De fleste mennesker tilbringer relativt mye tid med å være hysterisk opptatt av sitt eget utseende. Unge, usikre tenåringer skriver inn til ukeblader og klager over sine mange mangler, og eldre, utdannede mennesker svarer med setninger av typen "du er vakker sånn som du er", "skjønnhet kommer innenfra", "det viktigste er å være fornøyd med seg selv, uansett hvordan du ser ut".
Det at folk skriver inn til nevnte ukeblader i første omgang er grunn nok i seg selv til å bevise at setningene er meningsløse, for ellers ville det ikke vært bruk for dem i utgangspunktet.
Men disse setningenes hensikt må være å motvirke det generelle bildet livet har lært oss alle, nemlig at "Du er IKKE vakker nok sånn som du er, og det må du gjøre noe med umiddelbart". Vi er alle hysteriske idet vi teller kalorier med den ene hånden og løfter vekter med den andre, og om vi ikke gjør det, vet vi at vi egentlig burde.
Vi ser bare ikke noe hysteri i dette, fordi vi forkler hysteriet i nøytrale setninger, sånn som "det er viktig å ta vare på sin egen kropp", og "man må ta vare på sitt eget utseende for å ha det bra med seg selv".
Må vi virkelig det? Og i så fall, i hvilken grad? Hvis målet er å ta vare på sitt eget utseende og å føle seg sunn, hvorfor føler alle at de må ha den samme kroppstypen for å nå nevnte sunnhet?
Livet vårt er bygget opp av illusjoner; hva som er riktig, hva som gir mening, hva et menneske er. Tanken om at utseendet vårt er den viktiste faktoren for vår selvfølelse er enda en slik illusjon. Vi tror at verden forteller oss sannheter mens den egentlig lyver oss rett opp i trynet. Vi ser hvordan ting er, og vi begynner å begrunne tingene rasjonelt i hodene våre; og slik viderefører vi tenkemåter og tradisjoner. Altfor sjelden spør vi oss om selve hendelsene er rasjonelle. Kan vi styre våre egne illusjoner? For i teorien burde jo disse tingene vært styrt av individuelle faktorer. At hele verden går rundt og er febrilsk opptatt av tre kilo for lite eller mye kan vel neppe begrunnes i sunnhet eller helse. Jeg orker ikke lese enda et ukeblad som forteller meg hvordan jeg kan passe inn i en bikini til sommeren (med "passe inn" menes "oppnå samfunnets nåværende mal for kroppsform", ikke "nå den fysiske formen du er komfortabel med"). Jeg bryr meg bare ikke. Sorry.
Problemet er at vi alle blir opplært til å bli narcisisster, vi er trent til å være ekstremt opptatt av oss selv. Med selvopptatthet mener jeg at vi generelt er for interessert i oss selv som mennesker - på feil områder. Vi tror at alle merker seg fregnene vi har i panna, håret som burde vært vasket dagen før, genseren vi kjøpte i fjor - men egentlig, hvor mye bryr du deg om hvordan vennene dine ser ut? Jeg tror vi hadde hatt en lykkeligere kultur om vi sluttet å tro at vi måtte være utseendemaniske for å kunne klare å føle oss lykkelige. All energien vi retter mot oss selv snur altfor ofte til negativ energi, til spiseforstyrrelser, depresjon, følelse av mislykkethet. Hvis vi kunne ha anvendt denne energien utenfor oss selv, mot noe annet, ville ikke det ha vært - sunnere?
Jeg mener, alle argumentene for at folk skal kunne operere seg selv til et helere menneske er jo absurd. Hvis vi har en kultur der folk føler de må kuttes fra hverandre og rekonstrueres for å bli hele som mennesker er det kulturen som bør kuttes fra hverandre og rekonstrueres. For det er jo mennesket som har skapt normen om at utseende er viktig for selvtillitten. Og det er i vår makt å rive den ned igjen.
søndag 29. august 2010
fredag 27. august 2010
Skyt studentene?
Som student legger jeg lett merke til alle avisoverskrifter i mediene som handler om, ja nettopp, studenter. (Min nevnte status som student er også grunnen til at jeg ikke har blogget på omtrent hundre år, da jeg har vært opptatt med å skru sammen IKEA-møbler og rangle Trondheim rundt, ikke nødvendigvis samtidig).
Jeg vet ikke om det er fordi det er studiestart og avisene mangler noe annet nyttig å skrive om, men studentrelaterte forslag av stadig mer kreativ art ruller mot meg som
Vi må ha tre semestre per år istedenfor to. Vi må kreve studieavgift av studentene slik at studielånet deres blir enda litt høyere. Vi må straffe studenter som bytter studie.
Jeg synes alle disse forslagene er riktig gode, hvis det vi vil ende opp med er utbrente, fattige, angstbefengte studenter som ender opp i jobber de ikke vil ha etter å ha studert fag de ikke liker grunnet manglende mulighet til å bytte. Hvis man skal vurdere disse forslagene økonomisk gir det hele selvsagt mer mening. Men her er vi alle oppvokst i et samfunn som forteller oss at vi må ta riktige valg her i livet, at vi må velge riktig yrke, at vi må fokusere på livskvalitet og ikke bare penger. Deretter hopper professorer og amanuensiser i økonomi frem i avisen og forteller oss at samfunnet tjener mer penger på at vi bestemmer oss med en gang, for - oops - fortalte lærerne deres at penger ikke var alt her i livet? Beklager. Det var selvsagt løgn.
Man skulle jo nesten tro at i et av verdens best fungerende samfunn noensinne burde det være mulig å fokusere på hva som er best for mennesker og deres liv, istedenfor å fortsette å plette vår allerede tvilsomme europeisk historie med drømmer om penger og enda mer penger. (Her snakker jeg selvsagt ut fra et etisk standpunkt og ikke et samfunnsøkonomisk, men den som ikke mener at etikk har noe å si i den praktiske verden har misforstått alt)
Det å velge høyere utdanning er i utgangspunktet økonomisk selvmord. Jeg, som tar lektorutdanning og kommer til å ha seks år med universitetsutdanning bak meg når jeg er ferdig utdannet, kan aldri noensinne nå det økonomiske nivået til en som tok yrkesfaglig på videregående og ble snekker ti år før jeg i det hele tatt kom meg ut i arbeidslivet med et studielån større enn Mount Everest. Samfunnet er per i dag helt avhengig av ungdom som tar dumme økonomiske valg fordi de har lyst til å lære om ting de synes er spennende og jobbe med noe de liker.
Jeg tror ikke jeg kan komme på noen annen samfunnsgruppe som hadde tolerert å leve slik som studenter, som hadde vært villige til å betale seksti prosent av inntekten sin for små rom med isolathvite vegger og bad som blir besudlet av gudvethvormange ukjente fjes. Men vi er fornøyde likevel, fordi vi fortsatt er engasjerte og entusiastiske nok til å tro at livets kvalitet ikke kan måles i hvor mange tommer flatskjermtv-en din måler.
Jeg vet ikke om det er fordi det er studiestart og avisene mangler noe annet nyttig å skrive om, men studentrelaterte forslag av stadig mer kreativ art ruller mot meg som
Vi må ha tre semestre per år istedenfor to. Vi må kreve studieavgift av studentene slik at studielånet deres blir enda litt høyere. Vi må straffe studenter som bytter studie.
Jeg synes alle disse forslagene er riktig gode, hvis det vi vil ende opp med er utbrente, fattige, angstbefengte studenter som ender opp i jobber de ikke vil ha etter å ha studert fag de ikke liker grunnet manglende mulighet til å bytte. Hvis man skal vurdere disse forslagene økonomisk gir det hele selvsagt mer mening. Men her er vi alle oppvokst i et samfunn som forteller oss at vi må ta riktige valg her i livet, at vi må velge riktig yrke, at vi må fokusere på livskvalitet og ikke bare penger. Deretter hopper professorer og amanuensiser i økonomi frem i avisen og forteller oss at samfunnet tjener mer penger på at vi bestemmer oss med en gang, for - oops - fortalte lærerne deres at penger ikke var alt her i livet? Beklager. Det var selvsagt løgn.
Man skulle jo nesten tro at i et av verdens best fungerende samfunn noensinne burde det være mulig å fokusere på hva som er best for mennesker og deres liv, istedenfor å fortsette å plette vår allerede tvilsomme europeisk historie med drømmer om penger og enda mer penger. (Her snakker jeg selvsagt ut fra et etisk standpunkt og ikke et samfunnsøkonomisk, men den som ikke mener at etikk har noe å si i den praktiske verden har misforstått alt)
Det å velge høyere utdanning er i utgangspunktet økonomisk selvmord. Jeg, som tar lektorutdanning og kommer til å ha seks år med universitetsutdanning bak meg når jeg er ferdig utdannet, kan aldri noensinne nå det økonomiske nivået til en som tok yrkesfaglig på videregående og ble snekker ti år før jeg i det hele tatt kom meg ut i arbeidslivet med et studielån større enn Mount Everest. Samfunnet er per i dag helt avhengig av ungdom som tar dumme økonomiske valg fordi de har lyst til å lære om ting de synes er spennende og jobbe med noe de liker.
Jeg tror ikke jeg kan komme på noen annen samfunnsgruppe som hadde tolerert å leve slik som studenter, som hadde vært villige til å betale seksti prosent av inntekten sin for små rom med isolathvite vegger og bad som blir besudlet av gudvethvormange ukjente fjes. Men vi er fornøyde likevel, fordi vi fortsatt er engasjerte og entusiastiske nok til å tro at livets kvalitet ikke kan måles i hvor mange tommer flatskjermtv-en din måler.
onsdag 4. august 2010
Asylsøkere og sultestreiking
Siden jeg har bodd hjemme i sommer og har hatt tidvis tvilsom internettilgang, har jeg lest mye lokalaviser for telemark i det siste.
Og det vært en sak i lokalavisa angående noen asylsøkere som sultestreiker på et asylmottak i Nome (http://www.ta.no/nyheter/article5202781.ece). Årsaken er at de har ventet i to år på å få svar på asylsøknaden, og håper ikke å streike seg til opphold, men på å få rettet øyne mot seg og sin sak for å oppnå oppmerksomhet - og rettferdighet. De hadde generelt en veldig beskjeden vinkling på sin egen sak.
I etterkant av dette har det også vært noen meningsytringer i nevnte lokalaviser om denne saken, blant annet enn "fem-på-gata"-sak. (Der vinklingen riktignok var: "Hvordan bør vi takle det når asylsøkere truer med å sulte seg til døde om de ikke får oppholdstillatelse"? eller noe i den dur.) Se også folks kommentarer under nettartikkelen.
Og jeg har mest lyst til å gråte når jeg leser hva folk er tilbøyelig til å mene om dette. Asylsøkerne blir kalt snyltere, utakknemlige, de bør dra hjem og jobbe og leve fint i sitt eget land (...i dette tilfellet den fredelige, velfungerende staten Palestina...), de skal ikke få true seg til opphold, de er sikkert kriminelle også, og så videre.
Jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at det ikke er en god løsning på alle verdens problemer å gi oppholdstillatelse til alle flyktninger, siden hele spørsmålet integrering og innvandring er komplisert. Men jeg fortviler litt, nei, ikke litt, utrolig mye, over holdningene nordmenn faktisk har! For selv om vi ikke KAN gi oppholdstilltalelse til alle, så burde vi i det minste ønske at det var mulig å hjelpe flest mulig.
Men nei. For vi oppfatter tydeligvis oss selv som snille og barmhjertige som tar imot en håndfull innvandrere i året, og hvis de ikke drukner oss i takknemlighet og ydmykhet over nordmenns storsinnethet kan de bare ha det så godt. Og om søknaden deres blir avslått, selv om de har bodd her i to, fem eller syv år, ja, så er det bare å pakke sakene og takke pent for at de har fått være her i det hele tatt.
Hvordan - HVORDAN - kan vi tro at vi er det minste snille eller barmhjertige? Vi er forkastelige! Vi har en livsstil som ødelegger kloden, og det minste vi kunne gjøre var å innse dette og forstå at vi har akkurat like lite eller like mye rett til et sånt liv som en hvilken som helst asylsøker! Når noen er villige til å sulte seg selv for å bli hørt, da burde vi bryte sammen i gråt over verdens urettferdighet! Men isteden sier vi "slutt og klag, ikke kom her og snylt. Vi nordmenn lever et anstendig, fredelig liv, og så kommer dere her og tuller til samfunnet vårt."
Hvordan kan vi i det hele tatt klandre noen som helst for å ville ønske å bo i et land uten krig? Her går vi omkring og velter oss i penger, mens resten av verden velter seg i mangelsykdommer isteden. De BURDE ikke være takknemlige, og om de hater oss forstår jeg det utmerket godt! Tror vi at vi fortjener å ha overflod av goder på bekostning av andre? Ingen fortjener noe sånt! Det er ikke bærekraftig og ikke hensiktsmessig heller!
Jeg forstår at det går an å være skeptisk til måten innvandring blir håndtert på. Men jeg forstår ikke at det går an å være skeptisk til å gi mennesker uten noe et sted å bo. Jeg forstår ikke at et parti som FRP med sin innvandringspolitikk kan appelere til folk flest, og jeg forstår ikke at ikke folk flest klarer å forstå at de tilfeldigvis er født med en masse rikdom og at det ikke gjør dem til bedre mennesker enn de som ikke er født med noe som helst.
Vi fortjener ikke å leve i en boble av fred og fordragelighet så lenge resten av verden er i kaos. Vi fortjener å få andres lidelse kastet i trynet. Jeg mener, våre besteforeldre opplevde krig, det er ikke så mange år siden. Hva får oss til å tro at vi er så trygge?
Jeg sier selvsagt ikke at det hjelper noe om Norge blir et mer ustabilt land, det hjelper ikke om vi blir mer misantropiske og hater vår egen velferd, det er ikke det det handler om. Det handler om at vi bør forstå at vår stilling tilsier at vi i desto større grad burde ønske - vel, forandring. At om vi ikke aksepterer alle menneskers atferd, så burde vi forstå den. Å forstå andre menneskers situasjon, og å forstå at når noen tyr til desperate handlinger, så burde vi høre etter.
Og det vært en sak i lokalavisa angående noen asylsøkere som sultestreiker på et asylmottak i Nome (http://www.ta.no/nyheter/article5202781.ece). Årsaken er at de har ventet i to år på å få svar på asylsøknaden, og håper ikke å streike seg til opphold, men på å få rettet øyne mot seg og sin sak for å oppnå oppmerksomhet - og rettferdighet. De hadde generelt en veldig beskjeden vinkling på sin egen sak.
I etterkant av dette har det også vært noen meningsytringer i nevnte lokalaviser om denne saken, blant annet enn "fem-på-gata"-sak. (Der vinklingen riktignok var: "Hvordan bør vi takle det når asylsøkere truer med å sulte seg til døde om de ikke får oppholdstillatelse"? eller noe i den dur.) Se også folks kommentarer under nettartikkelen.
Og jeg har mest lyst til å gråte når jeg leser hva folk er tilbøyelig til å mene om dette. Asylsøkerne blir kalt snyltere, utakknemlige, de bør dra hjem og jobbe og leve fint i sitt eget land (...i dette tilfellet den fredelige, velfungerende staten Palestina...), de skal ikke få true seg til opphold, de er sikkert kriminelle også, og så videre.
Jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at det ikke er en god løsning på alle verdens problemer å gi oppholdstillatelse til alle flyktninger, siden hele spørsmålet integrering og innvandring er komplisert. Men jeg fortviler litt, nei, ikke litt, utrolig mye, over holdningene nordmenn faktisk har! For selv om vi ikke KAN gi oppholdstilltalelse til alle, så burde vi i det minste ønske at det var mulig å hjelpe flest mulig.
Men nei. For vi oppfatter tydeligvis oss selv som snille og barmhjertige som tar imot en håndfull innvandrere i året, og hvis de ikke drukner oss i takknemlighet og ydmykhet over nordmenns storsinnethet kan de bare ha det så godt. Og om søknaden deres blir avslått, selv om de har bodd her i to, fem eller syv år, ja, så er det bare å pakke sakene og takke pent for at de har fått være her i det hele tatt.
Hvordan - HVORDAN - kan vi tro at vi er det minste snille eller barmhjertige? Vi er forkastelige! Vi har en livsstil som ødelegger kloden, og det minste vi kunne gjøre var å innse dette og forstå at vi har akkurat like lite eller like mye rett til et sånt liv som en hvilken som helst asylsøker! Når noen er villige til å sulte seg selv for å bli hørt, da burde vi bryte sammen i gråt over verdens urettferdighet! Men isteden sier vi "slutt og klag, ikke kom her og snylt. Vi nordmenn lever et anstendig, fredelig liv, og så kommer dere her og tuller til samfunnet vårt."
Hvordan kan vi i det hele tatt klandre noen som helst for å ville ønske å bo i et land uten krig? Her går vi omkring og velter oss i penger, mens resten av verden velter seg i mangelsykdommer isteden. De BURDE ikke være takknemlige, og om de hater oss forstår jeg det utmerket godt! Tror vi at vi fortjener å ha overflod av goder på bekostning av andre? Ingen fortjener noe sånt! Det er ikke bærekraftig og ikke hensiktsmessig heller!
Jeg forstår at det går an å være skeptisk til måten innvandring blir håndtert på. Men jeg forstår ikke at det går an å være skeptisk til å gi mennesker uten noe et sted å bo. Jeg forstår ikke at et parti som FRP med sin innvandringspolitikk kan appelere til folk flest, og jeg forstår ikke at ikke folk flest klarer å forstå at de tilfeldigvis er født med en masse rikdom og at det ikke gjør dem til bedre mennesker enn de som ikke er født med noe som helst.
Vi fortjener ikke å leve i en boble av fred og fordragelighet så lenge resten av verden er i kaos. Vi fortjener å få andres lidelse kastet i trynet. Jeg mener, våre besteforeldre opplevde krig, det er ikke så mange år siden. Hva får oss til å tro at vi er så trygge?
Jeg sier selvsagt ikke at det hjelper noe om Norge blir et mer ustabilt land, det hjelper ikke om vi blir mer misantropiske og hater vår egen velferd, det er ikke det det handler om. Det handler om at vi bør forstå at vår stilling tilsier at vi i desto større grad burde ønske - vel, forandring. At om vi ikke aksepterer alle menneskers atferd, så burde vi forstå den. Å forstå andre menneskers situasjon, og å forstå at når noen tyr til desperate handlinger, så burde vi høre etter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)