Jeg liker å starte dagen med å lese dagens nettaviser. Imidlertid burde jeg kanskje slutte med dette, da jeg alltid finner et eller annet jeg klarer å bli provosert over.
I dag: dagbladets anmeldelse av Lady Gagas nye plate. http://www.dagbladet.no/2011/05/18/kultur/lady_gaga/musikk/musikkanmeldelser/16579979/ (Hvorfor virker ikke linkfunksjonen i denne bloggen? Gah!)
Plata fikk terningkast 1. Jeg personlig synes Lady Gaga er fengende, men hey, greit nok. Det som derimot får meg til å tvile er det at journalisten velger å lage en helt ny sjanger til Lady Gagas musikkstil; "vaginalpop".
Okei. "Vaginalpop".
Kan noen være så snill å forklare meg på hvilken måte popmusikk og menneskelige organer er sammenlinket?
Men ENDA artigere er det selvsagt å se hvilken sammenheng utrykket er brukt i. Vaginalpop blir nemlig beskrevet som å være en "vers-refreng-vers-stil krydret med eurodance og litt passende plagiat". Ingressen sier "Vaginalpop fra Lady Gaga", slik at vi med en gang skal forstå hva slags nedrig og grusom musikk dette er. For ordet blir jo her brukt for å stemple et album som har blitt slaktet som ubrukelig. Da holder det tydeligvis ikke å ty til vanlige adjektiver, eller adjektiver som på noen måte er ment til å beskrive musikk. Neinei. Vi må faktisk grave oss helt frem til uttrykk for kvinnelige kjønnsorganer for å finne et ord som kan beskrive AKKURAT hvor groteskt dårlig denne musikken er, nemlig "vagina". Ooh.
Jeg er nysgjerrig på hvorvidt journalisten også kunne tenke seg å beskrive et dårlig album fra en mannlig artist som "penispop", men enda mer nysgjerrig på om noen i det hele tatt ville knytte en negativ link til ordet.
Det ville selvsagt vært en annen sak hvis man valgte å bruke kroppens seksuelle organer som inspirasjon til ALLE musikkanmeldelser. Så i mellomtiden venter jeg i spenning på å få høre penispop, puppepop og testikkeltango. Hvor bra dette ville være for musikkanmeldelsesverdenes integritet er en helt annen sak.
Derfor vil jeg komme med det dristige forslaget at vi kanskje skal begrense oss til å bruke musikkuttrykk for å beskrive musikk, og bruke alle andre ord i sin respektive sammenheng.
Ha en ellers fin dag.
torsdag 19. mai 2011
torsdag 12. mai 2011
Grilling er for ekte menn!
Bare en liten kommentar om noe som alltid underholder meg hver vår. Jeg synes alltid det er festlig hver gang grillreklamene begynner å surre på tv, spesielt dem fra Rema 1000, der det går i svart design og flammer. For hva er vel mer macho enn KJØTT, kullforgiftning og TING SOM BRENNER?
Matlaging har jo generelt vært et kvinneområde. Det er dermed spennende å se når grillmarkedet prøver å etablere seg selv som den ultimate manneaktivitet ved å fremstille mat som noe... nærmest voldelig og nesten erotisk. Som om det å være mat i seg selv ikke er nok til å fri til mannligheten.
Jeg leste en artikkel om grilling som kunne fortelle at menn ville (eller var det burde?) helst grille store kjøttstykker, mens kvinner foretrakk tilbehør, grillspyd og salat. Hvordan klarer selv grillbransjen å få kvinner til å høre litt stusselige ut? Når jeg leste artikkelen, fikk jeg umiddelbart en følelse av at... "Men jeg vil jo også spise brent biff skylt ned med tennvæske!" Om ikke annet, så fordi man vil vel mye heller gjerne være hovedrett enn tilbehør? Jeg vil tro man får en mer harmonisk verden av å bygge egen personlighet med salat enn med flammer. Og likevel. Likevel.
Dette er et sånt område der (eks)kjønnsstudentdelen av hjernen min våkner til live og sier "gnnnnh". For jeg har veldig, veldig store problemer med å se hvordan grilling skal ha noe med maskulinitet å gjøre. Likevel aksepterer alle det som en maskulin aktivitet.
Jeg hadde en lignende aha-opplevelsen med mobilen min i dag (HTC wildfire). Noen venner av meg syntes det var en jentetelefon, fordi den markedsfører seg selv med at man kan bruke sosiale medier og lignende. En mannetelefon, fikk jeg høre, ville ha en reklame preget av teknisk informasjon om hvor mye lagringsplass det var, hvor høy oppløsning den hadde, sånne ting.
Okei! Altså:
Oppløsning = mann
Sosiale medier = kvinne
Grillkull = mann
Salat = kvinne
Jeg har en følelse av at et eller annet sted sitter det en liten person i en mørk kjeller og bare FINNER på alle disse tingene. Og denne personen har det veldig, veldig morsomt akkurat nå.
Matlaging har jo generelt vært et kvinneområde. Det er dermed spennende å se når grillmarkedet prøver å etablere seg selv som den ultimate manneaktivitet ved å fremstille mat som noe... nærmest voldelig og nesten erotisk. Som om det å være mat i seg selv ikke er nok til å fri til mannligheten.
Jeg leste en artikkel om grilling som kunne fortelle at menn ville (eller var det burde?) helst grille store kjøttstykker, mens kvinner foretrakk tilbehør, grillspyd og salat. Hvordan klarer selv grillbransjen å få kvinner til å høre litt stusselige ut? Når jeg leste artikkelen, fikk jeg umiddelbart en følelse av at... "Men jeg vil jo også spise brent biff skylt ned med tennvæske!" Om ikke annet, så fordi man vil vel mye heller gjerne være hovedrett enn tilbehør? Jeg vil tro man får en mer harmonisk verden av å bygge egen personlighet med salat enn med flammer. Og likevel. Likevel.
Dette er et sånt område der (eks)kjønnsstudentdelen av hjernen min våkner til live og sier "gnnnnh". For jeg har veldig, veldig store problemer med å se hvordan grilling skal ha noe med maskulinitet å gjøre. Likevel aksepterer alle det som en maskulin aktivitet.
Jeg hadde en lignende aha-opplevelsen med mobilen min i dag (HTC wildfire). Noen venner av meg syntes det var en jentetelefon, fordi den markedsfører seg selv med at man kan bruke sosiale medier og lignende. En mannetelefon, fikk jeg høre, ville ha en reklame preget av teknisk informasjon om hvor mye lagringsplass det var, hvor høy oppløsning den hadde, sånne ting.
Okei! Altså:
Oppløsning = mann
Sosiale medier = kvinne
Grillkull = mann
Salat = kvinne
Jeg har en følelse av at et eller annet sted sitter det en liten person i en mørk kjeller og bare FINNER på alle disse tingene. Og denne personen har det veldig, veldig morsomt akkurat nå.
Sosiologi og hierarki
Det er rart hvordan jeg plutselig får en umettelig trang til å blogge hver gang det nærmer seg eksamen.
For tiden tilbringer jeg mye tid med hodet nede i sosiologisk teori og tar meg selv ofte i å tenke tanker av typen: "Er dette her egentlig godt for NOE som helst?" (se også: Colemans badekarmodell. En BADEKARMODELL. Over samfunnet. Hallo?). Heldigvis ramler jeg stadig vekk inn i diskusjoner som får meg til å tenke at det motsatte.
Den generelle folkeånden ser individet og samfunnet i et motsetningsforhold, og gjerne samfunnet som noe truende, KGB-aktig som individet må redde seg selv fra (sa noen datalagringsarkivet?). Det fører til mye artig tankegang som nesten kan høres rasjonell ut, men som er alt annet. Kvotering av upriviligerte grupper? Hah! Lengre pappapermisjon? Tvang! Trygd? Latinger med sugerør i statskassen!
Denne todelingen - individ vs. samfunn - er problematisk fordi de to er altfor tett sammenknyttet til at en krigføring er hensiktsmessig.
Det fine med å bo i Norge er at relativt mange likevel ser gleden i at samfunnet intervenerer i individets frihet. Det er derfor fremveksten av høyrepartiene bekymrer meg mer enn litt. For mostand mot styring og redistribuering er egentlig bare forsvar for hiearkiske struktur forkledd bak liksomrasjonelle individkvalitetsforklaringer. Såklart, det er umulig å få noen til å tenke at de i sin frihet ikke velger det beste alternativet. Det er tilsvarende umulig å få noen til å tenke at når alle i sin frihet handler likt, skyldes det at den såkalte friheten er konstituert i mer enn seg selv. Ikke engang friheten er fri.
Pappapermisjonsdebatten er et av mine personlige favoritteksempler på hvorfor sosiologi er fantastisk. Mostanden består i argumenter om at "min familie bestemmer best hvordan vi vil styre våre liv, dette vet ikke staten noe om". Men slike argumenter overkjører jo det faktum at hvordan vi vil styre våre liv avhenger av hvem vi er, som avhenger bl. a. av måten vi er sosialisert på, som avhenger av samfunnet rundt oss. Men fordi disse kjedene er såpass løse gir de illusjonen av frihet. Hvis man da vil gripe direkte inn i overstrukturen - "vi vil at fedre skal være omsorgspersoner fordi det vil rette opp maktskjevheter" - blir det oppfattet som tvang. Hvis man derimot begynner på bunnivået og endrer synet individet betrakter seg selv på - ved å for eksempel oppdra gutter og jenter likere - vil senere strukturendringer følge av individenes handling. Det er en bedre måter å gjøre det på, men en langsommere. Strukturendring - lengre pappapermisjon - er en snarvei som jeg personlig støtter fordi jeg ser resultatet som rasjonelt. At veien oppleves som tvingende har jeg likevel forståelse for, fordi det kolliderer med individets selvkonstituerte jeg og følelse av kontroll over selvet.
Tilsvarende med kvotering. Det man umiddelbart ser er en slags rasisme der ytre kjennetegn bestemmer hvem som skal få jobbe hvor. Men samtidig ble systemet innført nettopp fordi det kanskje - kanskje - kan betraktes som litt påfallende at alle bedrifter alltid vurderte rike, middelaldrende hvite menn som de beste til alle stillinger, samtidig som stadig høyere andeler innvandrere og kvinner gjorde det bra i høyere utdanning.
Det er derfor jeg blir bekymret når Høyre og FRP bruker frigjøringsretorikken. "Vi vil at du skal få bestemme over ditt liv!" Som betyr: Vekk med ordninger som bidrar til et likere samfunn! Hovedspørsmålet blir vel her; hvorfor skal samfunnet tvinges til å være likt, hvis det ikke er det? Hvorfor slåss for likestilling, hvis man ikke vil ha det(det er jo gjerne kvinner som velger tradisjonelt og dermed diskriminerer seg selv)? Jo, fordi et samfunn i seg selv ikke har et iboende vesen, i kombinasjon med at mennesker velger alle sine valg i en kontekst. Som vil si: bare fordi du tar et valg som på sikt vil redusere din status, karriere og dine muligheter ved å for eksempel få kontantstøtte heller enn barnehage, betyr det ikke at dette valget er riktig. Det er situert i et samfunn som har en viss struktur. Denne strukturen kan endres. Og da vil dine valg bli annerledes. Og dette er grunnen til at man bør streve etter en likevurdering av alle mennesker i et samfunn; alle identiteter er flytende og kan dermed ikke i seg selv forsvare urettferdighet.
For tiden tilbringer jeg mye tid med hodet nede i sosiologisk teori og tar meg selv ofte i å tenke tanker av typen: "Er dette her egentlig godt for NOE som helst?" (se også: Colemans badekarmodell. En BADEKARMODELL. Over samfunnet. Hallo?). Heldigvis ramler jeg stadig vekk inn i diskusjoner som får meg til å tenke at det motsatte.
Den generelle folkeånden ser individet og samfunnet i et motsetningsforhold, og gjerne samfunnet som noe truende, KGB-aktig som individet må redde seg selv fra (sa noen datalagringsarkivet?). Det fører til mye artig tankegang som nesten kan høres rasjonell ut, men som er alt annet. Kvotering av upriviligerte grupper? Hah! Lengre pappapermisjon? Tvang! Trygd? Latinger med sugerør i statskassen!
Denne todelingen - individ vs. samfunn - er problematisk fordi de to er altfor tett sammenknyttet til at en krigføring er hensiktsmessig.
Det fine med å bo i Norge er at relativt mange likevel ser gleden i at samfunnet intervenerer i individets frihet. Det er derfor fremveksten av høyrepartiene bekymrer meg mer enn litt. For mostand mot styring og redistribuering er egentlig bare forsvar for hiearkiske struktur forkledd bak liksomrasjonelle individkvalitetsforklaringer. Såklart, det er umulig å få noen til å tenke at de i sin frihet ikke velger det beste alternativet. Det er tilsvarende umulig å få noen til å tenke at når alle i sin frihet handler likt, skyldes det at den såkalte friheten er konstituert i mer enn seg selv. Ikke engang friheten er fri.
Pappapermisjonsdebatten er et av mine personlige favoritteksempler på hvorfor sosiologi er fantastisk. Mostanden består i argumenter om at "min familie bestemmer best hvordan vi vil styre våre liv, dette vet ikke staten noe om". Men slike argumenter overkjører jo det faktum at hvordan vi vil styre våre liv avhenger av hvem vi er, som avhenger bl. a. av måten vi er sosialisert på, som avhenger av samfunnet rundt oss. Men fordi disse kjedene er såpass løse gir de illusjonen av frihet. Hvis man da vil gripe direkte inn i overstrukturen - "vi vil at fedre skal være omsorgspersoner fordi det vil rette opp maktskjevheter" - blir det oppfattet som tvang. Hvis man derimot begynner på bunnivået og endrer synet individet betrakter seg selv på - ved å for eksempel oppdra gutter og jenter likere - vil senere strukturendringer følge av individenes handling. Det er en bedre måter å gjøre det på, men en langsommere. Strukturendring - lengre pappapermisjon - er en snarvei som jeg personlig støtter fordi jeg ser resultatet som rasjonelt. At veien oppleves som tvingende har jeg likevel forståelse for, fordi det kolliderer med individets selvkonstituerte jeg og følelse av kontroll over selvet.
Tilsvarende med kvotering. Det man umiddelbart ser er en slags rasisme der ytre kjennetegn bestemmer hvem som skal få jobbe hvor. Men samtidig ble systemet innført nettopp fordi det kanskje - kanskje - kan betraktes som litt påfallende at alle bedrifter alltid vurderte rike, middelaldrende hvite menn som de beste til alle stillinger, samtidig som stadig høyere andeler innvandrere og kvinner gjorde det bra i høyere utdanning.
Det er derfor jeg blir bekymret når Høyre og FRP bruker frigjøringsretorikken. "Vi vil at du skal få bestemme over ditt liv!" Som betyr: Vekk med ordninger som bidrar til et likere samfunn! Hovedspørsmålet blir vel her; hvorfor skal samfunnet tvinges til å være likt, hvis det ikke er det? Hvorfor slåss for likestilling, hvis man ikke vil ha det(det er jo gjerne kvinner som velger tradisjonelt og dermed diskriminerer seg selv)? Jo, fordi et samfunn i seg selv ikke har et iboende vesen, i kombinasjon med at mennesker velger alle sine valg i en kontekst. Som vil si: bare fordi du tar et valg som på sikt vil redusere din status, karriere og dine muligheter ved å for eksempel få kontantstøtte heller enn barnehage, betyr det ikke at dette valget er riktig. Det er situert i et samfunn som har en viss struktur. Denne strukturen kan endres. Og da vil dine valg bli annerledes. Og dette er grunnen til at man bør streve etter en likevurdering av alle mennesker i et samfunn; alle identiteter er flytende og kan dermed ikke i seg selv forsvare urettferdighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)