Jeg innrømmer det. Jeg har lest hele serien. Tingen er at Twilight egentlig er ganske interessant analytisk materiale fordi den evner å forkle de underligste situasjoner bak uskyldighet. Bak et ytre ansikt av menn i bar overkropp som løper omkring og tenåringer som tafser har den nemlig en relativt forstyrrende natur.
En venninne av meg (ja, Ingrid, det er deg) nevnte en gang at Twilight egentlig bare forherliger besettelse. Serien blir med en gang mer interessant når man betrakter den i det lyset.
Historien er kjent: Bella går på High School og blir usannsynlig forelsket i en vampyr. Han er perfeksjon i utseende og atferd og er mer eller mindre seksualitet i menneskelig (eller vampyrlig) form (team Edward?). Fordi han er vampyr har har hele tiden en utrolig sterk trang til å "drikke blodet" hennes og står i fare for å knuse henne med sin store fysiske kraft, og dødsfaren henger altså over henne hele tiden.
I bok to forlater han henne for hennes eget beste, hvorpå hun faller inn i en dyp depresjon der livet ikke lenger gir mening. Dette gjør at hun oppsøker livsfarlige situasjoner fordi hun i nær-døden-opplevelser "ser ham inne i hodet sitt". I tillegg stifter hun et nærmere bekjentskap med gutt nr. 2 (team Jacob?). Fordi han transformeres til en varulv hver gang han blir sint prøver etterhvert også han å unngå henne for ikke å la henne bli et offer for sin egen ukontrollerbare natur.
Vi har altså en bok om en jente som står midt mellom to gutter som begge ikke kan kontrollere seg selv og som prøver å beskytte henne fra dem. Disse guttene gjør hun til sentrum for sitt liv, og hun er avhengig av tilstedeværelsen til minst en av dem for å klare å føle og fungere.
Imidlertidig blir hun igjen sammen med Edward fordi heller ikke han klarer å forsvare seg fra sin egen besettelse (enda han er over 100 år og burde vite et og annet om kjærlighetssorg) og fordi hun ikke alene klarer å stoppe spiralen med selvdestruksjon. Først da blir hun et menneske igjen. Trangen etter å forenes med (les: bli til) ham gjør at hun gifter seg med ham. Når de da endelig kan slippe tre bøker med tafselengsel løs blir hun full av blåmerker fordi han som kjent "ikke kan kontrollere seg selv", men det er jo verdt det for den store kjærligheten. Deretter blir hun gravid med en slags hybridskapning som langsomt dreper henne innenfra, men hun nekter å ta abort. Til slutt må de skjære ut barnet av magen hennes mens hun dør og kaster opp blod på en gang. Her er det de gjør henne til vampyr.
Bella er dermed en person som fysisk dør, gir opp familien sin, skolen sin, selvet sitt, livet sitt, for Edward og hans avkom. Twilight er egentlig en relativt tragisk historie om en ung jente som ikke klarer å være verdt noe alene, og som hele tiden trenger andre for å bekrefte sin egenverdi. Det utrolig besettende forholdet blir dermed det hele livet sentrerer rundt, og alt annet er vagt, gjennomsiktig, ubetydelig i forhold. Edward blir dopet hennes, det hun trenger for å være høy, og uten ham blir hun redusert til ingenting.
Nå skal ikke jeg være den første til å etterlyse moral i ungdomsbøker, særlig ikke i en bok som tydelig er fantasi. Problemet med denne boken er derimot at hun ofrer alt uten egentlig å ofre noe. Overgangen til vampyr går glatt fordi hun har en magisk evne til selvkontroll og dermed bare blir et forbedret menneske. Foreldrene har ikke noe problem med at hun er vampyr, så hun kan holde kontakt med dem likevel. Og hun og Edward er, etter en vampyrtilværelse sammen på et par måneder, overbevist om at en hel evighet sammen er nødt til å bli fantastisk.
Hadde det ikke kanskje vært en idé å problematisere denne situasjonen litt til? Serien tar bare med de romantiserende delen av besettelsen og gir den et lykkelig utfall og later som om det å bli så besatt av noen at alle andre aspekter av livet blekner bort og blir meningsløst er en BRA ting. Dermed er moralen i denne serien egentlig at besettende kjærlighet i farlige forhold er noe det er verdt å ofre livet sitt for, og om man ikke klarer å stå på egne ben uten denne kjærligheten er det fordi det er den som er det egentlige livet ditt. Twilight er historien om en jente som overkjører seg selv totalt i forhold til en gutt hun opplever som perfekt og som hun ikke kan fatte at hun fortjener.
Jeg liker å tenke på hva det ville betydd for historien om Twilight var en allegori. Om Edward ikke var en vampyr, bare en gutt Bella oppfattet som perfekt. Om Bella var en vanlig jente som hadde spunnet en besettelsesramme rundt seg selv og det ellers kjedelige småbylivet der bare leking med døden og livsfarlig erotikk kunne klare å få frem noen følelse av verdi i henne, og som endte med en fødsel hun ikke var i stand til å takle og døde - men uten å bli født igjen.
mandag 29. november 2010
lørdag 27. november 2010
Er det greit å undertrykke seg selv?
Jeg har lenge vært i tvil om hvor jeg egentlig står i forhold til debatten om å forby religiøse hodeplagg. I teorien høres det meningsfullt ut å tillate alle å ikle seg hva de vil, inkludert religiøse symboler. Problemet er når disse symbolene er ujevnt fordelt innen den religiøse grupperingen og muligvis symboliserer noe annet enn religiøs tilhørighet, men status eller verdi. Den normative konflikten mellom vest og øst sammenfaller ofte med kjønnskonflikter. Dermed blir det vanskelig å stå for et såkalt universelt prinsipp om likestilling fordi det raskt betraktes som et kulturelt angrep. Går det an å være imot en generell tendens til patriarkalske systemer uten å bli oppfattet som etnosentrisk?
Det som skjedde når Frankrike forbød religiøse hodeplagg var at det ble tolket som nettopp et kulturelt angrep, når det egentlig prøvde å tilpasse en annen kultur til europeiske rammer. Jeg har alltid stilt meg tvilende til graden av universalisme i alle tanker jeg har fordi jeg vet jeg tenker dem fordi jeg er vestlig. Samtidig sliter jeg med tanken på at forskjellsbehandling skal kunne avfeies under dekning av å være kultur.
Det er ulike meninger om de symbolske meningene bak hodeplaggbruk. Grunnen til at det er lett å definere det som undertrykkende er de patriarkalske implikasjonene som ligger bak bruken. For det første pålegges kvinner å opptre på en annen måte enn menn, mens ingen menn pålegges å ikle seg noe spesifikt av kvinner, noe som befester mannens posisjon. For det andre ligger det en seksualisering i kravet om tilsløring fordi det ikke finnes noe lignende krav til en mann. Er man allerede subjektiv og etnosentrisk når man sier at en slik form for diskriminering ikke er legitim? Kanskje. Men i så fall er man også det samme når man sier det motsatte.
Ved å lage hår til et uttrykk for vakkert utseende, og så kreve at dette symbolet for skjønnhet deretter blir skjult, er man med på å fortsette en tradisjon der kvinner implisitt blir holdt ansvarlig for alle promiskuøse tanker menn noensinne måtte ha. Problemet mitt med hodeplagg er dermed ikke at det representerer kultur eller religion. For noe som representerer noe så viktig som nettopp religion og identitet burde ikke kunne kombineres med tvang. Vi bør ikke kalle forskjellsbehandling av kjønn som det viktigste symbolet for kultur, for da har vi antatt forskjellsbehandling som noe kulturelt riktig.
Selv om jeg personlig finner det ulogisk å behandle 50 % av menneskeheten annerledes enn den resterende halvdelen, ser jeg problemet i å motsette seg kulturell praksis som forskjellsbehandler kjønn, fordi alle samfunn gjør det. Hodeplaggbruken har bare blitt et symbol på denne debatten fordi den er et såpass synlig eksempel på forskjellsbehandling, fordi forskjellsbehandling i for eksempel vår samfunn er skjult og ikke finnes i form av konkrete påbud for væremåte eller oppførsel. Men dermed blir man lett hyklersk i å kritisere andre samfunn. Våre former for forskjellsbehandling av kjønn er eksisterende. Men de mangler et tydelig utseende.
Samtidig vil jeg ikke si det er riktig å nekte noen å bruke hodeplagg fordi dem som selv bruker det har antatt det som alt annet enn undertrykkelse, og ser det som symbol på ærbarhet, stolthet eller religion. Samtidig vil det finnes mange som ser det som tvang. Problemet ligger nettopp i den manglende evnen individer har til å velge sin kultur.
Kort sagt er det vanskelig å endre andres praksis om de forsvarer praksisen. Dette gjør det vanskelig å møte feminister fra afrikanske eller asiatiske lands sine krav om større kamp for kvinner i disse landene fordi det er ulikt i hvilken grad man definerer seg som undertrykt av de samme praksisene. Det er et stort problem for feministiske bevegelser at menns krav om kvinnelig oppførsel blir tolket som kulturens krav for riktig religiøs oppførsel; dermed blir det umulig å angripe et patriarkat uten å bli kulturfiendlig.
Vi har en tanke om at det er greit å undertrykke seg selv, fordi en tanke om "selvvalgt undertrykkelse" ikke finnes i vårt vokabular, og undertrykkelse er kulturelt definert og er dermed kanskje ikke undertrykkelse i det hele tatt. Men hvordan vet vi når selvet bestemmer over seg selv? Kulturelle normer en også en form for tvang.
Det å si at bruk av for eksempel hijab er undertrykkelse er selvsagt en kulturell tolkning, på samme måte som det å si at det er stolthet er en annen tolkning. Har en av tolkningene rett på mer definisjonsmakt enn den andre? Jeg vil påstå at enhver praksis som tvinges på enkelte individer utifra fysiske forutsetninger, enten det er ved lov eller kulturelt bestemt gjennom normer, er en form for undertrykkelse.
Men det mener jeg kanskje bare fordi jeg er vestlig.
Det som skjedde når Frankrike forbød religiøse hodeplagg var at det ble tolket som nettopp et kulturelt angrep, når det egentlig prøvde å tilpasse en annen kultur til europeiske rammer. Jeg har alltid stilt meg tvilende til graden av universalisme i alle tanker jeg har fordi jeg vet jeg tenker dem fordi jeg er vestlig. Samtidig sliter jeg med tanken på at forskjellsbehandling skal kunne avfeies under dekning av å være kultur.
Det er ulike meninger om de symbolske meningene bak hodeplaggbruk. Grunnen til at det er lett å definere det som undertrykkende er de patriarkalske implikasjonene som ligger bak bruken. For det første pålegges kvinner å opptre på en annen måte enn menn, mens ingen menn pålegges å ikle seg noe spesifikt av kvinner, noe som befester mannens posisjon. For det andre ligger det en seksualisering i kravet om tilsløring fordi det ikke finnes noe lignende krav til en mann. Er man allerede subjektiv og etnosentrisk når man sier at en slik form for diskriminering ikke er legitim? Kanskje. Men i så fall er man også det samme når man sier det motsatte.
Ved å lage hår til et uttrykk for vakkert utseende, og så kreve at dette symbolet for skjønnhet deretter blir skjult, er man med på å fortsette en tradisjon der kvinner implisitt blir holdt ansvarlig for alle promiskuøse tanker menn noensinne måtte ha. Problemet mitt med hodeplagg er dermed ikke at det representerer kultur eller religion. For noe som representerer noe så viktig som nettopp religion og identitet burde ikke kunne kombineres med tvang. Vi bør ikke kalle forskjellsbehandling av kjønn som det viktigste symbolet for kultur, for da har vi antatt forskjellsbehandling som noe kulturelt riktig.
Selv om jeg personlig finner det ulogisk å behandle 50 % av menneskeheten annerledes enn den resterende halvdelen, ser jeg problemet i å motsette seg kulturell praksis som forskjellsbehandler kjønn, fordi alle samfunn gjør det. Hodeplaggbruken har bare blitt et symbol på denne debatten fordi den er et såpass synlig eksempel på forskjellsbehandling, fordi forskjellsbehandling i for eksempel vår samfunn er skjult og ikke finnes i form av konkrete påbud for væremåte eller oppførsel. Men dermed blir man lett hyklersk i å kritisere andre samfunn. Våre former for forskjellsbehandling av kjønn er eksisterende. Men de mangler et tydelig utseende.
Samtidig vil jeg ikke si det er riktig å nekte noen å bruke hodeplagg fordi dem som selv bruker det har antatt det som alt annet enn undertrykkelse, og ser det som symbol på ærbarhet, stolthet eller religion. Samtidig vil det finnes mange som ser det som tvang. Problemet ligger nettopp i den manglende evnen individer har til å velge sin kultur.
Kort sagt er det vanskelig å endre andres praksis om de forsvarer praksisen. Dette gjør det vanskelig å møte feminister fra afrikanske eller asiatiske lands sine krav om større kamp for kvinner i disse landene fordi det er ulikt i hvilken grad man definerer seg som undertrykt av de samme praksisene. Det er et stort problem for feministiske bevegelser at menns krav om kvinnelig oppførsel blir tolket som kulturens krav for riktig religiøs oppførsel; dermed blir det umulig å angripe et patriarkat uten å bli kulturfiendlig.
Vi har en tanke om at det er greit å undertrykke seg selv, fordi en tanke om "selvvalgt undertrykkelse" ikke finnes i vårt vokabular, og undertrykkelse er kulturelt definert og er dermed kanskje ikke undertrykkelse i det hele tatt. Men hvordan vet vi når selvet bestemmer over seg selv? Kulturelle normer en også en form for tvang.
Det å si at bruk av for eksempel hijab er undertrykkelse er selvsagt en kulturell tolkning, på samme måte som det å si at det er stolthet er en annen tolkning. Har en av tolkningene rett på mer definisjonsmakt enn den andre? Jeg vil påstå at enhver praksis som tvinges på enkelte individer utifra fysiske forutsetninger, enten det er ved lov eller kulturelt bestemt gjennom normer, er en form for undertrykkelse.
Men det mener jeg kanskje bare fordi jeg er vestlig.
torsdag 4. november 2010
Kjærlighet, ømhet og trekant
Jeg så første episode av NRK-programmet "Trekant" på nett-tv i går og fant det, som de fleste andre, underholdende på en litt pinlig måte. Mens jeg sjekket facebooken min i dag morges legger jeg merke til at det nå finnes en facebook-gruppe som heter "NEI til NRKs trekant", med noe sånt som 7000 medlemmer. Nysgjerrig googler jeg meg rundt for å finne ut hva som er galt denne gangen, og finner omtrent de argumentene jeg hadde ventet:
"Vi må snakke om kjærlighet og ømhet i steden"
"Lær nå heller ungdommene om kjønnssykdommer"
"Programmet fremmer sexpress og umoral"
Jeg synes det er interessant at Norge, og kanskje spesielt kristen-Norge, synes sex er en helt grei ting å snakke om så lenge man bare snakker om det følelsesmessige eller skadelige ved det. Mens det å snakke om de tekniske perspektivene ved sex er umoralsk; sex er bare greit så lenge vi later som om det er en slags euforisk, følelsesmessig tilstand der lemmer og kroppsdeler automatisk beveger seg omkring på en romantisk måte.
Problemet er at dette argumentet overser at sex faktisk ER en ferdighet som krever tekniske kunnskaper. Kort sagt, kjærlighet og ømhet alene fører strengt tatt ikke til sex, og hvis bare kjærlighet var målet ville man ikke hatt bruk for sex i det hele tatt. Jeg synes man skal slutte å late som om sex ikke i bunn og grunn handler om drifter og behov. Det betyr selvsagt ikke at det ikke kan handle om kjærlighet, men drifter er en del av kjærligheten selv om den også kan være løsrevet fra den. Men hver gang man begynner å snakke om seksuell utfoldelse i praksis blir det forbundet med løsaktighet, noe jeg synes er underlig, siden sex jo er en vesentlig del av ekteskapsinstitusjonen også.
Dette viser egentlig bare at vi synes sex er et tabu i kulturen vår. Referering til konkrete seksuelle handlinger blir betraktet som upassende og noe man helst holder for seg selv. Vi maser om at samfunnet er så seksualisert, men jeg synes heller problemet er at det er pornografisert. Men det mener jeg at for eksempel nakenhet alltid blir betraktet som en seksuell handling fordi vi ikke klarer å se på det som normalt, og den seksualiteten vi ser på tv har alltid et perfekt og urealistisk ansikt. Dette programmet fremstiller den normale seksualiteten, det vil si seksuelle handlinger som folket som helhet generelt benytter seg av, og hvordan de bør gjøre det for best mulig effekt. Å si at det er feil er å si at hele menneskeheten er umoralsk.
Hva har det å si for vår selvfølelse at vi ikke tåler å se på en tv-skjerm det vi selv gjør i mørket? Vi må slutte å tabufisere det naturlige og normale.
Når vi vet at omtrent alle ungdommer har sex, og at sex er nært knyttet til selvfølelse, hvorfor synes noen at det er forkastelig å lære dem hvordan de faktisk gjør det? Vi vet jo fra før at omtrent alle ungdommer ser eller har sett på pornografi, men kunnskapene de tilegner seg der kan jo aldri benyttes noe sted i virkeligheten (kanskje med mindre de selv skaffer seg en karriere i tvilsom tysk filmindustri).
Jeg husker at på ungdomsskolen lærte vi to ting i seksualundervisning: abort er teit og kjønnssykdommer kommer til å drepe deg.
Vi ble ikke noe mer moralske av den grunn.
"Vi må snakke om kjærlighet og ømhet i steden"
"Lær nå heller ungdommene om kjønnssykdommer"
"Programmet fremmer sexpress og umoral"
Jeg synes det er interessant at Norge, og kanskje spesielt kristen-Norge, synes sex er en helt grei ting å snakke om så lenge man bare snakker om det følelsesmessige eller skadelige ved det. Mens det å snakke om de tekniske perspektivene ved sex er umoralsk; sex er bare greit så lenge vi later som om det er en slags euforisk, følelsesmessig tilstand der lemmer og kroppsdeler automatisk beveger seg omkring på en romantisk måte.
Problemet er at dette argumentet overser at sex faktisk ER en ferdighet som krever tekniske kunnskaper. Kort sagt, kjærlighet og ømhet alene fører strengt tatt ikke til sex, og hvis bare kjærlighet var målet ville man ikke hatt bruk for sex i det hele tatt. Jeg synes man skal slutte å late som om sex ikke i bunn og grunn handler om drifter og behov. Det betyr selvsagt ikke at det ikke kan handle om kjærlighet, men drifter er en del av kjærligheten selv om den også kan være løsrevet fra den. Men hver gang man begynner å snakke om seksuell utfoldelse i praksis blir det forbundet med løsaktighet, noe jeg synes er underlig, siden sex jo er en vesentlig del av ekteskapsinstitusjonen også.
Dette viser egentlig bare at vi synes sex er et tabu i kulturen vår. Referering til konkrete seksuelle handlinger blir betraktet som upassende og noe man helst holder for seg selv. Vi maser om at samfunnet er så seksualisert, men jeg synes heller problemet er at det er pornografisert. Men det mener jeg at for eksempel nakenhet alltid blir betraktet som en seksuell handling fordi vi ikke klarer å se på det som normalt, og den seksualiteten vi ser på tv har alltid et perfekt og urealistisk ansikt. Dette programmet fremstiller den normale seksualiteten, det vil si seksuelle handlinger som folket som helhet generelt benytter seg av, og hvordan de bør gjøre det for best mulig effekt. Å si at det er feil er å si at hele menneskeheten er umoralsk.
Hva har det å si for vår selvfølelse at vi ikke tåler å se på en tv-skjerm det vi selv gjør i mørket? Vi må slutte å tabufisere det naturlige og normale.
Når vi vet at omtrent alle ungdommer har sex, og at sex er nært knyttet til selvfølelse, hvorfor synes noen at det er forkastelig å lære dem hvordan de faktisk gjør det? Vi vet jo fra før at omtrent alle ungdommer ser eller har sett på pornografi, men kunnskapene de tilegner seg der kan jo aldri benyttes noe sted i virkeligheten (kanskje med mindre de selv skaffer seg en karriere i tvilsom tysk filmindustri).
Jeg husker at på ungdomsskolen lærte vi to ting i seksualundervisning: abort er teit og kjønnssykdommer kommer til å drepe deg.
Vi ble ikke noe mer moralske av den grunn.
tirsdag 5. oktober 2010
En kvinne har ingen personlighet
I alle fall ikke i Hollywood.
Har du noengang tenkt over at omtrent alle heltefigurer eller skuespillere i actionfilmer er menn? Eller at i alle fall flertallet alltid er det?
La oss si at jeg var en superkjent regissør og hadde laget en tradisjonell actionfilm som foregikk slik.
1. En gjeng raner en bank med påfølgende gisseltaking og mord av uskyldige, før de stikker av
2. Tøff gruppe av politibetjenter etterforsker saken med passelig mengde eksplosjoner og biljakt
3. Tøffe politibetjenter plaffer ned ranerne så blodet spruter, gislene blir sluppet fri, alle er glade.
Kunne du tenke deg at det var mulig at alle ranerne var kvinner, alle politibetjentene var kvinner, og alle gislene var menn? Og i så fall, hadde dette vært mulig uten at det ble stemplet som en feministisk film, som noe unormalt, sært og spesielt?
Og i omvendt tilfelle; hadde noen i det hele tatt tenkt en eneste kjønnsrelatert tanke om de så en slik actionfilm bestående av 95 % menn?
Nei. Og det er fordi Simone de Beauvoir hadde rett; mannen er normen. Vi er vant til å se ham på film, og stiller ikke spørsmålstegn ved at han hele tiden er der.
Når en film legger inn en såkalt sterk kvinnefigur er det bare for å lure deg til å tro at den er kjønnsnøytral. Ta for eksempel en klassisk "historisk" film som King Arthur, der Kiera Knightley spiller en Guinevere som skyter med pil og bue. Og plutselig er det en likestillingsfilm som fremstiller "sterke kvinner", selv om alle de andre i filmen er menn.
Samtidig; historiske filmer som fremstiller voldelige historiske hendelser vil nødvendigvis ofte bestå av flest menn. Men i eventyrfilmer, eller actionfilmer, eller alle andre filmer, burde det være mulig med en nyansering. Ikke fordi film bør ha som hensikt å være likestilt. Men fordi film bør ha som hensikt å fremstille alle som mennesker og ikke som kjønn med en spesifikk rolle, og for å forstå at filmverdenen faktisk IKKE er laget bare for å tilfredsstille et mannlig publikum. Hva med tegneseriene? Er Spider-Man, Batman og Hulken kvinner? Og hvem er stort sett fiendene deres?
Kvinner som er med i actionfilmer er stort sett enten med for å sikre romantikk/sex av noe slag, eller for å skyte folk slik at man kan late som om Hollywood er likestilt.
Har noen sett Transformers her? Jenta ser ut som en supermodell. Gutten er relativt nerdete og uattraktiv. Hvor mange actionfilmer vet dere om som har en stygg jente i hovedrollen, med en superdeilig mann som motspiller?
Det er nok mulig å finne unntaksfilmer; vil si at Kill Bill er litt ukonvensjonell her, for eksempel. Men da vil man merke seg det som et unntak, som noe spesielt. En kvinnelig mannevond helt vil ALLTID bli tolket ut i fra sin stilling som nettopp mannevond og kvinnelig, mens en mann bare blir tolket ut i fra sin rolle, som om han var kjønnsnøytal. Men jeg har begynt å stille disse spøsmålene til ALLE tv-serier og filmer jeg ser: hvor mange menn og hvor mange kvinner er med? Hva slags roller har de? Hvordan fremstår kvinnene?
Og jeg blir stort sett alltid litt deprimert.
En ting er kvantitet; en annen ting er kvalitet. Spør deg selv om hvilken rolle kvinner på film tjener. De fleste filmer for voksne - som ikke er spesifikt rettet mot kvinner - har menn i hovedrollen, fordi alle filmer med kvinnelige hovedroller plutselig blir stemplet som kvinnefilmer, mens filmer med menn i hovedrollen er såkalt kjønnsnøytrale. Dette er fordi man ikke klarer å se kvinner som mennesker. En dramafilm som fremstiller en manns problemer, en manns reise, blir regnet som å være noe alle kan identifisere seg med, mens hvis det er en kvinne blir det ikke regnet med at menn skal være interessert.
Ta moderne animasjonsfilmer. Ta Shrek, ta Istid, ta Harry Potter ta Dragetreneren, ta Toy Story. Hvem er heltene, hvem er sidespillerne? I filmer laget for barn - hvorfor i all verden er det fortsatt flertall av gutter som hovedpersoner? Tror vi ikke at gutter gidder å se jenter på en tv-skjerm, og hva har det å si for måten vi tenker på?
Jeg så Karate Kid for ikke så lenge siden. To kvinner er med, og de spiller rollen som hovedpersonens a) støttespiller b) forelskelse.
Det er forsåvidt ikke noe problem at EN film er sånn, problemet er at det er et mønster. Hvor er alle de påkostede storfilmene om jenter som klarer ting, fysisk eller psykisk? Hvordan forventer vi at jenter skal føle seg når de alltid spiller rollen som mindreverdige på skjermen?
Igjen; det finnes unntak overalt. Pippi. Mulan. The Golden Compass. Men unntakene er gjerne lettest å komme på i sjangerne for barnefilmer eller dramafilmer. Det ser ut som om vi enda ikke tror at voksne menn kan identifisere seg med voksne kvinner på filmlerretet.
Har du noengang tenkt over at omtrent alle heltefigurer eller skuespillere i actionfilmer er menn? Eller at i alle fall flertallet alltid er det?
La oss si at jeg var en superkjent regissør og hadde laget en tradisjonell actionfilm som foregikk slik.
1. En gjeng raner en bank med påfølgende gisseltaking og mord av uskyldige, før de stikker av
2. Tøff gruppe av politibetjenter etterforsker saken med passelig mengde eksplosjoner og biljakt
3. Tøffe politibetjenter plaffer ned ranerne så blodet spruter, gislene blir sluppet fri, alle er glade.
Kunne du tenke deg at det var mulig at alle ranerne var kvinner, alle politibetjentene var kvinner, og alle gislene var menn? Og i så fall, hadde dette vært mulig uten at det ble stemplet som en feministisk film, som noe unormalt, sært og spesielt?
Og i omvendt tilfelle; hadde noen i det hele tatt tenkt en eneste kjønnsrelatert tanke om de så en slik actionfilm bestående av 95 % menn?
Nei. Og det er fordi Simone de Beauvoir hadde rett; mannen er normen. Vi er vant til å se ham på film, og stiller ikke spørsmålstegn ved at han hele tiden er der.
Når en film legger inn en såkalt sterk kvinnefigur er det bare for å lure deg til å tro at den er kjønnsnøytral. Ta for eksempel en klassisk "historisk" film som King Arthur, der Kiera Knightley spiller en Guinevere som skyter med pil og bue. Og plutselig er det en likestillingsfilm som fremstiller "sterke kvinner", selv om alle de andre i filmen er menn.
Samtidig; historiske filmer som fremstiller voldelige historiske hendelser vil nødvendigvis ofte bestå av flest menn. Men i eventyrfilmer, eller actionfilmer, eller alle andre filmer, burde det være mulig med en nyansering. Ikke fordi film bør ha som hensikt å være likestilt. Men fordi film bør ha som hensikt å fremstille alle som mennesker og ikke som kjønn med en spesifikk rolle, og for å forstå at filmverdenen faktisk IKKE er laget bare for å tilfredsstille et mannlig publikum. Hva med tegneseriene? Er Spider-Man, Batman og Hulken kvinner? Og hvem er stort sett fiendene deres?
Kvinner som er med i actionfilmer er stort sett enten med for å sikre romantikk/sex av noe slag, eller for å skyte folk slik at man kan late som om Hollywood er likestilt.
Har noen sett Transformers her? Jenta ser ut som en supermodell. Gutten er relativt nerdete og uattraktiv. Hvor mange actionfilmer vet dere om som har en stygg jente i hovedrollen, med en superdeilig mann som motspiller?
Det er nok mulig å finne unntaksfilmer; vil si at Kill Bill er litt ukonvensjonell her, for eksempel. Men da vil man merke seg det som et unntak, som noe spesielt. En kvinnelig mannevond helt vil ALLTID bli tolket ut i fra sin stilling som nettopp mannevond og kvinnelig, mens en mann bare blir tolket ut i fra sin rolle, som om han var kjønnsnøytal. Men jeg har begynt å stille disse spøsmålene til ALLE tv-serier og filmer jeg ser: hvor mange menn og hvor mange kvinner er med? Hva slags roller har de? Hvordan fremstår kvinnene?
Og jeg blir stort sett alltid litt deprimert.
En ting er kvantitet; en annen ting er kvalitet. Spør deg selv om hvilken rolle kvinner på film tjener. De fleste filmer for voksne - som ikke er spesifikt rettet mot kvinner - har menn i hovedrollen, fordi alle filmer med kvinnelige hovedroller plutselig blir stemplet som kvinnefilmer, mens filmer med menn i hovedrollen er såkalt kjønnsnøytrale. Dette er fordi man ikke klarer å se kvinner som mennesker. En dramafilm som fremstiller en manns problemer, en manns reise, blir regnet som å være noe alle kan identifisere seg med, mens hvis det er en kvinne blir det ikke regnet med at menn skal være interessert.
Ta moderne animasjonsfilmer. Ta Shrek, ta Istid, ta Harry Potter ta Dragetreneren, ta Toy Story. Hvem er heltene, hvem er sidespillerne? I filmer laget for barn - hvorfor i all verden er det fortsatt flertall av gutter som hovedpersoner? Tror vi ikke at gutter gidder å se jenter på en tv-skjerm, og hva har det å si for måten vi tenker på?
Jeg så Karate Kid for ikke så lenge siden. To kvinner er med, og de spiller rollen som hovedpersonens a) støttespiller b) forelskelse.
Det er forsåvidt ikke noe problem at EN film er sånn, problemet er at det er et mønster. Hvor er alle de påkostede storfilmene om jenter som klarer ting, fysisk eller psykisk? Hvordan forventer vi at jenter skal føle seg når de alltid spiller rollen som mindreverdige på skjermen?
Igjen; det finnes unntak overalt. Pippi. Mulan. The Golden Compass. Men unntakene er gjerne lettest å komme på i sjangerne for barnefilmer eller dramafilmer. Det ser ut som om vi enda ikke tror at voksne menn kan identifisere seg med voksne kvinner på filmlerretet.
Trenger vi roller?
Jeg har en teori om at mitt hat mot kjønnsrollemønstre egentlig er et hat mot all form for kategorisering. Vi deler verden inn i hundre tusen ulike grupper; svart, hvit, kvinne, mann, rik, fattig, punker, soss, ung, gammel, liker popmusikk eller liker rock, spiller fotball eller spiller dataspill; og ut i fra disse gruppene danner vi hundrevis av kategoriseringer som deretter gjør at vi kan dytte verden inn i passelige grupper.
Og det er greit nok; alle sier at de hater å bli satt i bås, og alle sier at de er for spesielle til å høre til noen bås. Og dermed kan man lage en helt egen kategori av "folk som føler seg for spesielle til å høre til i en bås", og så har man løst det problemet.
Problemet med disse gruppene er at de får oss til å tenke begrensende og oppdelt, snarere enn åpen og flytende, og jeg tror det har en større hensikt å se på hele verdens som flytende, ulåst, vanskelig og komplisert.
Ta ett eksempel: en jente som på barneskolen liker å spille fotball, klatre i trær og ha snøballkrig blir lett stemplet som en "tomboy"; ordet "jente" er ikke nok til å forklare din atferd, så vi stempler deg som halvveis gutt. (Man kan gjøre det samme med gutt med jenteatferd, bare at det - interessant nok - blir sett på som noe negativt, mens det å være tomboy er synonymt med å være tøff). Det hadde vært lettere om man kunne innse at det å finne fellestegn for halve jordkloden under kategorien "jente" bare er å gi opp, for de referansene man da danner ender lettere opp med å bli selvoppfyllende enn noe annet. Man bruker de gjeldende referansene til å danne seg en identitet som jente.
Spørsmålet er om det i det hele tatt går an å danne en individualitet uten noen referansegrupper?
Ung, hvit, vestlig kvinne. Det sier noe, men altfor lite, fordi tre små ord som dette gjerne føler at man danner bilder i hodet sitt, legger til en masse egenskaper som kanskje ikke finnes.
Jeg har en følelse av at ordet individualitet er litt oppskrytt. For eksempel er jeg skeptisk til alle som argumenterer for viktigheten av å ha en unik klesstil som representerer deg selv. For det første er dette umulig, siden et eller annet sted har noen samme klær som deg likevel, for det andre misvisende, fordi hvordan et menneske representerer seg selv gjennom klær ikke nødvendigvis sier noenting som helst annet at "det er for kaldt og for umoralsk å gå naken, så er eller annet må man jo dytte på seg".
Jeg tror ikke det er mulig å unngå å definere mennesker, fordi alle aspekter ved deg kan si noe om deg; problemet er at de kan bety en rekke helt forskjellige ting hos ulike individer. Det at man kan finne masse fellestrekk gjør at man lettere overser forskjellene, og omvendt. Jeg skulle egentlig ønske at vi var flinkere til å gruppere og stemple folk på en litt mindre - vel, begrensende måte.
Og det er greit nok; alle sier at de hater å bli satt i bås, og alle sier at de er for spesielle til å høre til noen bås. Og dermed kan man lage en helt egen kategori av "folk som føler seg for spesielle til å høre til i en bås", og så har man løst det problemet.
Problemet med disse gruppene er at de får oss til å tenke begrensende og oppdelt, snarere enn åpen og flytende, og jeg tror det har en større hensikt å se på hele verdens som flytende, ulåst, vanskelig og komplisert.
Ta ett eksempel: en jente som på barneskolen liker å spille fotball, klatre i trær og ha snøballkrig blir lett stemplet som en "tomboy"; ordet "jente" er ikke nok til å forklare din atferd, så vi stempler deg som halvveis gutt. (Man kan gjøre det samme med gutt med jenteatferd, bare at det - interessant nok - blir sett på som noe negativt, mens det å være tomboy er synonymt med å være tøff). Det hadde vært lettere om man kunne innse at det å finne fellestegn for halve jordkloden under kategorien "jente" bare er å gi opp, for de referansene man da danner ender lettere opp med å bli selvoppfyllende enn noe annet. Man bruker de gjeldende referansene til å danne seg en identitet som jente.
Spørsmålet er om det i det hele tatt går an å danne en individualitet uten noen referansegrupper?
Ung, hvit, vestlig kvinne. Det sier noe, men altfor lite, fordi tre små ord som dette gjerne føler at man danner bilder i hodet sitt, legger til en masse egenskaper som kanskje ikke finnes.
Jeg har en følelse av at ordet individualitet er litt oppskrytt. For eksempel er jeg skeptisk til alle som argumenterer for viktigheten av å ha en unik klesstil som representerer deg selv. For det første er dette umulig, siden et eller annet sted har noen samme klær som deg likevel, for det andre misvisende, fordi hvordan et menneske representerer seg selv gjennom klær ikke nødvendigvis sier noenting som helst annet at "det er for kaldt og for umoralsk å gå naken, så er eller annet må man jo dytte på seg".
Jeg tror ikke det er mulig å unngå å definere mennesker, fordi alle aspekter ved deg kan si noe om deg; problemet er at de kan bety en rekke helt forskjellige ting hos ulike individer. Det at man kan finne masse fellestrekk gjør at man lettere overser forskjellene, og omvendt. Jeg skulle egentlig ønske at vi var flinkere til å gruppere og stemple folk på en litt mindre - vel, begrensende måte.
Å føle det man føler
Jeg antar det var flere enn meg som leste den artikkelen i A-magasinet forrige lørdag som handlet om en pedofil som ikke var overgriper. Det er et tema jeg faktisk har tenkt på før, når jeg har lest om overgripere; hva med dem som føler det samme, men aldri forteller det til noen? Hvordan har de det med seg selv? Hva vet vi egentlig om hva folk tenker, under overflaten?
Og hva har det egentlig å si hva folk tenker under overflaten, så lenge de handler riktig? For så fort man stempler en følelse stempler man også et menneske. Du kan ikke stemple pedofili som forkastelig uten å også få en hel del mennesker, som kanskje har pedofile følelser selv om det er de siste de vil, til å tro at de også er forkastelige mennesker.
Og folk som kritiserer sier; "Vi frykter dere er en fare for våre barn". Men jeg tror at så lenge mennesket er et moralsk vesen med selvkontroll, bør man sette ressurser heller inn på å hjelpe enn å hate. Og så burde vi tenke på at alle innsatte, alle narkomane, alle prostituerte, alle pedofile, alle har vært barn en gang, og ingen ville ende opp som de gjorde. Et menneske er fortsatt et menneske selv om det ble voksent.
Jeg tenker at det er farlig å knytte kriminelle handlinger og følelser sammen, fordi et menneskets følelsesliv er dets eget og noe som vanskelig kan kontrolleres, mens et menneskets handlinger angår alle og KAN kontrolleres. Jeg tipper at alle som har tanker som kan kobles opp mot noe kriminelt raskt ender opp med å hate seg selv, og jeg tror at vi som samfunn tjener på å være forståelsesfulle snarere enn fordomsfulle - for du kan hate et problem, men du kan ikke hate noen for å ha et problem.
Det handler om å se mennesker bak alle begreper, tror jeg. At bak alle mordere, overfallsmenn, overgripere, ligger det en historie som kan forklare hvorfor det gikk som det gikk. Selv om mange av oss kan bli sinte nok til å ha lyst til å skade noen, gjør vi det ikke. Man kan være heterofil, men man begår ikke overgrep mot det motsatte kjønn likevel. Jeg tror vi må slutte å tro at seksualitet og selvkontroll ikke er svært tett sammenknyttet. Det er derfor det er fælt at retten i voldtektssaker vektlegger hva det kvinnelige offeret hadde på seg, fordi det tilsier at om hun var utfordrende kledd kunne mannen med mindre letthet kontrollere seg selv. Men det er selvsagt aldri en unnskyldning, for alle har selvkontroll, eller kan lære seg det i større grad enn de hadde.
Og så lenge man har sterke moralske overbevisninger om hva man kan og ikke kan gjøre, er det ingen vits i å hate noen for følelsene deres, for det fører ingenting godt med seg likevel.
Og hva har det egentlig å si hva folk tenker under overflaten, så lenge de handler riktig? For så fort man stempler en følelse stempler man også et menneske. Du kan ikke stemple pedofili som forkastelig uten å også få en hel del mennesker, som kanskje har pedofile følelser selv om det er de siste de vil, til å tro at de også er forkastelige mennesker.
Og folk som kritiserer sier; "Vi frykter dere er en fare for våre barn". Men jeg tror at så lenge mennesket er et moralsk vesen med selvkontroll, bør man sette ressurser heller inn på å hjelpe enn å hate. Og så burde vi tenke på at alle innsatte, alle narkomane, alle prostituerte, alle pedofile, alle har vært barn en gang, og ingen ville ende opp som de gjorde. Et menneske er fortsatt et menneske selv om det ble voksent.
Jeg tenker at det er farlig å knytte kriminelle handlinger og følelser sammen, fordi et menneskets følelsesliv er dets eget og noe som vanskelig kan kontrolleres, mens et menneskets handlinger angår alle og KAN kontrolleres. Jeg tipper at alle som har tanker som kan kobles opp mot noe kriminelt raskt ender opp med å hate seg selv, og jeg tror at vi som samfunn tjener på å være forståelsesfulle snarere enn fordomsfulle - for du kan hate et problem, men du kan ikke hate noen for å ha et problem.
Det handler om å se mennesker bak alle begreper, tror jeg. At bak alle mordere, overfallsmenn, overgripere, ligger det en historie som kan forklare hvorfor det gikk som det gikk. Selv om mange av oss kan bli sinte nok til å ha lyst til å skade noen, gjør vi det ikke. Man kan være heterofil, men man begår ikke overgrep mot det motsatte kjønn likevel. Jeg tror vi må slutte å tro at seksualitet og selvkontroll ikke er svært tett sammenknyttet. Det er derfor det er fælt at retten i voldtektssaker vektlegger hva det kvinnelige offeret hadde på seg, fordi det tilsier at om hun var utfordrende kledd kunne mannen med mindre letthet kontrollere seg selv. Men det er selvsagt aldri en unnskyldning, for alle har selvkontroll, eller kan lære seg det i større grad enn de hadde.
Og så lenge man har sterke moralske overbevisninger om hva man kan og ikke kan gjøre, er det ingen vits i å hate noen for følelsene deres, for det fører ingenting godt med seg likevel.
søndag 29. august 2010
Det narcissistiske mennesket
De fleste mennesker tilbringer relativt mye tid med å være hysterisk opptatt av sitt eget utseende. Unge, usikre tenåringer skriver inn til ukeblader og klager over sine mange mangler, og eldre, utdannede mennesker svarer med setninger av typen "du er vakker sånn som du er", "skjønnhet kommer innenfra", "det viktigste er å være fornøyd med seg selv, uansett hvordan du ser ut".
Det at folk skriver inn til nevnte ukeblader i første omgang er grunn nok i seg selv til å bevise at setningene er meningsløse, for ellers ville det ikke vært bruk for dem i utgangspunktet.
Men disse setningenes hensikt må være å motvirke det generelle bildet livet har lært oss alle, nemlig at "Du er IKKE vakker nok sånn som du er, og det må du gjøre noe med umiddelbart". Vi er alle hysteriske idet vi teller kalorier med den ene hånden og løfter vekter med den andre, og om vi ikke gjør det, vet vi at vi egentlig burde.
Vi ser bare ikke noe hysteri i dette, fordi vi forkler hysteriet i nøytrale setninger, sånn som "det er viktig å ta vare på sin egen kropp", og "man må ta vare på sitt eget utseende for å ha det bra med seg selv".
Må vi virkelig det? Og i så fall, i hvilken grad? Hvis målet er å ta vare på sitt eget utseende og å føle seg sunn, hvorfor føler alle at de må ha den samme kroppstypen for å nå nevnte sunnhet?
Livet vårt er bygget opp av illusjoner; hva som er riktig, hva som gir mening, hva et menneske er. Tanken om at utseendet vårt er den viktiste faktoren for vår selvfølelse er enda en slik illusjon. Vi tror at verden forteller oss sannheter mens den egentlig lyver oss rett opp i trynet. Vi ser hvordan ting er, og vi begynner å begrunne tingene rasjonelt i hodene våre; og slik viderefører vi tenkemåter og tradisjoner. Altfor sjelden spør vi oss om selve hendelsene er rasjonelle. Kan vi styre våre egne illusjoner? For i teorien burde jo disse tingene vært styrt av individuelle faktorer. At hele verden går rundt og er febrilsk opptatt av tre kilo for lite eller mye kan vel neppe begrunnes i sunnhet eller helse. Jeg orker ikke lese enda et ukeblad som forteller meg hvordan jeg kan passe inn i en bikini til sommeren (med "passe inn" menes "oppnå samfunnets nåværende mal for kroppsform", ikke "nå den fysiske formen du er komfortabel med"). Jeg bryr meg bare ikke. Sorry.
Problemet er at vi alle blir opplært til å bli narcisisster, vi er trent til å være ekstremt opptatt av oss selv. Med selvopptatthet mener jeg at vi generelt er for interessert i oss selv som mennesker - på feil områder. Vi tror at alle merker seg fregnene vi har i panna, håret som burde vært vasket dagen før, genseren vi kjøpte i fjor - men egentlig, hvor mye bryr du deg om hvordan vennene dine ser ut? Jeg tror vi hadde hatt en lykkeligere kultur om vi sluttet å tro at vi måtte være utseendemaniske for å kunne klare å føle oss lykkelige. All energien vi retter mot oss selv snur altfor ofte til negativ energi, til spiseforstyrrelser, depresjon, følelse av mislykkethet. Hvis vi kunne ha anvendt denne energien utenfor oss selv, mot noe annet, ville ikke det ha vært - sunnere?
Jeg mener, alle argumentene for at folk skal kunne operere seg selv til et helere menneske er jo absurd. Hvis vi har en kultur der folk føler de må kuttes fra hverandre og rekonstrueres for å bli hele som mennesker er det kulturen som bør kuttes fra hverandre og rekonstrueres. For det er jo mennesket som har skapt normen om at utseende er viktig for selvtillitten. Og det er i vår makt å rive den ned igjen.
Det at folk skriver inn til nevnte ukeblader i første omgang er grunn nok i seg selv til å bevise at setningene er meningsløse, for ellers ville det ikke vært bruk for dem i utgangspunktet.
Men disse setningenes hensikt må være å motvirke det generelle bildet livet har lært oss alle, nemlig at "Du er IKKE vakker nok sånn som du er, og det må du gjøre noe med umiddelbart". Vi er alle hysteriske idet vi teller kalorier med den ene hånden og løfter vekter med den andre, og om vi ikke gjør det, vet vi at vi egentlig burde.
Vi ser bare ikke noe hysteri i dette, fordi vi forkler hysteriet i nøytrale setninger, sånn som "det er viktig å ta vare på sin egen kropp", og "man må ta vare på sitt eget utseende for å ha det bra med seg selv".
Må vi virkelig det? Og i så fall, i hvilken grad? Hvis målet er å ta vare på sitt eget utseende og å føle seg sunn, hvorfor føler alle at de må ha den samme kroppstypen for å nå nevnte sunnhet?
Livet vårt er bygget opp av illusjoner; hva som er riktig, hva som gir mening, hva et menneske er. Tanken om at utseendet vårt er den viktiste faktoren for vår selvfølelse er enda en slik illusjon. Vi tror at verden forteller oss sannheter mens den egentlig lyver oss rett opp i trynet. Vi ser hvordan ting er, og vi begynner å begrunne tingene rasjonelt i hodene våre; og slik viderefører vi tenkemåter og tradisjoner. Altfor sjelden spør vi oss om selve hendelsene er rasjonelle. Kan vi styre våre egne illusjoner? For i teorien burde jo disse tingene vært styrt av individuelle faktorer. At hele verden går rundt og er febrilsk opptatt av tre kilo for lite eller mye kan vel neppe begrunnes i sunnhet eller helse. Jeg orker ikke lese enda et ukeblad som forteller meg hvordan jeg kan passe inn i en bikini til sommeren (med "passe inn" menes "oppnå samfunnets nåværende mal for kroppsform", ikke "nå den fysiske formen du er komfortabel med"). Jeg bryr meg bare ikke. Sorry.
Problemet er at vi alle blir opplært til å bli narcisisster, vi er trent til å være ekstremt opptatt av oss selv. Med selvopptatthet mener jeg at vi generelt er for interessert i oss selv som mennesker - på feil områder. Vi tror at alle merker seg fregnene vi har i panna, håret som burde vært vasket dagen før, genseren vi kjøpte i fjor - men egentlig, hvor mye bryr du deg om hvordan vennene dine ser ut? Jeg tror vi hadde hatt en lykkeligere kultur om vi sluttet å tro at vi måtte være utseendemaniske for å kunne klare å føle oss lykkelige. All energien vi retter mot oss selv snur altfor ofte til negativ energi, til spiseforstyrrelser, depresjon, følelse av mislykkethet. Hvis vi kunne ha anvendt denne energien utenfor oss selv, mot noe annet, ville ikke det ha vært - sunnere?
Jeg mener, alle argumentene for at folk skal kunne operere seg selv til et helere menneske er jo absurd. Hvis vi har en kultur der folk føler de må kuttes fra hverandre og rekonstrueres for å bli hele som mennesker er det kulturen som bør kuttes fra hverandre og rekonstrueres. For det er jo mennesket som har skapt normen om at utseende er viktig for selvtillitten. Og det er i vår makt å rive den ned igjen.
fredag 27. august 2010
Skyt studentene?
Som student legger jeg lett merke til alle avisoverskrifter i mediene som handler om, ja nettopp, studenter. (Min nevnte status som student er også grunnen til at jeg ikke har blogget på omtrent hundre år, da jeg har vært opptatt med å skru sammen IKEA-møbler og rangle Trondheim rundt, ikke nødvendigvis samtidig).
Jeg vet ikke om det er fordi det er studiestart og avisene mangler noe annet nyttig å skrive om, men studentrelaterte forslag av stadig mer kreativ art ruller mot meg som
Vi må ha tre semestre per år istedenfor to. Vi må kreve studieavgift av studentene slik at studielånet deres blir enda litt høyere. Vi må straffe studenter som bytter studie.
Jeg synes alle disse forslagene er riktig gode, hvis det vi vil ende opp med er utbrente, fattige, angstbefengte studenter som ender opp i jobber de ikke vil ha etter å ha studert fag de ikke liker grunnet manglende mulighet til å bytte. Hvis man skal vurdere disse forslagene økonomisk gir det hele selvsagt mer mening. Men her er vi alle oppvokst i et samfunn som forteller oss at vi må ta riktige valg her i livet, at vi må velge riktig yrke, at vi må fokusere på livskvalitet og ikke bare penger. Deretter hopper professorer og amanuensiser i økonomi frem i avisen og forteller oss at samfunnet tjener mer penger på at vi bestemmer oss med en gang, for - oops - fortalte lærerne deres at penger ikke var alt her i livet? Beklager. Det var selvsagt løgn.
Man skulle jo nesten tro at i et av verdens best fungerende samfunn noensinne burde det være mulig å fokusere på hva som er best for mennesker og deres liv, istedenfor å fortsette å plette vår allerede tvilsomme europeisk historie med drømmer om penger og enda mer penger. (Her snakker jeg selvsagt ut fra et etisk standpunkt og ikke et samfunnsøkonomisk, men den som ikke mener at etikk har noe å si i den praktiske verden har misforstått alt)
Det å velge høyere utdanning er i utgangspunktet økonomisk selvmord. Jeg, som tar lektorutdanning og kommer til å ha seks år med universitetsutdanning bak meg når jeg er ferdig utdannet, kan aldri noensinne nå det økonomiske nivået til en som tok yrkesfaglig på videregående og ble snekker ti år før jeg i det hele tatt kom meg ut i arbeidslivet med et studielån større enn Mount Everest. Samfunnet er per i dag helt avhengig av ungdom som tar dumme økonomiske valg fordi de har lyst til å lære om ting de synes er spennende og jobbe med noe de liker.
Jeg tror ikke jeg kan komme på noen annen samfunnsgruppe som hadde tolerert å leve slik som studenter, som hadde vært villige til å betale seksti prosent av inntekten sin for små rom med isolathvite vegger og bad som blir besudlet av gudvethvormange ukjente fjes. Men vi er fornøyde likevel, fordi vi fortsatt er engasjerte og entusiastiske nok til å tro at livets kvalitet ikke kan måles i hvor mange tommer flatskjermtv-en din måler.
Jeg vet ikke om det er fordi det er studiestart og avisene mangler noe annet nyttig å skrive om, men studentrelaterte forslag av stadig mer kreativ art ruller mot meg som
Vi må ha tre semestre per år istedenfor to. Vi må kreve studieavgift av studentene slik at studielånet deres blir enda litt høyere. Vi må straffe studenter som bytter studie.
Jeg synes alle disse forslagene er riktig gode, hvis det vi vil ende opp med er utbrente, fattige, angstbefengte studenter som ender opp i jobber de ikke vil ha etter å ha studert fag de ikke liker grunnet manglende mulighet til å bytte. Hvis man skal vurdere disse forslagene økonomisk gir det hele selvsagt mer mening. Men her er vi alle oppvokst i et samfunn som forteller oss at vi må ta riktige valg her i livet, at vi må velge riktig yrke, at vi må fokusere på livskvalitet og ikke bare penger. Deretter hopper professorer og amanuensiser i økonomi frem i avisen og forteller oss at samfunnet tjener mer penger på at vi bestemmer oss med en gang, for - oops - fortalte lærerne deres at penger ikke var alt her i livet? Beklager. Det var selvsagt løgn.
Man skulle jo nesten tro at i et av verdens best fungerende samfunn noensinne burde det være mulig å fokusere på hva som er best for mennesker og deres liv, istedenfor å fortsette å plette vår allerede tvilsomme europeisk historie med drømmer om penger og enda mer penger. (Her snakker jeg selvsagt ut fra et etisk standpunkt og ikke et samfunnsøkonomisk, men den som ikke mener at etikk har noe å si i den praktiske verden har misforstått alt)
Det å velge høyere utdanning er i utgangspunktet økonomisk selvmord. Jeg, som tar lektorutdanning og kommer til å ha seks år med universitetsutdanning bak meg når jeg er ferdig utdannet, kan aldri noensinne nå det økonomiske nivået til en som tok yrkesfaglig på videregående og ble snekker ti år før jeg i det hele tatt kom meg ut i arbeidslivet med et studielån større enn Mount Everest. Samfunnet er per i dag helt avhengig av ungdom som tar dumme økonomiske valg fordi de har lyst til å lære om ting de synes er spennende og jobbe med noe de liker.
Jeg tror ikke jeg kan komme på noen annen samfunnsgruppe som hadde tolerert å leve slik som studenter, som hadde vært villige til å betale seksti prosent av inntekten sin for små rom med isolathvite vegger og bad som blir besudlet av gudvethvormange ukjente fjes. Men vi er fornøyde likevel, fordi vi fortsatt er engasjerte og entusiastiske nok til å tro at livets kvalitet ikke kan måles i hvor mange tommer flatskjermtv-en din måler.
onsdag 4. august 2010
Asylsøkere og sultestreiking
Siden jeg har bodd hjemme i sommer og har hatt tidvis tvilsom internettilgang, har jeg lest mye lokalaviser for telemark i det siste.
Og det vært en sak i lokalavisa angående noen asylsøkere som sultestreiker på et asylmottak i Nome (http://www.ta.no/nyheter/article5202781.ece). Årsaken er at de har ventet i to år på å få svar på asylsøknaden, og håper ikke å streike seg til opphold, men på å få rettet øyne mot seg og sin sak for å oppnå oppmerksomhet - og rettferdighet. De hadde generelt en veldig beskjeden vinkling på sin egen sak.
I etterkant av dette har det også vært noen meningsytringer i nevnte lokalaviser om denne saken, blant annet enn "fem-på-gata"-sak. (Der vinklingen riktignok var: "Hvordan bør vi takle det når asylsøkere truer med å sulte seg til døde om de ikke får oppholdstillatelse"? eller noe i den dur.) Se også folks kommentarer under nettartikkelen.
Og jeg har mest lyst til å gråte når jeg leser hva folk er tilbøyelig til å mene om dette. Asylsøkerne blir kalt snyltere, utakknemlige, de bør dra hjem og jobbe og leve fint i sitt eget land (...i dette tilfellet den fredelige, velfungerende staten Palestina...), de skal ikke få true seg til opphold, de er sikkert kriminelle også, og så videre.
Jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at det ikke er en god løsning på alle verdens problemer å gi oppholdstillatelse til alle flyktninger, siden hele spørsmålet integrering og innvandring er komplisert. Men jeg fortviler litt, nei, ikke litt, utrolig mye, over holdningene nordmenn faktisk har! For selv om vi ikke KAN gi oppholdstilltalelse til alle, så burde vi i det minste ønske at det var mulig å hjelpe flest mulig.
Men nei. For vi oppfatter tydeligvis oss selv som snille og barmhjertige som tar imot en håndfull innvandrere i året, og hvis de ikke drukner oss i takknemlighet og ydmykhet over nordmenns storsinnethet kan de bare ha det så godt. Og om søknaden deres blir avslått, selv om de har bodd her i to, fem eller syv år, ja, så er det bare å pakke sakene og takke pent for at de har fått være her i det hele tatt.
Hvordan - HVORDAN - kan vi tro at vi er det minste snille eller barmhjertige? Vi er forkastelige! Vi har en livsstil som ødelegger kloden, og det minste vi kunne gjøre var å innse dette og forstå at vi har akkurat like lite eller like mye rett til et sånt liv som en hvilken som helst asylsøker! Når noen er villige til å sulte seg selv for å bli hørt, da burde vi bryte sammen i gråt over verdens urettferdighet! Men isteden sier vi "slutt og klag, ikke kom her og snylt. Vi nordmenn lever et anstendig, fredelig liv, og så kommer dere her og tuller til samfunnet vårt."
Hvordan kan vi i det hele tatt klandre noen som helst for å ville ønske å bo i et land uten krig? Her går vi omkring og velter oss i penger, mens resten av verden velter seg i mangelsykdommer isteden. De BURDE ikke være takknemlige, og om de hater oss forstår jeg det utmerket godt! Tror vi at vi fortjener å ha overflod av goder på bekostning av andre? Ingen fortjener noe sånt! Det er ikke bærekraftig og ikke hensiktsmessig heller!
Jeg forstår at det går an å være skeptisk til måten innvandring blir håndtert på. Men jeg forstår ikke at det går an å være skeptisk til å gi mennesker uten noe et sted å bo. Jeg forstår ikke at et parti som FRP med sin innvandringspolitikk kan appelere til folk flest, og jeg forstår ikke at ikke folk flest klarer å forstå at de tilfeldigvis er født med en masse rikdom og at det ikke gjør dem til bedre mennesker enn de som ikke er født med noe som helst.
Vi fortjener ikke å leve i en boble av fred og fordragelighet så lenge resten av verden er i kaos. Vi fortjener å få andres lidelse kastet i trynet. Jeg mener, våre besteforeldre opplevde krig, det er ikke så mange år siden. Hva får oss til å tro at vi er så trygge?
Jeg sier selvsagt ikke at det hjelper noe om Norge blir et mer ustabilt land, det hjelper ikke om vi blir mer misantropiske og hater vår egen velferd, det er ikke det det handler om. Det handler om at vi bør forstå at vår stilling tilsier at vi i desto større grad burde ønske - vel, forandring. At om vi ikke aksepterer alle menneskers atferd, så burde vi forstå den. Å forstå andre menneskers situasjon, og å forstå at når noen tyr til desperate handlinger, så burde vi høre etter.
Og det vært en sak i lokalavisa angående noen asylsøkere som sultestreiker på et asylmottak i Nome (http://www.ta.no/nyheter/article5202781.ece). Årsaken er at de har ventet i to år på å få svar på asylsøknaden, og håper ikke å streike seg til opphold, men på å få rettet øyne mot seg og sin sak for å oppnå oppmerksomhet - og rettferdighet. De hadde generelt en veldig beskjeden vinkling på sin egen sak.
I etterkant av dette har det også vært noen meningsytringer i nevnte lokalaviser om denne saken, blant annet enn "fem-på-gata"-sak. (Der vinklingen riktignok var: "Hvordan bør vi takle det når asylsøkere truer med å sulte seg til døde om de ikke får oppholdstillatelse"? eller noe i den dur.) Se også folks kommentarer under nettartikkelen.
Og jeg har mest lyst til å gråte når jeg leser hva folk er tilbøyelig til å mene om dette. Asylsøkerne blir kalt snyltere, utakknemlige, de bør dra hjem og jobbe og leve fint i sitt eget land (...i dette tilfellet den fredelige, velfungerende staten Palestina...), de skal ikke få true seg til opphold, de er sikkert kriminelle også, og så videre.
Jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at det ikke er en god løsning på alle verdens problemer å gi oppholdstillatelse til alle flyktninger, siden hele spørsmålet integrering og innvandring er komplisert. Men jeg fortviler litt, nei, ikke litt, utrolig mye, over holdningene nordmenn faktisk har! For selv om vi ikke KAN gi oppholdstilltalelse til alle, så burde vi i det minste ønske at det var mulig å hjelpe flest mulig.
Men nei. For vi oppfatter tydeligvis oss selv som snille og barmhjertige som tar imot en håndfull innvandrere i året, og hvis de ikke drukner oss i takknemlighet og ydmykhet over nordmenns storsinnethet kan de bare ha det så godt. Og om søknaden deres blir avslått, selv om de har bodd her i to, fem eller syv år, ja, så er det bare å pakke sakene og takke pent for at de har fått være her i det hele tatt.
Hvordan - HVORDAN - kan vi tro at vi er det minste snille eller barmhjertige? Vi er forkastelige! Vi har en livsstil som ødelegger kloden, og det minste vi kunne gjøre var å innse dette og forstå at vi har akkurat like lite eller like mye rett til et sånt liv som en hvilken som helst asylsøker! Når noen er villige til å sulte seg selv for å bli hørt, da burde vi bryte sammen i gråt over verdens urettferdighet! Men isteden sier vi "slutt og klag, ikke kom her og snylt. Vi nordmenn lever et anstendig, fredelig liv, og så kommer dere her og tuller til samfunnet vårt."
Hvordan kan vi i det hele tatt klandre noen som helst for å ville ønske å bo i et land uten krig? Her går vi omkring og velter oss i penger, mens resten av verden velter seg i mangelsykdommer isteden. De BURDE ikke være takknemlige, og om de hater oss forstår jeg det utmerket godt! Tror vi at vi fortjener å ha overflod av goder på bekostning av andre? Ingen fortjener noe sånt! Det er ikke bærekraftig og ikke hensiktsmessig heller!
Jeg forstår at det går an å være skeptisk til måten innvandring blir håndtert på. Men jeg forstår ikke at det går an å være skeptisk til å gi mennesker uten noe et sted å bo. Jeg forstår ikke at et parti som FRP med sin innvandringspolitikk kan appelere til folk flest, og jeg forstår ikke at ikke folk flest klarer å forstå at de tilfeldigvis er født med en masse rikdom og at det ikke gjør dem til bedre mennesker enn de som ikke er født med noe som helst.
Vi fortjener ikke å leve i en boble av fred og fordragelighet så lenge resten av verden er i kaos. Vi fortjener å få andres lidelse kastet i trynet. Jeg mener, våre besteforeldre opplevde krig, det er ikke så mange år siden. Hva får oss til å tro at vi er så trygge?
Jeg sier selvsagt ikke at det hjelper noe om Norge blir et mer ustabilt land, det hjelper ikke om vi blir mer misantropiske og hater vår egen velferd, det er ikke det det handler om. Det handler om at vi bør forstå at vår stilling tilsier at vi i desto større grad burde ønske - vel, forandring. At om vi ikke aksepterer alle menneskers atferd, så burde vi forstå den. Å forstå andre menneskers situasjon, og å forstå at når noen tyr til desperate handlinger, så burde vi høre etter.
fredag 30. juli 2010
Jakten på stabilitet
Jeg leste akkurat ut Tolstojs "Anna Karenina". Kort fortalt: Anna Karenin er gift, misliker mannen sin, rømmer med elskeren sin, blir deprimert, hopper foran et tog og dør. Elsker reiser i krigen for å dø. Ektemann går under.
Og uten at jeg skal gi meg inn på en forenklet tolkning av Tolstoj slår det meg uansett at det er ikke helt få av de bøkene vi hyller i europeisk kultur som har et noe deprimerende syn på hele ekteskapet, på familieinstitusjonen.
Vel, det sier vel seg selv at en familie, som i praksis betyr en fire-fem mennesker som må leve under samme tak en tjue års tid, er et opphav av konflikter å skrive om. Men må det være sånn? Hvis man allerede på 1800-tallet var misfornøyd med situasjonen, hvorfor har vi enda ikke gjort noe med den?
Fortsatt tviholder menneskeheten på denne parformlivsstilen, selv om halvparten skiller seg og utroskap blomstrer og vold i hjemmet aldri slutter å være en hit. De fleste jeg kjenner, uavhengig av deres meninger om kjærlighet, regner med at "de vil vel gifte seg en gang". Inkludert meg. Hvorfor vil vi det?
Alternativet til ekteskap eller samboerskap blir gjerne fremstilt som "ensomhet, og du vil vel ikke dø alene, vil du vel?" (Litt underlig at frykten for å dø alene er et argument siden man aldri dør samtidig som sin ektefelle uansett). Det er klart det går AN å organisere seg på andre måter, kollektiv, for eksempel, men det er fortsatt en slags utskuddslivsstil for alle over 30.
Noen ganger slår det meg at folkehøgskolelivsstilen egentlig må være mye mer ideel for mennesket. En gang innebar jo "familie" også brødre, tanter, søskenbarn, folka på nabogården, tilfeldig forbipasserende uteligggere, de levde innenfor samme produksjonsfellesskap, mens i dag er dette familie man bare ser i juleselskap. Når vårt sosiale liv i dag er bygd rundt et fungerende fellesskap mellom så få som to, TO personer, er det nødvendigvis problematisk. Det lureste vår kultur har produsert var vel tanken om at det også ville være en god ide å ha muligheten til å gå ut av dette nevnte fellesskapet.
Men hele konseptet matcher ikke med det at samfunnet vårt er hysterisk opptatt av tanken om den romantiske kjærligheten; og det å bygge opp et slags stabilt hjem rundt en følelse er tvilsomt i seg selv. Å gifte seg er jo å gi avkall på den slags kjærlighet til fordel for stabilitet. Det er en hyggelig tanke, men voldsomt naiv også. Men jeg antar vi liker tanken på at det finnes noe som kan vare evig. Jeg tenker at alle svar som føles evige er egentlig bare midlertidige. Ikke at det hjelper, for idet vi tror noe er evig blir det nettopp det, og det er grunnen til at jeg sikkert kommer til å organisere livet mitt sånn som de fleste andre tross alt gjør.
Men først hyller vi oss inn i en slags falsk stabilitet, og så faller vi fra hverandre når den glipper. Stabiliteten finnes egentlig ikke, for uansett hva vi lover for alltid lover vi det bare for en begrenset tid. Sånn som Levin i "Anna Karenina"; han tror han finner lyset og lover for seg selv å behandle alle bra, men fem minutter senere er han likevel gretten over småting. Sannheter er alltid i forandring.
Det finnes like store ulemper som fordeler ved å låse seg fast til en person. Jeg sier ikke at det ikke fungerer, men det må jo finnes noe som fungerer bedre?
Min tanke er at det er en dårlig ide å knytte sammen romantikk og familieenhet; at et fellesskap burde være noe større og mer konstant, mens man bør åpne seg mer for tanken om at romantikk er mer komplisert og flytende enn "ja og for alltid". Ikke nødvendigvis at man bør forkaste tanken på varige eller livsvarige parforhold, men at det er upraktisk å danne hele sin livsramme rundt noe som er ustabilt; det at vi former livene våre rundt bare en person setter oss i et avhengighetsforhold fordi hele vårt liv blir bundet til forholdet. Det å lage en familie ut av seg selv og en person til innebærer at man må kaste hele livet sitt på hodet om bare ett aspekt ved dette livet - ektefellen - er feil. Men hvis vi hadde levd tettere sammen, hvis venner og slekt hadde vært en tettere del av livet vårt, og bofellesskapene større, da ville ikke valget ha vært: enten tosomhet eller ensomhet.
Og uten at jeg skal gi meg inn på en forenklet tolkning av Tolstoj slår det meg uansett at det er ikke helt få av de bøkene vi hyller i europeisk kultur som har et noe deprimerende syn på hele ekteskapet, på familieinstitusjonen.
Vel, det sier vel seg selv at en familie, som i praksis betyr en fire-fem mennesker som må leve under samme tak en tjue års tid, er et opphav av konflikter å skrive om. Men må det være sånn? Hvis man allerede på 1800-tallet var misfornøyd med situasjonen, hvorfor har vi enda ikke gjort noe med den?
Fortsatt tviholder menneskeheten på denne parformlivsstilen, selv om halvparten skiller seg og utroskap blomstrer og vold i hjemmet aldri slutter å være en hit. De fleste jeg kjenner, uavhengig av deres meninger om kjærlighet, regner med at "de vil vel gifte seg en gang". Inkludert meg. Hvorfor vil vi det?
Alternativet til ekteskap eller samboerskap blir gjerne fremstilt som "ensomhet, og du vil vel ikke dø alene, vil du vel?" (Litt underlig at frykten for å dø alene er et argument siden man aldri dør samtidig som sin ektefelle uansett). Det er klart det går AN å organisere seg på andre måter, kollektiv, for eksempel, men det er fortsatt en slags utskuddslivsstil for alle over 30.
Noen ganger slår det meg at folkehøgskolelivsstilen egentlig må være mye mer ideel for mennesket. En gang innebar jo "familie" også brødre, tanter, søskenbarn, folka på nabogården, tilfeldig forbipasserende uteligggere, de levde innenfor samme produksjonsfellesskap, mens i dag er dette familie man bare ser i juleselskap. Når vårt sosiale liv i dag er bygd rundt et fungerende fellesskap mellom så få som to, TO personer, er det nødvendigvis problematisk. Det lureste vår kultur har produsert var vel tanken om at det også ville være en god ide å ha muligheten til å gå ut av dette nevnte fellesskapet.
Men hele konseptet matcher ikke med det at samfunnet vårt er hysterisk opptatt av tanken om den romantiske kjærligheten; og det å bygge opp et slags stabilt hjem rundt en følelse er tvilsomt i seg selv. Å gifte seg er jo å gi avkall på den slags kjærlighet til fordel for stabilitet. Det er en hyggelig tanke, men voldsomt naiv også. Men jeg antar vi liker tanken på at det finnes noe som kan vare evig. Jeg tenker at alle svar som føles evige er egentlig bare midlertidige. Ikke at det hjelper, for idet vi tror noe er evig blir det nettopp det, og det er grunnen til at jeg sikkert kommer til å organisere livet mitt sånn som de fleste andre tross alt gjør.
Men først hyller vi oss inn i en slags falsk stabilitet, og så faller vi fra hverandre når den glipper. Stabiliteten finnes egentlig ikke, for uansett hva vi lover for alltid lover vi det bare for en begrenset tid. Sånn som Levin i "Anna Karenina"; han tror han finner lyset og lover for seg selv å behandle alle bra, men fem minutter senere er han likevel gretten over småting. Sannheter er alltid i forandring.
Det finnes like store ulemper som fordeler ved å låse seg fast til en person. Jeg sier ikke at det ikke fungerer, men det må jo finnes noe som fungerer bedre?
Min tanke er at det er en dårlig ide å knytte sammen romantikk og familieenhet; at et fellesskap burde være noe større og mer konstant, mens man bør åpne seg mer for tanken om at romantikk er mer komplisert og flytende enn "ja og for alltid". Ikke nødvendigvis at man bør forkaste tanken på varige eller livsvarige parforhold, men at det er upraktisk å danne hele sin livsramme rundt noe som er ustabilt; det at vi former livene våre rundt bare en person setter oss i et avhengighetsforhold fordi hele vårt liv blir bundet til forholdet. Det å lage en familie ut av seg selv og en person til innebærer at man må kaste hele livet sitt på hodet om bare ett aspekt ved dette livet - ektefellen - er feil. Men hvis vi hadde levd tettere sammen, hvis venner og slekt hadde vært en tettere del av livet vårt, og bofellesskapene større, da ville ikke valget ha vært: enten tosomhet eller ensomhet.
søndag 18. juli 2010
Kjønn og vold
Alt det jeg skrev om i det forrige innlegget mitt er synspunkter. Synspunkter på at måten vi utøver kjønn på er problematisk og diskutabel. Men kjønnsperspektivet har et annet aspekt. Et som er udiskutabelt problematisk.
For tingen er at det er latterlig, latterlig, at vi i det hele tatt kan snakke om likestilling i et land der et av kjønnene er fri til å gå hvor de vil, mens det andre må passe seg for hvor det går etter solnedgang.
Ifølge ssb (http://www.ssb.no/lovbrudda/) ble 4200 seksuallovbrudd anmeldt i 2009. 4200! Og da vet vi i tillegg at de aller fleste voldtekter ikke blir anmeldt.
Jeg husker om at jeg en gang leste noe om at halvparten av menn mente kvinner selv ofte var ansvarlig for voldtekt, så jeg foretok et google-søk. Og ganske riktig, i en dagbladet-artikkel fra 2007 som etterfølger en Amnestyrapport kom det frem at 48 % av menn mente at en kvinne som flørtet var helt eller delvis ansvarlig for voldtekt, og at 28 % av menn mente hun var ansvarlig dersom hun kledde seg utfordrende.
Dette er en gammel sak, men de representerer ikke gamle holdninger. Ikke med 4200 anmeldte og langt flere utførte voldtekter i året.
Jeg forstår egentlig ikke at noen kan mene at sexy klær gjør en ansvarlig for overgrep. Dette måtte bety en av to ting: 1) En mann er et vesen uten selvkontroll og kan derfor ikke lastes for å ikke styre seg i møtet med en kvinne, 2) En kvinne med sexy klær ber om å bli voldtatt. Det første utsagnet faller bort av seg selv, seksualdrift ødelegger ikke hjernekapasiteten. Det andre... Vel. La oss høre litt på ordet. "Voldtekt." Hva betyr voldtekt? Ufrivillig sex. Det burde ikke være så vanskelig å forstå at ingen, noengang, noensinne, har lyst til å ha sex når de IKKE har lyst til å ha sex.
Når jeg var ute på byen for ikke så lenge siden, var det en mann i 40-årene som begynte å klå på meg idet jeg gikk forbi. Kunne det samme ha skjedd en ung gutt og en 40 år gammel kvinne, og i så fall, ville det blitt oppfattet som støtende eller komisk?
Påstand: en mann ville kunne gått naken ut på byen uten frykt for overfallsvoldtekt av noen som helst kvinne. Påstand: i en bedre verden BURDE en kvinne kunne gå naken ut på byen uten frykt for voldtekt av noen som helst mann.
Og likevel er holdningene enda verre i resten av verden. Jeg husker å ha lest artikler om kvinner som blir massevoldtatt i Kongo, om kvinner som blir tvangssterilisert i Usbekistan, jentebarn som blir drept i Kina fordi de ikke er født gutter, kvinner som blir kjønnslemlestet eller tvangsgiftet, om kvinner i Afghanistan som blir mishandlet for å være politi, kort sagt, listen er så kvalmende lang at jeg nesten vil fortrenge den. Hele verden er full av historier om overgrep mot kvinner utelukkende fordi de ER kvinner. Og mange av overgrepene skjules bak religionsargumentet: hvordan kan man diskutere med noen som mener at noe er Gudsbestemt? I mange religioner kan ikke kvinner ha ledende stillinger eller posisjoner, og med religion som argument kan man forsvare alle overgrep ved å hevde at de er "i tråd med religion". Om det er religion eller kultur som egentlig er årsaken er mindre viktig. For meg bunner det hele i noen menneskers behov for å ha makt overfor andre mennesker.
Og problemet er at man ikke kan klage inn Gud til likestillingsnemda.
For tingen er at det er latterlig, latterlig, at vi i det hele tatt kan snakke om likestilling i et land der et av kjønnene er fri til å gå hvor de vil, mens det andre må passe seg for hvor det går etter solnedgang.
Ifølge ssb (http://www.ssb.no/lovbrudda/) ble 4200 seksuallovbrudd anmeldt i 2009. 4200! Og da vet vi i tillegg at de aller fleste voldtekter ikke blir anmeldt.
Jeg husker om at jeg en gang leste noe om at halvparten av menn mente kvinner selv ofte var ansvarlig for voldtekt, så jeg foretok et google-søk. Og ganske riktig, i en dagbladet-artikkel fra 2007 som etterfølger en Amnestyrapport kom det frem at 48 % av menn mente at en kvinne som flørtet var helt eller delvis ansvarlig for voldtekt, og at 28 % av menn mente hun var ansvarlig dersom hun kledde seg utfordrende.
Dette er en gammel sak, men de representerer ikke gamle holdninger. Ikke med 4200 anmeldte og langt flere utførte voldtekter i året.
Jeg forstår egentlig ikke at noen kan mene at sexy klær gjør en ansvarlig for overgrep. Dette måtte bety en av to ting: 1) En mann er et vesen uten selvkontroll og kan derfor ikke lastes for å ikke styre seg i møtet med en kvinne, 2) En kvinne med sexy klær ber om å bli voldtatt. Det første utsagnet faller bort av seg selv, seksualdrift ødelegger ikke hjernekapasiteten. Det andre... Vel. La oss høre litt på ordet. "Voldtekt." Hva betyr voldtekt? Ufrivillig sex. Det burde ikke være så vanskelig å forstå at ingen, noengang, noensinne, har lyst til å ha sex når de IKKE har lyst til å ha sex.
Når jeg var ute på byen for ikke så lenge siden, var det en mann i 40-årene som begynte å klå på meg idet jeg gikk forbi. Kunne det samme ha skjedd en ung gutt og en 40 år gammel kvinne, og i så fall, ville det blitt oppfattet som støtende eller komisk?
Påstand: en mann ville kunne gått naken ut på byen uten frykt for overfallsvoldtekt av noen som helst kvinne. Påstand: i en bedre verden BURDE en kvinne kunne gå naken ut på byen uten frykt for voldtekt av noen som helst mann.
Og likevel er holdningene enda verre i resten av verden. Jeg husker å ha lest artikler om kvinner som blir massevoldtatt i Kongo, om kvinner som blir tvangssterilisert i Usbekistan, jentebarn som blir drept i Kina fordi de ikke er født gutter, kvinner som blir kjønnslemlestet eller tvangsgiftet, om kvinner i Afghanistan som blir mishandlet for å være politi, kort sagt, listen er så kvalmende lang at jeg nesten vil fortrenge den. Hele verden er full av historier om overgrep mot kvinner utelukkende fordi de ER kvinner. Og mange av overgrepene skjules bak religionsargumentet: hvordan kan man diskutere med noen som mener at noe er Gudsbestemt? I mange religioner kan ikke kvinner ha ledende stillinger eller posisjoner, og med religion som argument kan man forsvare alle overgrep ved å hevde at de er "i tråd med religion". Om det er religion eller kultur som egentlig er årsaken er mindre viktig. For meg bunner det hele i noen menneskers behov for å ha makt overfor andre mennesker.
Og problemet er at man ikke kan klage inn Gud til likestillingsnemda.
Kjønn, tradisjon og valgfrihet
Det slår meg hvor vanskelig det er å bruke ordet "feminist" offentlig; jeg har en stygg mistanke om at litt for mange forbinder feminisme med mannehatende, korthårede middelaldrende damer som nekter å barbere leggene.
Jeg er litt usikker på om man skal tolke det som om feminismen har gitt seg selv et feil ansikt utad, om den tolkes feil, eller om det at feminismen blir nedvurdert nettopp er den klareste måten å rope at den er nødvendig på.
Men det største problemet er at de fleste mener feministbevegelsen har utspilt sin rolle. "Kvinner kan stemme og utdanne seg og få de jobbene de vil", så slutt å mase! Det er intrykket jeg får av nordmenns holdninger. Det er inntrykket jeg selv en gang hadde.
Men nå klarer jeg ikke lenger å glemme feminismen; jeg har begynt å automatisk analysere alle kulturinntrykk jeg får med et kjønnsperspektiv, og jeg blir så overrasket over alt jeg har vært blind for.
Jeg så den første episoden av Big Bang Theory i går. Fire hyperintelligente nerder, alle er menn. En kvinne, dum, men veldig pen, og alle nerdene sikler etter henne likevel; det holder at hun er attraktiv, hun trenger ingen hjerne. Kunne man tenke seg at Hollywood kunne produsere noe der det var omvendt?
Man kunne hevde at alle kulturutrykk bør være frie, problemet er at alle stereotypier blir en del av vår bevissthet.
For en tid tilbake så jeg et innlegg på tv fra en Høyre-debatt angående hvorvidt man bør innføre en fast, høyere fedrekvote. Og alle høyrekvinnene avfeier spørsmålet og mener det er å begrense vår valgfrihet. Problemer er at all kjønnsrelatert såkalt valgfrihet er sterkt tvungen. Et eksempel: jeg kan i teorien velge å ikke barbere leggene mine, men ikke uten tusen kommentarer, ikke uten å måtte unnskylde meg for å ha "glemt å barbere dem". Jeg kan rett og slett ikke bare la være, for det ville være et sterkt standpunkt. Mens menn, som jo faktisk har veldig hårete legger, er frie til å være så hårete de bare vil, fordi vår kultur har antatt dette som "maskulint".
Det er lett å si at leggbarbering er en triviell og tåpelig ting å diskutere. Men for meg er det et symbol på at et kjønn er et fengsel. På samme måte med tradisjonen med at en kvinnes far fører henne opp alteret for å gi henne til hennes ektemann: symbolikken her er tydelig, med kvinnen som en vare mellom menn, og likevel hyller vi den fordi den er tradisjon. Ser vi ikke at tradisjoner kan være farlige? Og at kanskje ingenting har mer makt over vår tankegang enn nettopp tradisjonene?
Problemet er at vi fortsatt tror på en kvinnelighet, og ikke ser at leggbarbering bare er enda et korsett. Den er bare kvinnelig fordi vi tror den er det. Og likevel tviler jeg på at alle kvinner født før 1900-tallet var mindre seksuelt tiltrekkende for sine menn fordi de hadde hår på leggene. For eksempel er det ingen som bryr seg om hår på armene. Det gir ingen mening. Og likevel bruker vi skjønnhetsproduktene våre som et skjold, som noe som gjør vårt kjønn unikt, som en rettighet vi bør ha som kvinner. Og selvsagt bør alle ha et individuelt valg til å gjøre hva de vil med utseendet sitt. Men er vi likevel så naive at vi ikke tror det betyr noe at alle kvinner plutselig går kosmetikk smørt inn i ansiktet når dette aldri var en del av kvinneligheten før kosmetikkindustrien kom på bane, og kalte seg selv kvinnelighet?
Men tilbake til Høyredebatten om familiens valgfrihet. I en, ifølge meg, veldig viktig undersøkelse (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3699615.ece)
gjort av to forskere går det frem at kvinner er like karrierefokuserte som menn, men ender opp med å prioritere barn foran, eller i tillegg til jobben, der menn står fri til å forfølge karrieren. Undersøkelsen viser også at jo mer ansvar kvinnen må ta hjemme, jo mer misfornøyd er hun. Så hvorfor! Hvorfor er det likevel oftest hun som må ta dette ansvaret, når de fleste ønsker å ha en likere fordeling på hjemmebane? Fordi det blir forventet av henne å være mer omsorgsfull? Dette gir heller ingen mening.
Jeg vet ikke om kvinner er biologisk forskjellige menn, men jeg merker at jeg ØNSKER at vi ikke skal være det, og det i seg selv er et veldg viktig signal, fordi såkalte biologiske disposisjoner føles som en tvangstrøye. Verden kaster rundt seg med utsagt om at det og det er naturlig for kjønnet, og jeg vil ikke identifisere meg med noe av det, ofte fordi det som er såkalt naturlig kvinnelig setter henne i en maktposisjon lavere enn mannen.
Vi må tenke historisk på kjønn. Vi har kun kunnet snakket om noen likestilling i femti år, og i få av verdens land. I et historisk perspektiv tilsvarer det omtrent ingenting.
Jeg er litt usikker på om man skal tolke det som om feminismen har gitt seg selv et feil ansikt utad, om den tolkes feil, eller om det at feminismen blir nedvurdert nettopp er den klareste måten å rope at den er nødvendig på.
Men det største problemet er at de fleste mener feministbevegelsen har utspilt sin rolle. "Kvinner kan stemme og utdanne seg og få de jobbene de vil", så slutt å mase! Det er intrykket jeg får av nordmenns holdninger. Det er inntrykket jeg selv en gang hadde.
Men nå klarer jeg ikke lenger å glemme feminismen; jeg har begynt å automatisk analysere alle kulturinntrykk jeg får med et kjønnsperspektiv, og jeg blir så overrasket over alt jeg har vært blind for.
Jeg så den første episoden av Big Bang Theory i går. Fire hyperintelligente nerder, alle er menn. En kvinne, dum, men veldig pen, og alle nerdene sikler etter henne likevel; det holder at hun er attraktiv, hun trenger ingen hjerne. Kunne man tenke seg at Hollywood kunne produsere noe der det var omvendt?
Man kunne hevde at alle kulturutrykk bør være frie, problemet er at alle stereotypier blir en del av vår bevissthet.
For en tid tilbake så jeg et innlegg på tv fra en Høyre-debatt angående hvorvidt man bør innføre en fast, høyere fedrekvote. Og alle høyrekvinnene avfeier spørsmålet og mener det er å begrense vår valgfrihet. Problemer er at all kjønnsrelatert såkalt valgfrihet er sterkt tvungen. Et eksempel: jeg kan i teorien velge å ikke barbere leggene mine, men ikke uten tusen kommentarer, ikke uten å måtte unnskylde meg for å ha "glemt å barbere dem". Jeg kan rett og slett ikke bare la være, for det ville være et sterkt standpunkt. Mens menn, som jo faktisk har veldig hårete legger, er frie til å være så hårete de bare vil, fordi vår kultur har antatt dette som "maskulint".
Det er lett å si at leggbarbering er en triviell og tåpelig ting å diskutere. Men for meg er det et symbol på at et kjønn er et fengsel. På samme måte med tradisjonen med at en kvinnes far fører henne opp alteret for å gi henne til hennes ektemann: symbolikken her er tydelig, med kvinnen som en vare mellom menn, og likevel hyller vi den fordi den er tradisjon. Ser vi ikke at tradisjoner kan være farlige? Og at kanskje ingenting har mer makt over vår tankegang enn nettopp tradisjonene?
Problemet er at vi fortsatt tror på en kvinnelighet, og ikke ser at leggbarbering bare er enda et korsett. Den er bare kvinnelig fordi vi tror den er det. Og likevel tviler jeg på at alle kvinner født før 1900-tallet var mindre seksuelt tiltrekkende for sine menn fordi de hadde hår på leggene. For eksempel er det ingen som bryr seg om hår på armene. Det gir ingen mening. Og likevel bruker vi skjønnhetsproduktene våre som et skjold, som noe som gjør vårt kjønn unikt, som en rettighet vi bør ha som kvinner. Og selvsagt bør alle ha et individuelt valg til å gjøre hva de vil med utseendet sitt. Men er vi likevel så naive at vi ikke tror det betyr noe at alle kvinner plutselig går kosmetikk smørt inn i ansiktet når dette aldri var en del av kvinneligheten før kosmetikkindustrien kom på bane, og kalte seg selv kvinnelighet?
Men tilbake til Høyredebatten om familiens valgfrihet. I en, ifølge meg, veldig viktig undersøkelse (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3699615.ece)
gjort av to forskere går det frem at kvinner er like karrierefokuserte som menn, men ender opp med å prioritere barn foran, eller i tillegg til jobben, der menn står fri til å forfølge karrieren. Undersøkelsen viser også at jo mer ansvar kvinnen må ta hjemme, jo mer misfornøyd er hun. Så hvorfor! Hvorfor er det likevel oftest hun som må ta dette ansvaret, når de fleste ønsker å ha en likere fordeling på hjemmebane? Fordi det blir forventet av henne å være mer omsorgsfull? Dette gir heller ingen mening.
Jeg vet ikke om kvinner er biologisk forskjellige menn, men jeg merker at jeg ØNSKER at vi ikke skal være det, og det i seg selv er et veldg viktig signal, fordi såkalte biologiske disposisjoner føles som en tvangstrøye. Verden kaster rundt seg med utsagt om at det og det er naturlig for kjønnet, og jeg vil ikke identifisere meg med noe av det, ofte fordi det som er såkalt naturlig kvinnelig setter henne i en maktposisjon lavere enn mannen.
Vi må tenke historisk på kjønn. Vi har kun kunnet snakket om noen likestilling i femti år, og i få av verdens land. I et historisk perspektiv tilsvarer det omtrent ingenting.
torsdag 15. juli 2010
Er vi kvalmende?
Her om dagen leste jeg et intervju i A-magasinet med Jan Egeland som i bunn og grunn handlet om verdens urettferdighet; det faktum at vi i den vestlige verden har mer penger enn vi kan bruke opp mens den store delen av verdens befolkning lever i fattigdom. Det er det mest grunnleggende problemet for menneskeheten i hele verden (hvis vi setter miljøspørsmål i en annen kategori), det er hva vi måler alle andre problemer opp mot. Vi bruker mer penger på krigen i Afghanistan enn på bistand, stod det. Verdiene i verden er fordelt på få prosent av verdens befolkning.
Min første tanke var: Det burde ikke være sånn, det kan ikke være sånn, og hvis vi var noe til mennesker overhodet, ville vi knuse alle tv-ene våre og brenne alle bilene og bruke alle de overflødige pengene våre på bistandsprosjekter.
Og akkurat dette har alle idealistiske ungdommer tenkt de siste femti årene. Nå, flere dager senere, sitter jeg rolig og besinnet her og knatrer på bloggen min. Hvor ble det av engasjementet?
Det er vel nettopp her spørsmålet står og faller: engasjement, som en dyp og handlingskrevende følelse, vil alltid måtte konkurrere med alle de andre følelsene og tingene i vårt daglige liv, fordi vi alltid vil være interessert i hvordan vi selv har det. Vi kan aldri komme unna det.
For jeg tror ingen mennesker overhodet kan forsvare det faktum at de har hus, hytte, pene barn og råd til sydenreiser så lenge de har råd til alle disse tingene på bekostning av andre menneskers sult. Og om vi ble spurt om vi ville kjøpe en flatskjerm-tv eller redde et døende barn som lå foran oss, så tror jeg praktisk talt alle ville ha verdsatt et barns liv høyere enn sin egen tv. Selvfølgelig.
Men virkeligheten er en helt annen. Alle er enige om at det er et viktig spørsmål, men det skjer aldri noen drastisk omveltning, ingen revolusjon, og vi forsvarer enkeltmenneskers sykelig store formue med tanker om at enhver bør ha frihet til å tjene seg så rik han vil. Og mennesker som jeg, som gjerne skulle bodd i en mer rettferdig verden, vi snakker med tause stemmer. Vi gir ikke halve studielånet til nærmeste Røde Kors-bøsse, selv om vi mener det i teorien er riktig.
Spørsmålet alle stiller fra de er 14: hvis verden er så forferdelig, hvorfor gjør vi ikke noenting? Hvorfor gjør vi ikke nok?
Selvsagt er det ikke så enkelt. Hvordan kan man snu en hel verdensstruktur? Det krever adskillig mer enn bistand, det krever oppbygning gjennom lang tid, fred, et fungerende styresett, økonomiske muligheter for alle andre land, og utallige andre ting en femtilapp i en Røde Kors-bøsse vil være maktesløs overfor.
Det ville være en begynnelse å tenke over hvordan man forholder seg til enkle politiske spørsmål. For når vi sier at pengene vi bruker på bistand heller burde gå til eldre i Norge, sier vi at nordmenn er mer verdifulle enn andre mennesker, enn for eksempel en person fra Sri Lanka. Alle mennesker har objektivt sett lik verdi, men mennesker jeg har et nært forhold til vil alltid ha en større subjektiv verdi for meg. Men de fleste nordmenn er fremmede for meg, slik de fleste fra Sri Lanka er det, og er like mye verdt som mennesker, objektivt som subjektivt, selv om de tilhører en annen nasjon. Støtte til mennesker i land der folk ikke engang får dekket sine basalbehov, burde være høyere prioritert enn støtte til mennesker i landet med verdens høyeste levestandard.
På samme måte, i spørsmål om innvandring vil jeg alltid først og fremst tenke på en asylsøker som en flyktning som trenger vår hjelp, istedenfor å betrakte ulempene de kulturelle forskjellene iblant bringer med seg som noe vi såkalt uskyldige nordmenn bør spares før. For debatten om utførelsen av selve integreringen kommer jo først etter aksepten av innvandring som fenomen.
Forandring krever store krefter, ikke en person, men mange. Men la oss si at vi hadde hatt disse kreftene, ville vi ha ønsket forandringen velkommen? Jeg er redd for at om vi først hadde fått en teoretisk mulighet til en radikal forandring, så ville vi ha bortforklart forandringen. Jeg vet at verden er grovt urettferdig og bruker fortsatt pengene mine på min egen lykke, på bøker, klær, kinobesøk. Om vi fikk sjansen, ville vi ha frasagt oss pengemakten vår, eller måtte vi ha blitt frarøvet den?
Jeg tror ikke vi rent psykologisk egentlig forstår at døende barn med ribbein stikkende ut av kroppen er virkelig, at folk som rømmer mens bombene faller eksisterer. Kall det en forsvarsmekanisme, kall det en grunnleggende menneskelig interesse for å fokusere i fremgangen til seg selv og sin familie, kall det overlevelse. Kall det hva som helst. Tingen er at hvis vi virkelig forstod det og følte det, ville vi aldri ha kunnet leve med oss selv.
Min første tanke var: Det burde ikke være sånn, det kan ikke være sånn, og hvis vi var noe til mennesker overhodet, ville vi knuse alle tv-ene våre og brenne alle bilene og bruke alle de overflødige pengene våre på bistandsprosjekter.
Og akkurat dette har alle idealistiske ungdommer tenkt de siste femti årene. Nå, flere dager senere, sitter jeg rolig og besinnet her og knatrer på bloggen min. Hvor ble det av engasjementet?
Det er vel nettopp her spørsmålet står og faller: engasjement, som en dyp og handlingskrevende følelse, vil alltid måtte konkurrere med alle de andre følelsene og tingene i vårt daglige liv, fordi vi alltid vil være interessert i hvordan vi selv har det. Vi kan aldri komme unna det.
For jeg tror ingen mennesker overhodet kan forsvare det faktum at de har hus, hytte, pene barn og råd til sydenreiser så lenge de har råd til alle disse tingene på bekostning av andre menneskers sult. Og om vi ble spurt om vi ville kjøpe en flatskjerm-tv eller redde et døende barn som lå foran oss, så tror jeg praktisk talt alle ville ha verdsatt et barns liv høyere enn sin egen tv. Selvfølgelig.
Men virkeligheten er en helt annen. Alle er enige om at det er et viktig spørsmål, men det skjer aldri noen drastisk omveltning, ingen revolusjon, og vi forsvarer enkeltmenneskers sykelig store formue med tanker om at enhver bør ha frihet til å tjene seg så rik han vil. Og mennesker som jeg, som gjerne skulle bodd i en mer rettferdig verden, vi snakker med tause stemmer. Vi gir ikke halve studielånet til nærmeste Røde Kors-bøsse, selv om vi mener det i teorien er riktig.
Spørsmålet alle stiller fra de er 14: hvis verden er så forferdelig, hvorfor gjør vi ikke noenting? Hvorfor gjør vi ikke nok?
Selvsagt er det ikke så enkelt. Hvordan kan man snu en hel verdensstruktur? Det krever adskillig mer enn bistand, det krever oppbygning gjennom lang tid, fred, et fungerende styresett, økonomiske muligheter for alle andre land, og utallige andre ting en femtilapp i en Røde Kors-bøsse vil være maktesløs overfor.
Det ville være en begynnelse å tenke over hvordan man forholder seg til enkle politiske spørsmål. For når vi sier at pengene vi bruker på bistand heller burde gå til eldre i Norge, sier vi at nordmenn er mer verdifulle enn andre mennesker, enn for eksempel en person fra Sri Lanka. Alle mennesker har objektivt sett lik verdi, men mennesker jeg har et nært forhold til vil alltid ha en større subjektiv verdi for meg. Men de fleste nordmenn er fremmede for meg, slik de fleste fra Sri Lanka er det, og er like mye verdt som mennesker, objektivt som subjektivt, selv om de tilhører en annen nasjon. Støtte til mennesker i land der folk ikke engang får dekket sine basalbehov, burde være høyere prioritert enn støtte til mennesker i landet med verdens høyeste levestandard.
På samme måte, i spørsmål om innvandring vil jeg alltid først og fremst tenke på en asylsøker som en flyktning som trenger vår hjelp, istedenfor å betrakte ulempene de kulturelle forskjellene iblant bringer med seg som noe vi såkalt uskyldige nordmenn bør spares før. For debatten om utførelsen av selve integreringen kommer jo først etter aksepten av innvandring som fenomen.
Forandring krever store krefter, ikke en person, men mange. Men la oss si at vi hadde hatt disse kreftene, ville vi ha ønsket forandringen velkommen? Jeg er redd for at om vi først hadde fått en teoretisk mulighet til en radikal forandring, så ville vi ha bortforklart forandringen. Jeg vet at verden er grovt urettferdig og bruker fortsatt pengene mine på min egen lykke, på bøker, klær, kinobesøk. Om vi fikk sjansen, ville vi ha frasagt oss pengemakten vår, eller måtte vi ha blitt frarøvet den?
Jeg tror ikke vi rent psykologisk egentlig forstår at døende barn med ribbein stikkende ut av kroppen er virkelig, at folk som rømmer mens bombene faller eksisterer. Kall det en forsvarsmekanisme, kall det en grunnleggende menneskelig interesse for å fokusere i fremgangen til seg selv og sin familie, kall det overlevelse. Kall det hva som helst. Tingen er at hvis vi virkelig forstod det og følte det, ville vi aldri ha kunnet leve med oss selv.
søndag 11. juli 2010
Kunst, kultur og dysterhet
Jeg føler at vår kultur har en litt bipolar holdning til negativitet. Samtidig som det å VÆRE negativ generelt blir sett på som, vel, negativt, har vi denne tanken om at lidelse er dybde; at kunst utgår fra lidelsen. Jeg leste akkurat en bok av Elizabeth Wurtzel der hun skrev noe om at fordi vi har all komfort i livet er lidelse det eneste vi oppfatter som dypt, fordi lykken, eller fornøydheten, ligger i bunnen. Det er nok et poeng. Det er vel verdt et innlegg i seg selv hvordan kunsten er opphengt i det mørke fremfor det lyse; kanskje fordi det er mørket som gir et utrykksbehov, trangen til å formidle, mens gleden gir energi til andre aspekter av livet, jeg vet ikke.
Og det er derfor jeg blir litt irritert hver gang jeg leser om noen som understreker viktigheten av å lese dype, viktige bøker istedenfor Ringenes Herre, fordi slike bøker lærer oss mer om menneskene og livet. Det å lage en egen kategori av "viktige, dype bøker" er selvsagt tvilsomt i seg selv. Men jeg tenker, hvis lett litteratur - som Ringenes Herre - fører til leseglede, entusiasme, energi, diskusjoner, spenning og lykke - er ikke det et vel så viktig bidrag til våre liv? Alle bøker har noe å tilføre på sin måte som det er urettferdig å sette opp mot hverandre. Men selv om jeg likte å lese The Road fordi jeg som alle andre kvasiintellektuelle tølpere har en sans for dyster kunst, lurer jeg noen ganger på om ikke det snarere er Ringenes Herre som gir meg Meningen med Livet. Men samtidig er det dumt å dømme noens eller noe sitt verdi utifra dets holdning eller dets stemning; det er jo bare en faktor blant mange.
Men tilbake til poenget! Når jeg selv merker jeg er opptatt av å skrive om nettopp negativitet, så må det skyldes at jeg føler det er litt tabu å utrykke den; det er noe man helst bør unngå, og i alle fall i noen særlig grad. Mens dysterhet blir verdsatt i kunsten, blir den sett ned på i livet. Kanskje vi burde bli flinkere til å se det positive i det negative istedenfor å adskille alt i kategorier. For jeg merker at hvis jeg selv er misfornøyd med noe, er det ikke fordi jeg vil være kjip, men snarere fordi jeg skulle ønske det var annerledes, bedre. Jo mer negativ jeg er, jo mer betyr det at situasjonen ikke tilsvarer forventningene jeg hadde til den på forhånd. Enten det gjelder en politisk sak, en spesifikk dag, et menneske. Og disse tankene er jo viktige, for i bunnen av all forandring må det ligge misnøye. Hvis man mener at alt generelt er i orden - ikke i livet sitt, men i verden - så betyr det at det er mye man ikke ser. Hvis man ser negativt på mye, er det kanskje bare fordi man vil at mye skal forandres. Og det er forskjell på negative følelser, og negativ holdning.
Hvis man for eksempel har en heftig diskusjon der man blir så frustrert at man vil rive av seg skoen og kaste den i hodet på den man diskuterer med, så er jo det en dyp (om enn irrasjonell) form for engasjement. Folk lurer på hvorfor man gidder å bli frustrert, eller sint, for det hjelper jo ikke, og det kan nok være sant nok, men visse situasjoner fremkaller visse emosjoner. Og disse emosjonene er forandringens drivkraft.
Og det er derfor jeg blir litt irritert hver gang jeg leser om noen som understreker viktigheten av å lese dype, viktige bøker istedenfor Ringenes Herre, fordi slike bøker lærer oss mer om menneskene og livet. Det å lage en egen kategori av "viktige, dype bøker" er selvsagt tvilsomt i seg selv. Men jeg tenker, hvis lett litteratur - som Ringenes Herre - fører til leseglede, entusiasme, energi, diskusjoner, spenning og lykke - er ikke det et vel så viktig bidrag til våre liv? Alle bøker har noe å tilføre på sin måte som det er urettferdig å sette opp mot hverandre. Men selv om jeg likte å lese The Road fordi jeg som alle andre kvasiintellektuelle tølpere har en sans for dyster kunst, lurer jeg noen ganger på om ikke det snarere er Ringenes Herre som gir meg Meningen med Livet. Men samtidig er det dumt å dømme noens eller noe sitt verdi utifra dets holdning eller dets stemning; det er jo bare en faktor blant mange.
Men tilbake til poenget! Når jeg selv merker jeg er opptatt av å skrive om nettopp negativitet, så må det skyldes at jeg føler det er litt tabu å utrykke den; det er noe man helst bør unngå, og i alle fall i noen særlig grad. Mens dysterhet blir verdsatt i kunsten, blir den sett ned på i livet. Kanskje vi burde bli flinkere til å se det positive i det negative istedenfor å adskille alt i kategorier. For jeg merker at hvis jeg selv er misfornøyd med noe, er det ikke fordi jeg vil være kjip, men snarere fordi jeg skulle ønske det var annerledes, bedre. Jo mer negativ jeg er, jo mer betyr det at situasjonen ikke tilsvarer forventningene jeg hadde til den på forhånd. Enten det gjelder en politisk sak, en spesifikk dag, et menneske. Og disse tankene er jo viktige, for i bunnen av all forandring må det ligge misnøye. Hvis man mener at alt generelt er i orden - ikke i livet sitt, men i verden - så betyr det at det er mye man ikke ser. Hvis man ser negativt på mye, er det kanskje bare fordi man vil at mye skal forandres. Og det er forskjell på negative følelser, og negativ holdning.
Hvis man for eksempel har en heftig diskusjon der man blir så frustrert at man vil rive av seg skoen og kaste den i hodet på den man diskuterer med, så er jo det en dyp (om enn irrasjonell) form for engasjement. Folk lurer på hvorfor man gidder å bli frustrert, eller sint, for det hjelper jo ikke, og det kan nok være sant nok, men visse situasjoner fremkaller visse emosjoner. Og disse emosjonene er forandringens drivkraft.
fredag 9. juli 2010
Tidløshet
Livet vårt er en mosaikk satt sammen av tusen små biter; det er alle de ubetydelige tingene rundt oss som utgjør virkeligheten. Bussen til byen og brødskive med leverpostei og hårspray og favorittsangen vår og stripete slips og Paradise Hotel på tv og pocketbøker og mønstrete tapet og lukten av kaffe og dårlig vær og godt vær og rare samtaler; vi lever i alle disse tingene, og alle disse tingene er oss.
Men hvis man fjerner alt fra menneskeheten, hvis vi tar vekk alt vi har lagt til - så er vi ingenting annet enn hud og hår og dyr og fjell og skoger og stjerner.
Men vi vet ikke dette. Vi aner det, men vi VET det egentlig ikke, fordi vi lever i en praktisk hverdag. Men noen ganger glir hjernen av det praktiske sporet og over i noe annet, og da husker man hva eksistens egentlig er. Hverdagen vår mangler tidløshet. Alle tingene vi diskuterer, alle tankene vi tror er riktige, alle diskusjonene vi har, alle tingene vi omgir oss med og bruker, alle disse tingene er bare en utrolig liten del av en uendelig stor mengde med tid. At selv om alt har betydning og verdi for oss, så kunne de blitt borte, og verden ville fortsatt ikke gått tapt.
Sannheten er at vi er ikke, objektivt sett, så utrolig verdifulle. Det er klart, vi er verdifulle overfor mennesker som kjenner oss, vi kan være verdifulle for jobben vår, for landet vårt, for musikkindustrien, for forskermiljøet, for det lokale sykehjemmet, for hva som helst, og det er disse tingene som betyr noe, for de er vår virkelighet, og utenfor rekkevidden av vår virkelighet finnes ingenting.
Men hvis man ser alt i kontekst, hvis man ser at man er en liten bit med materie som eksisterer i en begrenset mengde tid, et bitte lite vesen som vandrer omkring under stjernene - hvordan kan man da tenke at noe betyr noe, at neglelakk og bord med glassoverflate og playstation 3 har noen verdi?
Jeg antar det er derfor vi er dårlige til å føle denne konteksten. Vi vet at den er der, men vil helst glemme den.
Men jeg tenker at om vi virkelig følte det, følte at vår tid er liten og begrenset og i seg selv meningsløs, at vi er små vandrere i et uendelig svart tomrom, ville ikke det være en form for frihet? At vi ikke ville bekymre oss så utrolig mye for hver minste lille ting, fordi livet, universet, eksistensen er for stort til at alle bitene hver for seg har verdi for andre enn seg selv?
Alle tenker jo på det iblant, men bare som en filosofisk sidetanke. Om sinnet vårt var konstruert slik at vi gikk rundt med en konstant følelse av alle tings størrelse, så ville hverdagen stoppet opp, og det er hverdagen vi er konstruert for, vi er konstruert for å overleve på best mulig vis, og det finnes ingenting galt i det i seg selv.
Bjørneboe skrev noe sånt som at "i et sinnssykt univers bor det en - logisk nok - sinnssyk menneskehet". La oss si at et utgangspunkt er ingenting - og så har verden endt opp med vaskebjørner og mennesker og biller og maurslukere og tulipaner og kakerlakker og jorden og mars og melkeveien og stjerner og meteorer? Alle tings eksistens er i seg selv helt absurd og utenkelig, den er bare tenkelig fordi den er vår faktiske virkelighet. Likedan er vi absurde og utenkelige, et vesen med to ben og armer som har produsert en så enorm mengde av kultur og natur og tanker og følelser og problemer, og siden laget en verden som sentrerer rundt det. Selvfølgelig betrakter vi denne verden som naturlig, den er vår vante omgivelse og selvfølgelige utgangspunkt. Men virkeligheten er egentlig ganske uvirkelig.
Alt har en funksjon for hverdagslig liv, men jeg liker likevel å iblant glemme at det hverdagslige livet finnes, og spørre: Hvis vi fjerner alt, hva står vi igjen med?
Men hvis man fjerner alt fra menneskeheten, hvis vi tar vekk alt vi har lagt til - så er vi ingenting annet enn hud og hår og dyr og fjell og skoger og stjerner.
Men vi vet ikke dette. Vi aner det, men vi VET det egentlig ikke, fordi vi lever i en praktisk hverdag. Men noen ganger glir hjernen av det praktiske sporet og over i noe annet, og da husker man hva eksistens egentlig er. Hverdagen vår mangler tidløshet. Alle tingene vi diskuterer, alle tankene vi tror er riktige, alle diskusjonene vi har, alle tingene vi omgir oss med og bruker, alle disse tingene er bare en utrolig liten del av en uendelig stor mengde med tid. At selv om alt har betydning og verdi for oss, så kunne de blitt borte, og verden ville fortsatt ikke gått tapt.
Sannheten er at vi er ikke, objektivt sett, så utrolig verdifulle. Det er klart, vi er verdifulle overfor mennesker som kjenner oss, vi kan være verdifulle for jobben vår, for landet vårt, for musikkindustrien, for forskermiljøet, for det lokale sykehjemmet, for hva som helst, og det er disse tingene som betyr noe, for de er vår virkelighet, og utenfor rekkevidden av vår virkelighet finnes ingenting.
Men hvis man ser alt i kontekst, hvis man ser at man er en liten bit med materie som eksisterer i en begrenset mengde tid, et bitte lite vesen som vandrer omkring under stjernene - hvordan kan man da tenke at noe betyr noe, at neglelakk og bord med glassoverflate og playstation 3 har noen verdi?
Jeg antar det er derfor vi er dårlige til å føle denne konteksten. Vi vet at den er der, men vil helst glemme den.
Men jeg tenker at om vi virkelig følte det, følte at vår tid er liten og begrenset og i seg selv meningsløs, at vi er små vandrere i et uendelig svart tomrom, ville ikke det være en form for frihet? At vi ikke ville bekymre oss så utrolig mye for hver minste lille ting, fordi livet, universet, eksistensen er for stort til at alle bitene hver for seg har verdi for andre enn seg selv?
Alle tenker jo på det iblant, men bare som en filosofisk sidetanke. Om sinnet vårt var konstruert slik at vi gikk rundt med en konstant følelse av alle tings størrelse, så ville hverdagen stoppet opp, og det er hverdagen vi er konstruert for, vi er konstruert for å overleve på best mulig vis, og det finnes ingenting galt i det i seg selv.
Bjørneboe skrev noe sånt som at "i et sinnssykt univers bor det en - logisk nok - sinnssyk menneskehet". La oss si at et utgangspunkt er ingenting - og så har verden endt opp med vaskebjørner og mennesker og biller og maurslukere og tulipaner og kakerlakker og jorden og mars og melkeveien og stjerner og meteorer? Alle tings eksistens er i seg selv helt absurd og utenkelig, den er bare tenkelig fordi den er vår faktiske virkelighet. Likedan er vi absurde og utenkelige, et vesen med to ben og armer som har produsert en så enorm mengde av kultur og natur og tanker og følelser og problemer, og siden laget en verden som sentrerer rundt det. Selvfølgelig betrakter vi denne verden som naturlig, den er vår vante omgivelse og selvfølgelige utgangspunkt. Men virkeligheten er egentlig ganske uvirkelig.
Alt har en funksjon for hverdagslig liv, men jeg liker likevel å iblant glemme at det hverdagslige livet finnes, og spørre: Hvis vi fjerner alt, hva står vi igjen med?
fredag 2. juli 2010
Er det mulig å "ta seg sammen"?
Vi blir alle utsatt for en lang rekke negative, triste, deprimerende situasjoner i livet. De fleste av oss takler dem, etter kortere eller lengre tid. Men vi kjenner alle noen som ikke gjør det; dem som bruker år på å komme over en kjærlighetssorg der andre kan bruke to uker, dem som ser en dårlig karakter som en katastrofe, dem som tolker alle negative kommentarer som personlig hets.
Og i begynnelsen er alle verdt vår medfølelse. Men vi tåler bare en viss mengde klaging; etter det begynner vi å riste i disse menneskene, vi vil at de skal skjerpe seg, og om de ikke er like sterke som oss andre, så vil vi i alle fall at de skal late som.
Å vise sine sanne følelser er nemlig bare greit så lenge vi opplever følelsene som rasjonelle og berettiget. Vår sympati strekker seg bare så langt som vår forståelse gjør; idet vi oppfatter noen sin lidelse som komisk, overdrevent dramatisk, egoistisk, mister vi vår medfølelse. Vi vil at de skal forstå når de er urasjonelle og krevende.
Problemet er at den menneskelige hjerne langt fra alltid fungerer særlig rasjonelt.
For spørsmålet er; har vi i det hele tatt rett til å lide? Har noen med en noenlunde stabil bakgrunn i Norge i det hele tatt rett til å være deprimerte i en verden der folk blir overlykkelige over å finne en våt brødskalk på en søppelfylling, ikke vet hvem foreldrene er og dør av AIDS før de har fylt tolv? Hvis vi var rasjonelle vesner, ville vi veltet oss i lykke over at vi kan spise ferskt brød til frokost hver dag om vi vil. Men vi gjør ikke det. Vi kan late som om vi forstår det, forstår hvor mye større lidelsen til mennesker i u-land er, men vi gjør det egentlig ikke.
Kanskje har vi ingenting å klage over, og kanskje hadde vi - om verden var rettferdig - ikke hatt rett til å være lei oss for små ting.
Men følelsene våre vet ikke om dette. En depresjon spør ikke om rett, den tar seg rett.
En hel del mennesker er overbevist om at det hjelper å tenke positivt. Men for meg blir dette omtrent den samme retorikken som å si til en med kjempedårlig selvtillit at man får til alt ved å tro på seg selv; man kan kanskje feike selvtillit ovenfor andre, men ikke ovenfor seg selv.
Det er klart et menneske kan forandre seg i en eller annen grad. Men hva skal til for å skape denne forandringen? Hvis det var slik at man faktisk kunne velge å være lykkelig, hvorfor er ikke da alle lykkelige? Av alle som prøver å være fornøyde med livet sitt er det ikke alle som klarer det. Man kan alltids krangle om det er slik at noen er mer genetisk disponert for nedtrykthet enn andre, eller om erfaringene vi har bidrar til å sende oss inn i visse tankemønstre. Men i hvor stor grad har vi rett til å kreve av folk at de bryter sine egne tankemønstre?
Det er forskjell på en depresjon og bare generell sutring eller nedtrykthet; en depresjon er en sykdom og havner i en kategori for seg selv. Men det er interessant at vi i det hele tatt har et ord som sutring, som må bety noe sånt som "irriterende formidling av noe man oppfatter som negativt".
Hver gang man møter noen som blåser opp et stort problem, tror jeg neppe det nytter om vi i vår irritasjon sier "Skjerp deg, det finnes folk med større problemer i verden". Men hvis man graver lenge nok i hodet til en person, vil man alltid kunne forstå hva som skaper en livsholdning. Men å alltid se egosentrisme som egoisme er urettferdig. Vi er alle egosentrister, bare ikke nødvendigvis på den irriterende måten. For en persons følelser vil alltid være virkelige for den personen, og det å overvinne en følelse er noe av det mer krevende som finnes. Å avfeie dem som falske, som er det vi gjør hver gang vi ber noen ta seg sammen, er derfor neppe det middelet man bør bruke om målet er å hjelpe en person til å slutte å stirre inn i sin egen navle.
Og i begynnelsen er alle verdt vår medfølelse. Men vi tåler bare en viss mengde klaging; etter det begynner vi å riste i disse menneskene, vi vil at de skal skjerpe seg, og om de ikke er like sterke som oss andre, så vil vi i alle fall at de skal late som.
Å vise sine sanne følelser er nemlig bare greit så lenge vi opplever følelsene som rasjonelle og berettiget. Vår sympati strekker seg bare så langt som vår forståelse gjør; idet vi oppfatter noen sin lidelse som komisk, overdrevent dramatisk, egoistisk, mister vi vår medfølelse. Vi vil at de skal forstå når de er urasjonelle og krevende.
Problemet er at den menneskelige hjerne langt fra alltid fungerer særlig rasjonelt.
For spørsmålet er; har vi i det hele tatt rett til å lide? Har noen med en noenlunde stabil bakgrunn i Norge i det hele tatt rett til å være deprimerte i en verden der folk blir overlykkelige over å finne en våt brødskalk på en søppelfylling, ikke vet hvem foreldrene er og dør av AIDS før de har fylt tolv? Hvis vi var rasjonelle vesner, ville vi veltet oss i lykke over at vi kan spise ferskt brød til frokost hver dag om vi vil. Men vi gjør ikke det. Vi kan late som om vi forstår det, forstår hvor mye større lidelsen til mennesker i u-land er, men vi gjør det egentlig ikke.
Kanskje har vi ingenting å klage over, og kanskje hadde vi - om verden var rettferdig - ikke hatt rett til å være lei oss for små ting.
Men følelsene våre vet ikke om dette. En depresjon spør ikke om rett, den tar seg rett.
En hel del mennesker er overbevist om at det hjelper å tenke positivt. Men for meg blir dette omtrent den samme retorikken som å si til en med kjempedårlig selvtillit at man får til alt ved å tro på seg selv; man kan kanskje feike selvtillit ovenfor andre, men ikke ovenfor seg selv.
Det er klart et menneske kan forandre seg i en eller annen grad. Men hva skal til for å skape denne forandringen? Hvis det var slik at man faktisk kunne velge å være lykkelig, hvorfor er ikke da alle lykkelige? Av alle som prøver å være fornøyde med livet sitt er det ikke alle som klarer det. Man kan alltids krangle om det er slik at noen er mer genetisk disponert for nedtrykthet enn andre, eller om erfaringene vi har bidrar til å sende oss inn i visse tankemønstre. Men i hvor stor grad har vi rett til å kreve av folk at de bryter sine egne tankemønstre?
Det er forskjell på en depresjon og bare generell sutring eller nedtrykthet; en depresjon er en sykdom og havner i en kategori for seg selv. Men det er interessant at vi i det hele tatt har et ord som sutring, som må bety noe sånt som "irriterende formidling av noe man oppfatter som negativt".
Hver gang man møter noen som blåser opp et stort problem, tror jeg neppe det nytter om vi i vår irritasjon sier "Skjerp deg, det finnes folk med større problemer i verden". Men hvis man graver lenge nok i hodet til en person, vil man alltid kunne forstå hva som skaper en livsholdning. Men å alltid se egosentrisme som egoisme er urettferdig. Vi er alle egosentrister, bare ikke nødvendigvis på den irriterende måten. For en persons følelser vil alltid være virkelige for den personen, og det å overvinne en følelse er noe av det mer krevende som finnes. Å avfeie dem som falske, som er det vi gjør hver gang vi ber noen ta seg sammen, er derfor neppe det middelet man bør bruke om målet er å hjelpe en person til å slutte å stirre inn i sin egen navle.
Ny blogg, og hva den skal handle om
Jeg har lenge tenkt på å starte en ny og seriøs blogg, og nå har jeg gjort det også. Der den forrige var mer et prøveprosjekt, en blanding av alt som fant meg inn å skrive i øyeblikket, vil jeg nå være mer konkret. Planen er også å skrive oftere.
I denne bloggen har jeg lyst til å holde meg i det saklige og relevante hjørnet (dog jeg sikkert ikke bestandig kan utelukke min tydelige frustrasjon over alle de tingene som irriterer meg). Jeg vil skrive om mine tanker rundt aktuelle samfunnsdebatter, menneskelig atferd, filosofi og kulturliv; eller, for å si det på den enkle måten, krig og fred og religion og sånn.
Så jeg kan dermed ikke garantere fengende painttegniner eller bilder av meg selv i moteriktige klær, eller oppdateringer på hva jeg drakk på fest forrige fredag. Jeg kan dermed garantere en hel masse tanker som til sammen utgjør den delen av verden jeg liker å kalle hjernen min. Så får du selv bedømme om innholdet i mitt 20-årige studenthode er verdt din tid eller ikke.
I denne bloggen har jeg lyst til å holde meg i det saklige og relevante hjørnet (dog jeg sikkert ikke bestandig kan utelukke min tydelige frustrasjon over alle de tingene som irriterer meg). Jeg vil skrive om mine tanker rundt aktuelle samfunnsdebatter, menneskelig atferd, filosofi og kulturliv; eller, for å si det på den enkle måten, krig og fred og religion og sånn.
Så jeg kan dermed ikke garantere fengende painttegniner eller bilder av meg selv i moteriktige klær, eller oppdateringer på hva jeg drakk på fest forrige fredag. Jeg kan dermed garantere en hel masse tanker som til sammen utgjør den delen av verden jeg liker å kalle hjernen min. Så får du selv bedømme om innholdet i mitt 20-årige studenthode er verdt din tid eller ikke.
Abonner på:
Innlegg (Atom)