Kjønn, tradisjon og valgfrihet

Det slår meg hvor vanskelig det er å bruke ordet "feminist" offentlig; jeg har en stygg mistanke om at litt for mange forbinder feminisme med mannehatende, korthårede middelaldrende damer som nekter å barbere leggene.

Jeg er litt usikker på om man skal tolke det som om feminismen har gitt seg selv et feil ansikt utad, om den tolkes feil, eller om det at feminismen blir nedvurdert nettopp er den klareste måten å rope at den er nødvendig på.

Men det største problemet er at de fleste mener feministbevegelsen har utspilt sin rolle. "Kvinner kan stemme og utdanne seg og få de jobbene de vil", så slutt å mase! Det er intrykket jeg får av nordmenns holdninger. Det er inntrykket jeg selv en gang hadde.

Men nå klarer jeg ikke lenger å glemme feminismen; jeg har begynt å automatisk analysere alle kulturinntrykk jeg får med et kjønnsperspektiv, og jeg blir så overrasket over alt jeg har vært blind for.

Jeg så den første episoden av Big Bang Theory i går. Fire hyperintelligente nerder, alle er menn. En kvinne, dum, men veldig pen, og alle nerdene sikler etter henne likevel; det holder at hun er attraktiv, hun trenger ingen hjerne. Kunne man tenke seg at Hollywood kunne produsere noe der det var omvendt?

Man kunne hevde at alle kulturutrykk bør være frie, problemet er at alle stereotypier blir en del av vår bevissthet.

For en tid tilbake så jeg et innlegg på tv fra en Høyre-debatt angående hvorvidt man bør innføre en fast, høyere fedrekvote. Og alle høyrekvinnene avfeier spørsmålet og mener det er å begrense vår valgfrihet. Problemer er at all kjønnsrelatert såkalt valgfrihet er sterkt tvungen. Et eksempel: jeg kan i teorien velge å ikke barbere leggene mine, men ikke uten tusen kommentarer, ikke uten å måtte unnskylde meg for å ha "glemt å barbere dem". Jeg kan rett og slett ikke bare la være, for det ville være et sterkt standpunkt. Mens menn, som jo faktisk har veldig hårete legger, er frie til å være så hårete de bare vil, fordi vår kultur har antatt dette som "maskulint".

Det er lett å si at leggbarbering er en triviell og tåpelig ting å diskutere. Men for meg er det et symbol på at et kjønn er et fengsel. På samme måte med tradisjonen med at en kvinnes far fører henne opp alteret for å gi henne til hennes ektemann: symbolikken her er tydelig, med kvinnen som en vare mellom menn, og likevel hyller vi den fordi den er tradisjon. Ser vi ikke at tradisjoner kan være farlige? Og at kanskje ingenting har mer makt over vår tankegang enn nettopp tradisjonene?

Problemet er at vi fortsatt tror på en kvinnelighet, og ikke ser at leggbarbering bare er enda et korsett. Den er bare kvinnelig fordi vi tror den er det. Og likevel tviler jeg på at alle kvinner født før 1900-tallet var mindre seksuelt tiltrekkende for sine menn fordi de hadde hår på leggene. For eksempel er det ingen som bryr seg om hår på armene. Det gir ingen mening. Og likevel bruker vi skjønnhetsproduktene våre som et skjold, som noe som gjør vårt kjønn unikt, som en rettighet vi bør ha som kvinner. Og selvsagt bør alle ha et individuelt valg til å gjøre hva de vil med utseendet sitt. Men er vi likevel så naive at vi ikke tror det betyr noe at alle kvinner plutselig går kosmetikk smørt inn i ansiktet når dette aldri var en del av kvinneligheten før kosmetikkindustrien kom på bane, og kalte seg selv kvinnelighet?

Men tilbake til Høyredebatten om familiens valgfrihet. I en, ifølge meg, veldig viktig undersøkelse (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3699615.ece)
gjort av to forskere går det frem at kvinner er like karrierefokuserte som menn, men ender opp med å prioritere barn foran, eller i tillegg til jobben, der menn står fri til å forfølge karrieren. Undersøkelsen viser også at jo mer ansvar kvinnen må ta hjemme, jo mer misfornøyd er hun. Så hvorfor! Hvorfor er det likevel oftest hun som må ta dette ansvaret, når de fleste ønsker å ha en likere fordeling på hjemmebane? Fordi det blir forventet av henne å være mer omsorgsfull? Dette gir heller ingen mening.

Jeg vet ikke om kvinner er biologisk forskjellige menn, men jeg merker at jeg ØNSKER at vi ikke skal være det, og det i seg selv er et veldg viktig signal, fordi såkalte biologiske disposisjoner føles som en tvangstrøye. Verden kaster rundt seg med utsagt om at det og det er naturlig for kjønnet, og jeg vil ikke identifisere meg med noe av det, ofte fordi det som er såkalt naturlig kvinnelig setter henne i en maktposisjon lavere enn mannen.

Vi må tenke historisk på kjønn. Vi har kun kunnet snakket om noen likestilling i femti år, og i få av verdens land. I et historisk perspektiv tilsvarer det omtrent ingenting.