Kunst, kultur og dysterhet

Jeg føler at vår kultur har en litt bipolar holdning til negativitet. Samtidig som det å VÆRE negativ generelt blir sett på som, vel, negativt, har vi denne tanken om at lidelse er dybde; at kunst utgår fra lidelsen. Jeg leste akkurat en bok av Elizabeth Wurtzel der hun skrev noe om at fordi vi har all komfort i livet er lidelse det eneste vi oppfatter som dypt, fordi lykken, eller fornøydheten, ligger i bunnen. Det er nok et poeng. Det er vel verdt et innlegg i seg selv hvordan kunsten er opphengt i det mørke fremfor det lyse; kanskje fordi det er mørket som gir et utrykksbehov, trangen til å formidle, mens gleden gir energi til andre aspekter av livet, jeg vet ikke.

Og det er derfor jeg blir litt irritert hver gang jeg leser om noen som understreker viktigheten av å lese dype, viktige bøker istedenfor Ringenes Herre, fordi slike bøker lærer oss mer om menneskene og livet. Det å lage en egen kategori av "viktige, dype bøker" er selvsagt tvilsomt i seg selv. Men jeg tenker, hvis lett litteratur - som Ringenes Herre - fører til leseglede, entusiasme, energi, diskusjoner, spenning og lykke - er ikke det et vel så viktig bidrag til våre liv? Alle bøker har noe å tilføre på sin måte som det er urettferdig å sette opp mot hverandre. Men selv om jeg likte å lese The Road fordi jeg som alle andre kvasiintellektuelle tølpere har en sans for dyster kunst, lurer jeg noen ganger på om ikke det snarere er Ringenes Herre som gir meg Meningen med Livet. Men samtidig er det dumt å dømme noens eller noe sitt verdi utifra dets holdning eller dets stemning; det er jo bare en faktor blant mange.

Men tilbake til poenget! Når jeg selv merker jeg er opptatt av å skrive om nettopp negativitet, så må det skyldes at jeg føler det er litt tabu å utrykke den; det er noe man helst bør unngå, og i alle fall i noen særlig grad. Mens dysterhet blir verdsatt i kunsten, blir den sett ned på i livet. Kanskje vi burde bli flinkere til å se det positive i det negative istedenfor å adskille alt i kategorier. For jeg merker at hvis jeg selv er misfornøyd med noe, er det ikke fordi jeg vil være kjip, men snarere fordi jeg skulle ønske det var annerledes, bedre. Jo mer negativ jeg er, jo mer betyr det at situasjonen ikke tilsvarer forventningene jeg hadde til den på forhånd. Enten det gjelder en politisk sak, en spesifikk dag, et menneske. Og disse tankene er jo viktige, for i bunnen av all forandring må det ligge misnøye. Hvis man mener at alt generelt er i orden - ikke i livet sitt, men i verden - så betyr det at det er mye man ikke ser. Hvis man ser negativt på mye, er det kanskje bare fordi man vil at mye skal forandres. Og det er forskjell på negative følelser, og negativ holdning.

Hvis man for eksempel har en heftig diskusjon der man blir så frustrert at man vil rive av seg skoen og kaste den i hodet på den man diskuterer med, så er jo det en dyp (om enn irrasjonell) form for engasjement. Folk lurer på hvorfor man gidder å bli frustrert, eller sint, for det hjelper jo ikke, og det kan nok være sant nok, men visse situasjoner fremkaller visse emosjoner. Og disse emosjonene er forandringens drivkraft.