Sosiologi og hierarki

Det er rart hvordan jeg plutselig får en umettelig trang til å blogge hver gang det nærmer seg eksamen.

For tiden tilbringer jeg mye tid med hodet nede i sosiologisk teori og tar meg selv ofte i å tenke tanker av typen: "Er dette her egentlig godt for NOE som helst?" (se også: Colemans badekarmodell. En BADEKARMODELL. Over samfunnet. Hallo?). Heldigvis ramler jeg stadig vekk inn i diskusjoner som får meg til å tenke at det motsatte.

Den generelle folkeånden ser individet og samfunnet i et motsetningsforhold, og gjerne samfunnet som noe truende, KGB-aktig som individet må redde seg selv fra (sa noen datalagringsarkivet?). Det fører til mye artig tankegang som nesten kan høres rasjonell ut, men som er alt annet. Kvotering av upriviligerte grupper? Hah! Lengre pappapermisjon? Tvang! Trygd? Latinger med sugerør i statskassen!

Denne todelingen - individ vs. samfunn - er problematisk fordi de to er altfor tett sammenknyttet til at en krigføring er hensiktsmessig.

Det fine med å bo i Norge er at relativt mange likevel ser gleden i at samfunnet intervenerer i individets frihet. Det er derfor fremveksten av høyrepartiene bekymrer meg mer enn litt. For mostand mot styring og redistribuering er egentlig bare forsvar for hiearkiske struktur forkledd bak liksomrasjonelle individkvalitetsforklaringer. Såklart, det er umulig å få noen til å tenke at de i sin frihet ikke velger det beste alternativet. Det er tilsvarende umulig å få noen til å tenke at når alle i sin frihet handler likt, skyldes det at den såkalte friheten er konstituert i mer enn seg selv. Ikke engang friheten er fri.

Pappapermisjonsdebatten er et av mine personlige favoritteksempler på hvorfor sosiologi er fantastisk. Mostanden består i argumenter om at "min familie bestemmer best hvordan vi vil styre våre liv, dette vet ikke staten noe om". Men slike argumenter overkjører jo det faktum at hvordan vi vil styre våre liv avhenger av hvem vi er, som avhenger bl. a. av måten vi er sosialisert på, som avhenger av samfunnet rundt oss. Men fordi disse kjedene er såpass løse gir de illusjonen av frihet. Hvis man da vil gripe direkte inn i overstrukturen - "vi vil at fedre skal være omsorgspersoner fordi det vil rette opp maktskjevheter" - blir det oppfattet som tvang. Hvis man derimot begynner på bunnivået og endrer synet individet betrakter seg selv på - ved å for eksempel oppdra gutter og jenter likere - vil senere strukturendringer følge av individenes handling. Det er en bedre måter å gjøre det på, men en langsommere. Strukturendring - lengre pappapermisjon - er en snarvei som jeg personlig støtter fordi jeg ser resultatet som rasjonelt. At veien oppleves som tvingende har jeg likevel forståelse for, fordi det kolliderer med individets selvkonstituerte jeg og følelse av kontroll over selvet.

Tilsvarende med kvotering. Det man umiddelbart ser er en slags rasisme der ytre kjennetegn bestemmer hvem som skal få jobbe hvor. Men samtidig ble systemet innført nettopp fordi det kanskje - kanskje - kan betraktes som litt påfallende at alle bedrifter alltid vurderte rike, middelaldrende hvite menn som de beste til alle stillinger, samtidig som stadig høyere andeler innvandrere og kvinner gjorde det bra i høyere utdanning.

Det er derfor jeg blir bekymret når Høyre og FRP bruker frigjøringsretorikken. "Vi vil at du skal få bestemme over ditt liv!" Som betyr: Vekk med ordninger som bidrar til et likere samfunn! Hovedspørsmålet blir vel her; hvorfor skal samfunnet tvinges til å være likt, hvis det ikke er det? Hvorfor slåss for likestilling, hvis man ikke vil ha det(det er jo gjerne kvinner som velger tradisjonelt og dermed diskriminerer seg selv)? Jo, fordi et samfunn i seg selv ikke har et iboende vesen, i kombinasjon med at mennesker velger alle sine valg i en kontekst. Som vil si: bare fordi du tar et valg som på sikt vil redusere din status, karriere og dine muligheter ved å for eksempel få kontantstøtte heller enn barnehage, betyr det ikke at dette valget er riktig. Det er situert i et samfunn som har en viss struktur. Denne strukturen kan endres. Og da vil dine valg bli annerledes. Og dette er grunnen til at man bør streve etter en likevurdering av alle mennesker i et samfunn; alle identiteter er flytende og kan dermed ikke i seg selv forsvare urettferdighet.