan kan man da tenke at noe betyr noe, at neglelakk og bord med glassoverflate og playstation 3 har noen verdi?
Jeg antar det er derfor vi er dårlige til å føle denne konteksten. Vi vet at den er der, men vil helst glemme den.
Men jeg tenker at om vi virkelig følte det, følte at vår tid er liten og begrenset og i seg selv meningsløs, at vi er små vandrere i et uendelig svart tomrom, ville ikke det være en form for frihet? At vi ikke ville bekymre oss så utrolig mye for hver minste lille ting, fordi livet, universet, eksistensen er for stort til at alle bitene hver for seg har verdi for andre enn seg selv?
Alle tenker jo på det iblant, men bare som en filosofisk sidetanke. Om sinnet vårt var konstruert slik at vi gikk rundt med en konstant følelse av alle tings størrelse, så ville hverdagen stoppet opp, og det er hverdagen vi er konstruert for, vi er konstruert for å overleve på best mulig vis, og det finnes ingenting galt i det i seg selv.
Bjørneboe skrev noe sånt som at "i et sinnssykt univers bor det en - logisk nok - sinnssyk menneskehet". La oss si at et utgangspunkt er ingenting - og så har verden endt opp med vaskebjørner og mennesker og biller og maurslukere og tulipaner og kakerlakker og jorden og mars og melkeveien og stjerner og meteorer? Alle tings eksistens er i seg selv helt absurd og utenkelig, den er bare tenkelig fordi den er vår faktiske virkelighet. Likedan er vi absurde og utenkelige, et vesen med to ben og armer som har produsert en så enorm mengde av kultur og natur og tanker og følelser og problemer, og siden laget en verden som sentrerer rundt det. Selvfølgelig betrakter vi denne verden som naturlig, den er vår vante omgivelse og selvfølgelige utgangspunkt. Men virkeligheten er egentlig ganske uvirkelig.
Alt har en funksjon for hverdagslig liv, men jeg liker likevel å iblant glemme at det hverdagslige livet finnes, og spørre: Hvis vi fjerner alt, hva står vi igjen med?
Men hvis man fjerner alt fra menneskeheten, hvis vi tar vekk alt vi har lagt til - så er vi ingenting annet enn hud og hår og dyr og fjell og skoger og stjerner.
Men vi vet ikke dette. Vi aner det, men vi VET det egentlig ikke, fordi vi lever i en praktisk hverdag. Men noen ganger glir hjernen av det praktiske sporet og over i noe annet, og da husker man hva eksistens egentlig er. Hverdagen vår mangler tidløshet. Alle tingene vi diskuterer, alle tankene vi tror er riktige, alle diskusjonene vi har, alle tingene vi omgir oss med og bruker, alle disse tingene er bare en utrolig liten del av en uendelig stor mengde med tid. At selv om alt har betydning og verdi for oss, så kunne de blitt borte, og verden ville fortsatt ikke gått tapt.
Sannheten er at vi er ikke, objektivt sett, så utrolig verdifulle. Det er klart, vi er verdifulle overfor mennesker som kjenner oss, vi kan være verdifulle for jobben vår, for landet vårt, for musikkindustrien, for forskermiljøet, for det lokale sykehjemmet, for hva som helst, og det er disse tingene som betyr noe, for de er vår virkelighet, og utenfor rekkevidden av vår virkelighet finnes ingenting.
Men hvis man ser alt i kontekst, hvis man ser at man er en liten bit med materie som eksisterer i en begrenset mengde tid, et bitte lite vesen som vandrer omkring under stjernene - hvordan kan man da tenke at noe betyr noe, at neglelakk og bord med glassoverflate og playstation 3 har noen verdi?
Jeg antar det er derfor vi er dårlige til å føle denne konteksten. Vi vet at den er der, men vil helst glemme den.
Men jeg tenker at om vi virkelig følte det, følte at vår tid er liten og begrenset og i seg selv meningsløs, at vi er små vandrere i et uendelig svart tomrom, ville ikke det være en form for frihet? At vi ikke ville bekymre oss så utrolig mye for hver minste lille ting, fordi livet, universet, eksistensen er for stort til at alle bitene hver for seg har verdi for andre enn seg selv?
Alle tenker jo på det iblant, men bare som en filosofisk sidetanke. Om sinnet vårt var konstruert slik at vi gikk rundt med en konstant følelse av alle tings størrelse, så ville hverdagen stoppet opp, og det er hverdagen vi er konstruert for, vi er konstruert for å overleve på best mulig vis, og det finnes ingenting galt i det i seg selv.
Bjørneboe skrev noe sånt som at "i et sinnssykt univers bor det en - logisk nok - sinnssyk menneskehet". La oss si at et utgangspunkt er ingenting - og så har verden endt opp med vaskebjørner og mennesker og biller og maurslukere og tulipaner og kakerlakker og jorden og mars og melkeveien og stjerner og meteorer? Alle tings eksistens er i seg selv helt absurd og utenkelig, den er bare tenkelig fordi den er vår faktiske virkelighet. Likedan er vi absurde og utenkelige, et vesen med to ben og armer som har produsert en så enorm mengde av kultur og natur og tanker og følelser og problemer, og siden laget en verden som sentrerer rundt det. Selvfølgelig betrakter vi denne verden som naturlig, den er vår vante omgivelse og selvfølgelige utgangspunkt. Men virkeligheten er egentlig ganske uvirkelig.
Alt har en funksjon for hverdagslig liv, men jeg liker likevel å iblant glemme at det hverdagslige livet finnes, og spørre: Hvis vi fjerner alt, hva står vi igjen med?
fredag 2. juli 2010
Er det mulig å "ta seg sammen"?
Vi blir alle utsatt for en lang rekke negative, triste, deprimerende situasjoner i livet. De fleste av oss takler dem, etter kortere eller lengre tid. Men vi kjenner alle noen som ikke gjør det; dem som bruker år på å komme over en kjærlighetssorg der andre kan bruke to uker, dem som ser en dårlig karakter som en katastrofe, dem som tolker alle negative kommentarer som personlig hets.
Og i begynnelsen er alle verdt vår medfølelse. Men vi tåler bare en viss mengde klaging; etter det begynner vi å riste i disse menneskene, vi vil at de skal skjerpe seg, og om de ikke er like sterke som oss andre, så vil vi i alle fall at de skal late som.
Å vise sine sanne følelser er nemlig bare greit så lenge vi opplever følelsene som rasjonelle og berettiget. Vår sympati strekker seg bare så langt som vår forståelse gjør; idet vi oppfatter noen sin lidelse som komisk, overdrevent dramatisk, egoistisk, mister vi vår medfølelse. Vi vil at de skal forstå når de er urasjonelle og krevende.
Problemet er at den menneskelige hjerne langt fra alltid fungerer særlig rasjonelt.
For spørsmålet er; har vi i det hele tatt rett til å lide? Har noen med en noenlunde stabil bakgrunn i Norge i det hele tatt rett til å være deprimerte i en verden der folk blir overlykkelige over å finne en våt brødskalk på en søppelfylling, ikke vet hvem foreldrene er og dør av AIDS før de har fylt tolv? Hvis vi var rasjonelle vesner, ville vi veltet oss i lykke over at vi kan spise ferskt brød til frokost hver dag om vi vil. Men vi gjør ikke det. Vi kan late som om vi forstår det, forstår hvor mye større lidelsen til mennesker i u-land er, men vi gjør det egentlig ikke.
Kanskje har vi ingenting å klage over, og kanskje hadde vi - om verden var rettferdig - ikke hatt rett til å være lei oss for små ting.
Men følelsene våre vet ikke om dette. En depresjon spør ikke om rett, den tar seg rett.
En hel del mennesker er overbevist om at det hjelper å tenke positivt. Men for meg blir dette omtrent den samme retorikken som å si til en med kjempedårlig selvtillit at man får til alt ved å tro på seg selv; man kan kanskje feike selvtillit ovenfor andre, men ikke ovenfor seg selv.
Det er klart et menneske kan forandre seg i en eller annen grad. Men hva skal til for å skape denne forandringen? Hvis det var slik at man faktisk kunne velge å være lykkelig, hvorfor er ikke da alle lykkelige? Av alle som prøver å være fornøyde med livet sitt er det ikke alle som klarer det. Man kan alltids krangle om det er slik at noen er mer genetisk disponert for nedtrykthet enn andre, eller om erfaringene vi har bidrar til å sende oss inn i visse tankemønstre. Men i hvor stor grad har vi rett til å kreve av folk at de bryter sine egne tankemønstre?
Det er forskjell på en depresjon og bare generell sutring eller nedtrykthet; en depresjon er en sykdom og havner i en kategori for seg selv. Men det er interessant at vi i det hele tatt har et ord som sutring, som må bety noe sånt som "irriterende formidling av noe man oppfatter som negativt".
Hver gang man møter noen som blåser opp et stort problem, tror jeg neppe det nytter om vi i vår irritasjon sier "Skjerp deg, det finnes folk med større problemer i verden". Men hvis man graver lenge nok i hodet til en person, vil man alltid kunne forstå hva som skaper en livsholdning. Men å alltid se egosentrisme som egoisme er urettferdig. Vi er alle egosentrister, bare ikke nødvendigvis på den irriterende måten. For en persons følelser vil alltid være virkelige for den personen, og det å overvinne en følelse er noe av det mer krevende som finnes. Å avfeie dem som falske, som er det vi gjør hver gang vi ber noen ta seg sammen, er derfor neppe det middelet man bør bruke om målet er å hjelpe en person til å slutte å stirre inn i sin egen navle.
Og i begynnelsen er alle verdt vår medfølelse. Men vi tåler bare en viss mengde klaging; etter det begynner vi å riste i disse menneskene, vi vil at de skal skjerpe seg, og om de ikke er like sterke som oss andre, så vil vi i alle fall at de skal late som.
Å vise sine sanne følelser er nemlig bare greit så lenge vi opplever følelsene som rasjonelle og berettiget. Vår sympati strekker seg bare så langt som vår forståelse gjør; idet vi oppfatter noen sin lidelse som komisk, overdrevent dramatisk, egoistisk, mister vi vår medfølelse. Vi vil at de skal forstå når de er urasjonelle og krevende.
Problemet er at den menneskelige hjerne langt fra alltid fungerer særlig rasjonelt.
For spørsmålet er; har vi i det hele tatt rett til å lide? Har noen med en noenlunde stabil bakgrunn i Norge i det hele tatt rett til å være deprimerte i en verden der folk blir overlykkelige over å finne en våt brødskalk på en søppelfylling, ikke vet hvem foreldrene er og dør av AIDS før de har fylt tolv? Hvis vi var rasjonelle vesner, ville vi veltet oss i lykke over at vi kan spise ferskt brød til frokost hver dag om vi vil. Men vi gjør ikke det. Vi kan late som om vi forstår det, forstår hvor mye større lidelsen til mennesker i u-land er, men vi gjør det egentlig ikke.
Kanskje har vi ingenting å klage over, og kanskje hadde vi - om verden var rettferdig - ikke hatt rett til å være lei oss for små ting.
Men følelsene våre vet ikke om dette. En depresjon spør ikke om rett, den tar seg rett.
En hel del mennesker er overbevist om at det hjelper å tenke positivt. Men for meg blir dette omtrent den samme retorikken som å si til en med kjempedårlig selvtillit at man får til alt ved å tro på seg selv; man kan kanskje feike selvtillit ovenfor andre, men ikke ovenfor seg selv.
Det er klart et menneske kan forandre seg i en eller annen grad. Men hva skal til for å skape denne forandringen? Hvis det var slik at man faktisk kunne velge å være lykkelig, hvorfor er ikke da alle lykkelige? Av alle som prøver å være fornøyde med livet sitt er det ikke alle som klarer det. Man kan alltids krangle om det er slik at noen er mer genetisk disponert for nedtrykthet enn andre, eller om erfaringene vi har bidrar til å sende oss inn i visse tankemønstre. Men i hvor stor grad har vi rett til å kreve av folk at de bryter sine egne tankemønstre?
Det er forskjell på en depresjon og bare generell sutring eller nedtrykthet; en depresjon er en sykdom og havner i en kategori for seg selv. Men det er interessant at vi i det hele tatt har et ord som sutring, som må bety noe sånt som "irriterende formidling av noe man oppfatter som negativt".
Hver gang man møter noen som blåser opp et stort problem, tror jeg neppe det nytter om vi i vår irritasjon sier "Skjerp deg, det finnes folk med større problemer i verden". Men hvis man graver lenge nok i hodet til en person, vil man alltid kunne forstå hva som skaper en livsholdning. Men å alltid se egosentrisme som egoisme er urettferdig. Vi er alle egosentrister, bare ikke nødvendigvis på den irriterende måten. For en persons følelser vil alltid være virkelige for den personen, og det å overvinne en følelse er noe av det mer krevende som finnes. Å avfeie dem som falske, som er det vi gjør hver gang vi ber noen ta seg sammen, er derfor neppe det middelet man bør bruke om målet er å hjelpe en person til å slutte å stirre inn i sin egen navle.
Ny blogg, og hva den skal handle om
Jeg har lenge tenkt på å starte en ny og seriøs blogg, og nå har jeg gjort det også. Der den forrige var mer et prøveprosjekt, en blanding av alt som fant meg inn å skrive i øyeblikket, vil jeg nå være mer konkret. Planen er også å skrive oftere.
I denne bloggen har jeg lyst til å holde meg i det saklige og relevante hjørnet (dog jeg sikkert ikke bestandig kan utelukke min tydelige frustrasjon over alle de tingene som irriterer meg). Jeg vil skrive om mine tanker rundt aktuelle samfunnsdebatter, menneskelig atferd, filosofi og kulturliv; eller, for å si det på den enkle måten, krig og fred og religion og sånn.
Så jeg kan dermed ikke garantere fengende painttegniner eller bilder av meg selv i moteriktige klær, eller oppdateringer på hva jeg drakk på fest forrige fredag. Jeg kan dermed garantere en hel masse tanker som til sammen utgjør den delen av verden jeg liker å kalle hjernen min. Så får du selv bedømme om innholdet i mitt 20-årige studenthode er verdt din tid eller ikke.
I denne bloggen har jeg lyst til å holde meg i det saklige og relevante hjørnet (dog jeg sikkert ikke bestandig kan utelukke min tydelige frustrasjon over alle de tingene som irriterer meg). Jeg vil skrive om mine tanker rundt aktuelle samfunnsdebatter, menneskelig atferd, filosofi og kulturliv; eller, for å si det på den enkle måten, krig og fred og religion og sånn.
Så jeg kan dermed ikke garantere fengende painttegniner eller bilder av meg selv i moteriktige klær, eller oppdateringer på hva jeg drakk på fest forrige fredag. Jeg kan dermed garantere en hel masse tanker som til sammen utgjør den delen av verden jeg liker å kalle hjernen min. Så får du selv bedømme om innholdet i mitt 20-årige studenthode er verdt din tid eller ikke.
Abonner på:
Innlegg (Atom)