Twilight: en guide til selvdestruksjon

Jeg innrømmer det. Jeg har lest hele serien. Tingen er at Twilight egentlig er ganske interessant analytisk materiale fordi den evner å forkle de underligste situasjoner bak uskyldighet. Bak et ytre ansikt av menn i bar overkropp som løper omkring og tenåringer som tafser har den nemlig en relativt forstyrrende natur.

En venninne av meg (ja, Ingrid, det er deg) nevnte en gang at Twilight egentlig bare forherliger besettelse. Serien blir med en gang mer interessant når man betrakter den i det lyset.

Historien er kjent: Bella går på High School og blir usannsynlig forelsket i en vampyr. Han er perfeksjon i utseende og atferd og er mer eller mindre seksualitet i menneskelig (eller vampyrlig) form (team Edward?). Fordi han er vampyr har har hele tiden en utrolig sterk trang til å "drikke blodet" hennes og står i fare for å knuse henne med sin store fysiske kraft, og dødsfaren henger altså over henne hele tiden.

I bok to forlater han henne for hennes eget beste, hvorpå hun faller inn i en dyp depresjon der livet ikke lenger gir mening. Dette gjør at hun oppsøker livsfarlige situasjoner fordi hun i nær-døden-opplevelser "ser ham inne i hodet sitt". I tillegg stifter hun et nærmere bekjentskap med gutt nr. 2 (team Jacob?). Fordi han transformeres til en varulv hver gang han blir sint prøver etterhvert også han å unngå henne for ikke å la henne bli et offer for sin egen ukontrollerbare natur.

Vi har altså en bok om en jente som står midt mellom to gutter som begge ikke kan kontrollere seg selv og som prøver å beskytte henne fra dem. Disse guttene gjør hun til sentrum for sitt liv, og hun er avhengig av tilstedeværelsen til minst en av dem for å klare å føle og fungere.

Imidlertidig blir hun igjen sammen med Edward fordi heller ikke han klarer å forsvare seg fra sin egen besettelse (enda han er over 100 år og burde vite et og annet om kjærlighetssorg) og fordi hun ikke alene klarer å stoppe spiralen med selvdestruksjon. Først da blir hun et menneske igjen. Trangen etter å forenes med (les: bli til) ham gjør at hun gifter seg med ham. Når de da endelig kan slippe tre bøker med tafselengsel løs blir hun full av blåmerker fordi han som kjent "ikke kan kontrollere seg selv", men det er jo verdt det for den store kjærligheten. Deretter blir hun gravid med en slags hybridskapning som langsomt dreper henne innenfra, men hun nekter å ta abort. Til slutt må de skjære ut barnet av magen hennes mens hun dør og kaster opp blod på en gang. Her er det de gjør henne til vampyr.

Bella er dermed en person som fysisk dør, gir opp familien sin, skolen sin, selvet sitt, livet sitt, for Edward og hans avkom. Twilight er egentlig en relativt tragisk historie om en ung jente som ikke klarer å være verdt noe alene, og som hele tiden trenger andre for å bekrefte sin egenverdi. Det utrolig besettende forholdet blir dermed det hele livet sentrerer rundt, og alt annet er vagt, gjennomsiktig, ubetydelig i forhold. Edward blir dopet hennes, det hun trenger for å være høy, og uten ham blir hun redusert til ingenting.

Nå skal ikke jeg være den første til å etterlyse moral i ungdomsbøker, særlig ikke i en bok som tydelig er fantasi. Problemet med denne boken er derimot at hun ofrer alt uten egentlig å ofre noe. Overgangen til vampyr går glatt fordi hun har en magisk evne til selvkontroll og dermed bare blir et forbedret menneske. Foreldrene har ikke noe problem med at hun er vampyr, så hun kan holde kontakt med dem likevel. Og hun og Edward er, etter en vampyrtilværelse sammen på et par måneder, overbevist om at en hel evighet sammen er nødt til å bli fantastisk.

Hadde det ikke kanskje vært en idé å problematisere denne situasjonen litt til? Serien tar bare med de romantiserende delen av besettelsen og gir den et lykkelig utfall og later som om det å bli så besatt av noen at alle andre aspekter av livet blekner bort og blir meningsløst er en BRA ting. Dermed er moralen i denne serien egentlig at besettende kjærlighet i farlige forhold er noe det er verdt å ofre livet sitt for, og om man ikke klarer å stå på egne ben uten denne kjærligheten er det fordi det er den som er det egentlige livet ditt. Twilight er historien om en jente som overkjører seg selv totalt i forhold til en gutt hun opplever som perfekt og som hun ikke kan fatte at hun fortjener.

Jeg liker å tenke på hva det ville betydd for historien om Twilight var en allegori. Om Edward ikke var en vampyr, bare en gutt Bella oppfattet som perfekt. Om Bella var en vanlig jente som hadde spunnet en besettelsesramme rundt seg selv og det ellers kjedelige småbylivet der bare leking med døden og livsfarlig erotikk kunne klare å få frem noen følelse av verdi i henne, og som endte med en fødsel hun ikke var i stand til å takle og døde - men uten å bli født igjen.