Er det greit å undertrykke seg selv?

Jeg har lenge vært i tvil om hvor jeg egentlig står i forhold til debatten om å forby religiøse hodeplagg. I teorien høres det meningsfullt ut å tillate alle å ikle seg hva de vil, inkludert religiøse symboler. Problemet er når disse symbolene er ujevnt fordelt innen den religiøse grupperingen og muligvis symboliserer noe annet enn religiøs tilhørighet, men status eller verdi. Den normative konflikten mellom vest og øst sammenfaller ofte med kjønnskonflikter. Dermed blir det vanskelig å stå for et såkalt universelt prinsipp om likestilling fordi det raskt betraktes som et kulturelt angrep. Går det an å være imot en generell tendens til patriarkalske systemer uten å bli oppfattet som etnosentrisk?

Det som skjedde når Frankrike forbød religiøse hodeplagg var at det ble tolket som nettopp et kulturelt angrep, når det egentlig prøvde å tilpasse en annen kultur til europeiske rammer. Jeg har alltid stilt meg tvilende til graden av universalisme i alle tanker jeg har fordi jeg vet jeg tenker dem fordi jeg er vestlig. Samtidig sliter jeg med tanken på at forskjellsbehandling skal kunne avfeies under dekning av å være kultur.

Det er ulike meninger om de symbolske meningene bak hodeplaggbruk. Grunnen til at det er lett å definere det som undertrykkende er de patriarkalske implikasjonene som ligger bak bruken. For det første pålegges kvinner å opptre på en annen måte enn menn, mens ingen menn pålegges å ikle seg noe spesifikt av kvinner, noe som befester mannens posisjon. For det andre ligger det en seksualisering i kravet om tilsløring fordi det ikke finnes noe lignende krav til en mann. Er man allerede subjektiv og etnosentrisk når man sier at en slik form for diskriminering ikke er legitim? Kanskje. Men i så fall er man også det samme når man sier det motsatte.

Ved å lage hår til et uttrykk for vakkert utseende, og så kreve at dette symbolet for skjønnhet deretter blir skjult, er man med på å fortsette en tradisjon der kvinner implisitt blir holdt ansvarlig for alle promiskuøse tanker menn noensinne måtte ha. Problemet mitt med hodeplagg er dermed ikke at det representerer kultur eller religion. For noe som representerer noe så viktig som nettopp religion og identitet burde ikke kunne kombineres med tvang. Vi bør ikke kalle forskjellsbehandling av kjønn som det viktigste symbolet for kultur, for da har vi antatt forskjellsbehandling som noe kulturelt riktig.

Selv om jeg personlig finner det ulogisk å behandle 50 % av menneskeheten annerledes enn den resterende halvdelen, ser jeg problemet i å motsette seg kulturell praksis som forskjellsbehandler kjønn, fordi alle samfunn gjør det. Hodeplaggbruken har bare blitt et symbol på denne debatten fordi den er et såpass synlig eksempel på forskjellsbehandling, fordi forskjellsbehandling i for eksempel vår samfunn er skjult og ikke finnes i form av konkrete påbud for væremåte eller oppførsel. Men dermed blir man lett hyklersk i å kritisere andre samfunn. Våre former for forskjellsbehandling av kjønn er eksisterende. Men de mangler et tydelig utseende.

Samtidig vil jeg ikke si det er riktig å nekte noen å bruke hodeplagg fordi dem som selv bruker det har antatt det som alt annet enn undertrykkelse, og ser det som symbol på ærbarhet, stolthet eller religion. Samtidig vil det finnes mange som ser det som tvang. Problemet ligger nettopp i den manglende evnen individer har til å velge sin kultur.

Kort sagt er det vanskelig å endre andres praksis om de forsvarer praksisen. Dette gjør det vanskelig å møte feminister fra afrikanske eller asiatiske lands sine krav om større kamp for kvinner i disse landene fordi det er ulikt i hvilken grad man definerer seg som undertrykt av de samme praksisene. Det er et stort problem for feministiske bevegelser at menns krav om kvinnelig oppførsel blir tolket som kulturens krav for riktig religiøs oppførsel; dermed blir det umulig å angripe et patriarkat uten å bli kulturfiendlig.

Vi har en tanke om at det er greit å undertrykke seg selv, fordi en tanke om "selvvalgt undertrykkelse" ikke finnes i vårt vokabular, og undertrykkelse er kulturelt definert og er dermed kanskje ikke undertrykkelse i det hele tatt. Men hvordan vet vi når selvet bestemmer over seg selv? Kulturelle normer en også en form for tvang.

Det å si at bruk av for eksempel hijab er undertrykkelse er selvsagt en kulturell tolkning, på samme måte som det å si at det er stolthet er en annen tolkning. Har en av tolkningene rett på mer definisjonsmakt enn den andre? Jeg vil påstå at enhver praksis som tvinges på enkelte individer utifra fysiske forutsetninger, enten det er ved lov eller kulturelt bestemt gjennom normer, er en form for undertrykkelse.

Men det mener jeg kanskje bare fordi jeg er vestlig.