Jeg innrømmer det. Jeg har lest hele serien. Tingen er at Twilight egentlig er ganske interessant analytisk materiale fordi den evner å forkle de underligste situasjoner bak uskyldighet. Bak et ytre ansikt av menn i bar overkropp som løper omkring og tenåringer som tafser har den nemlig en relativt forstyrrende natur.
En venninne av meg (ja, Ingrid, det er deg) nevnte en gang at Twilight egentlig bare forherliger besettelse. Serien blir med en gang mer interessant når man betrakter den i det lyset.
Historien er kjent: Bella går på High School og blir usannsynlig forelsket i en vampyr. Han er perfeksjon i utseende og atferd og er mer eller mindre seksualitet i menneskelig (eller vampyrlig) form (team Edward?). Fordi han er vampyr har har hele tiden en utrolig sterk trang til å "drikke blodet" hennes og står i fare for å knuse henne med sin store fysiske kraft, og dødsfaren henger altså over henne hele tiden.
I bok to forlater han henne for hennes eget beste, hvorpå hun faller inn i en dyp depresjon der livet ikke lenger gir mening. Dette gjør at hun oppsøker livsfarlige situasjoner fordi hun i nær-døden-opplevelser "ser ham inne i hodet sitt". I tillegg stifter hun et nærmere bekjentskap med gutt nr. 2 (team Jacob?). Fordi han transformeres til en varulv hver gang han blir sint prøver etterhvert også han å unngå henne for ikke å la henne bli et offer for sin egen ukontrollerbare natur.
Vi har altså en bok om en jente som står midt mellom to gutter som begge ikke kan kontrollere seg selv og som prøver å beskytte henne fra dem. Disse guttene gjør hun til sentrum for sitt liv, og hun er avhengig av tilstedeværelsen til minst en av dem for å klare å føle og fungere.
Imidlertidig blir hun igjen sammen med Edward fordi heller ikke han klarer å forsvare seg fra sin egen besettelse (enda han er over 100 år og burde vite et og annet om kjærlighetssorg) og fordi hun ikke alene klarer å stoppe spiralen med selvdestruksjon. Først da blir hun et menneske igjen. Trangen etter å forenes med (les: bli til) ham gjør at hun gifter seg med ham. Når de da endelig kan slippe tre bøker med tafselengsel løs blir hun full av blåmerker fordi han som kjent "ikke kan kontrollere seg selv", men det er jo verdt det for den store kjærligheten. Deretter blir hun gravid med en slags hybridskapning som langsomt dreper henne innenfra, men hun nekter å ta abort. Til slutt må de skjære ut barnet av magen hennes mens hun dør og kaster opp blod på en gang. Her er det de gjør henne til vampyr.
Bella er dermed en person som fysisk dør, gir opp familien sin, skolen sin, selvet sitt, livet sitt, for Edward og hans avkom. Twilight er egentlig en relativt tragisk historie om en ung jente som ikke klarer å være verdt noe alene, og som hele tiden trenger andre for å bekrefte sin egenverdi. Det utrolig besettende forholdet blir dermed det hele livet sentrerer rundt, og alt annet er vagt, gjennomsiktig, ubetydelig i forhold. Edward blir dopet hennes, det hun trenger for å være høy, og uten ham blir hun redusert til ingenting.
Nå skal ikke jeg være den første til å etterlyse moral i ungdomsbøker, særlig ikke i en bok som tydelig er fantasi. Problemet med denne boken er derimot at hun ofrer alt uten egentlig å ofre noe. Overgangen til vampyr går glatt fordi hun har en magisk evne til selvkontroll og dermed bare blir et forbedret menneske. Foreldrene har ikke noe problem med at hun er vampyr, så hun kan holde kontakt med dem likevel. Og hun og Edward er, etter en vampyrtilværelse sammen på et par måneder, overbevist om at en hel evighet sammen er nødt til å bli fantastisk.
Hadde det ikke kanskje vært en idé å problematisere denne situasjonen litt til? Serien tar bare med de romantiserende delen av besettelsen og gir den et lykkelig utfall og later som om det å bli så besatt av noen at alle andre aspekter av livet blekner bort og blir meningsløst er en BRA ting. Dermed er moralen i denne serien egentlig at besettende kjærlighet i farlige forhold er noe det er verdt å ofre livet sitt for, og om man ikke klarer å stå på egne ben uten denne kjærligheten er det fordi det er den som er det egentlige livet ditt. Twilight er historien om en jente som overkjører seg selv totalt i forhold til en gutt hun opplever som perfekt og som hun ikke kan fatte at hun fortjener.
Jeg liker å tenke på hva det ville betydd for historien om Twilight var en allegori. Om Edward ikke var en vampyr, bare en gutt Bella oppfattet som perfekt. Om Bella var en vanlig jente som hadde spunnet en besettelsesramme rundt seg selv og det ellers kjedelige småbylivet der bare leking med døden og livsfarlig erotikk kunne klare å få frem noen følelse av verdi i henne, og som endte med en fødsel hun ikke var i stand til å takle og døde - men uten å bli født igjen.
mandag 29. november 2010
lørdag 27. november 2010
Er det greit å undertrykke seg selv?
Jeg har lenge vært i tvil om hvor jeg egentlig står i forhold til debatten om å forby religiøse hodeplagg. I teorien høres det meningsfullt ut å tillate alle å ikle seg hva de vil, inkludert religiøse symboler. Problemet er når disse symbolene er ujevnt fordelt innen den religiøse grupperingen og muligvis symboliserer noe annet enn religiøs tilhørighet, men status eller verdi. Den normative konflikten mellom vest og øst sammenfaller ofte med kjønnskonflikter. Dermed blir det vanskelig å stå for et såkalt universelt prinsipp om likestilling fordi det raskt betraktes som et kulturelt angrep. Går det an å være imot en generell tendens til patriarkalske systemer uten å bli oppfattet som etnosentrisk?
Det som skjedde når Frankrike forbød religiøse hodeplagg var at det ble tolket som nettopp et kulturelt angrep, når det egentlig prøvde å tilpasse en annen kultur til europeiske rammer. Jeg har alltid stilt meg tvilende til graden av universalisme i alle tanker jeg har fordi jeg vet jeg tenker dem fordi jeg er vestlig. Samtidig sliter jeg med tanken på at forskjellsbehandling skal kunne avfeies under dekning av å være kultur.
Det er ulike meninger om de symbolske meningene bak hodeplaggbruk. Grunnen til at det er lett å definere det som undertrykkende er de patriarkalske implikasjonene som ligger bak bruken. For det første pålegges kvinner å opptre på en annen måte enn menn, mens ingen menn pålegges å ikle seg noe spesifikt av kvinner, noe som befester mannens posisjon. For det andre ligger det en seksualisering i kravet om tilsløring fordi det ikke finnes noe lignende krav til en mann. Er man allerede subjektiv og etnosentrisk når man sier at en slik form for diskriminering ikke er legitim? Kanskje. Men i så fall er man også det samme når man sier det motsatte.
Ved å lage hår til et uttrykk for vakkert utseende, og så kreve at dette symbolet for skjønnhet deretter blir skjult, er man med på å fortsette en tradisjon der kvinner implisitt blir holdt ansvarlig for alle promiskuøse tanker menn noensinne måtte ha. Problemet mitt med hodeplagg er dermed ikke at det representerer kultur eller religion. For noe som representerer noe så viktig som nettopp religion og identitet burde ikke kunne kombineres med tvang. Vi bør ikke kalle forskjellsbehandling av kjønn som det viktigste symbolet for kultur, for da har vi antatt forskjellsbehandling som noe kulturelt riktig.
Selv om jeg personlig finner det ulogisk å behandle 50 % av menneskeheten annerledes enn den resterende halvdelen, ser jeg problemet i å motsette seg kulturell praksis som forskjellsbehandler kjønn, fordi alle samfunn gjør det. Hodeplaggbruken har bare blitt et symbol på denne debatten fordi den er et såpass synlig eksempel på forskjellsbehandling, fordi forskjellsbehandling i for eksempel vår samfunn er skjult og ikke finnes i form av konkrete påbud for væremåte eller oppførsel. Men dermed blir man lett hyklersk i å kritisere andre samfunn. Våre former for forskjellsbehandling av kjønn er eksisterende. Men de mangler et tydelig utseende.
Samtidig vil jeg ikke si det er riktig å nekte noen å bruke hodeplagg fordi dem som selv bruker det har antatt det som alt annet enn undertrykkelse, og ser det som symbol på ærbarhet, stolthet eller religion. Samtidig vil det finnes mange som ser det som tvang. Problemet ligger nettopp i den manglende evnen individer har til å velge sin kultur.
Kort sagt er det vanskelig å endre andres praksis om de forsvarer praksisen. Dette gjør det vanskelig å møte feminister fra afrikanske eller asiatiske lands sine krav om større kamp for kvinner i disse landene fordi det er ulikt i hvilken grad man definerer seg som undertrykt av de samme praksisene. Det er et stort problem for feministiske bevegelser at menns krav om kvinnelig oppførsel blir tolket som kulturens krav for riktig religiøs oppførsel; dermed blir det umulig å angripe et patriarkat uten å bli kulturfiendlig.
Vi har en tanke om at det er greit å undertrykke seg selv, fordi en tanke om "selvvalgt undertrykkelse" ikke finnes i vårt vokabular, og undertrykkelse er kulturelt definert og er dermed kanskje ikke undertrykkelse i det hele tatt. Men hvordan vet vi når selvet bestemmer over seg selv? Kulturelle normer en også en form for tvang.
Det å si at bruk av for eksempel hijab er undertrykkelse er selvsagt en kulturell tolkning, på samme måte som det å si at det er stolthet er en annen tolkning. Har en av tolkningene rett på mer definisjonsmakt enn den andre? Jeg vil påstå at enhver praksis som tvinges på enkelte individer utifra fysiske forutsetninger, enten det er ved lov eller kulturelt bestemt gjennom normer, er en form for undertrykkelse.
Men det mener jeg kanskje bare fordi jeg er vestlig.
Det som skjedde når Frankrike forbød religiøse hodeplagg var at det ble tolket som nettopp et kulturelt angrep, når det egentlig prøvde å tilpasse en annen kultur til europeiske rammer. Jeg har alltid stilt meg tvilende til graden av universalisme i alle tanker jeg har fordi jeg vet jeg tenker dem fordi jeg er vestlig. Samtidig sliter jeg med tanken på at forskjellsbehandling skal kunne avfeies under dekning av å være kultur.
Det er ulike meninger om de symbolske meningene bak hodeplaggbruk. Grunnen til at det er lett å definere det som undertrykkende er de patriarkalske implikasjonene som ligger bak bruken. For det første pålegges kvinner å opptre på en annen måte enn menn, mens ingen menn pålegges å ikle seg noe spesifikt av kvinner, noe som befester mannens posisjon. For det andre ligger det en seksualisering i kravet om tilsløring fordi det ikke finnes noe lignende krav til en mann. Er man allerede subjektiv og etnosentrisk når man sier at en slik form for diskriminering ikke er legitim? Kanskje. Men i så fall er man også det samme når man sier det motsatte.
Ved å lage hår til et uttrykk for vakkert utseende, og så kreve at dette symbolet for skjønnhet deretter blir skjult, er man med på å fortsette en tradisjon der kvinner implisitt blir holdt ansvarlig for alle promiskuøse tanker menn noensinne måtte ha. Problemet mitt med hodeplagg er dermed ikke at det representerer kultur eller religion. For noe som representerer noe så viktig som nettopp religion og identitet burde ikke kunne kombineres med tvang. Vi bør ikke kalle forskjellsbehandling av kjønn som det viktigste symbolet for kultur, for da har vi antatt forskjellsbehandling som noe kulturelt riktig.
Selv om jeg personlig finner det ulogisk å behandle 50 % av menneskeheten annerledes enn den resterende halvdelen, ser jeg problemet i å motsette seg kulturell praksis som forskjellsbehandler kjønn, fordi alle samfunn gjør det. Hodeplaggbruken har bare blitt et symbol på denne debatten fordi den er et såpass synlig eksempel på forskjellsbehandling, fordi forskjellsbehandling i for eksempel vår samfunn er skjult og ikke finnes i form av konkrete påbud for væremåte eller oppførsel. Men dermed blir man lett hyklersk i å kritisere andre samfunn. Våre former for forskjellsbehandling av kjønn er eksisterende. Men de mangler et tydelig utseende.
Samtidig vil jeg ikke si det er riktig å nekte noen å bruke hodeplagg fordi dem som selv bruker det har antatt det som alt annet enn undertrykkelse, og ser det som symbol på ærbarhet, stolthet eller religion. Samtidig vil det finnes mange som ser det som tvang. Problemet ligger nettopp i den manglende evnen individer har til å velge sin kultur.
Kort sagt er det vanskelig å endre andres praksis om de forsvarer praksisen. Dette gjør det vanskelig å møte feminister fra afrikanske eller asiatiske lands sine krav om større kamp for kvinner i disse landene fordi det er ulikt i hvilken grad man definerer seg som undertrykt av de samme praksisene. Det er et stort problem for feministiske bevegelser at menns krav om kvinnelig oppførsel blir tolket som kulturens krav for riktig religiøs oppførsel; dermed blir det umulig å angripe et patriarkat uten å bli kulturfiendlig.
Vi har en tanke om at det er greit å undertrykke seg selv, fordi en tanke om "selvvalgt undertrykkelse" ikke finnes i vårt vokabular, og undertrykkelse er kulturelt definert og er dermed kanskje ikke undertrykkelse i det hele tatt. Men hvordan vet vi når selvet bestemmer over seg selv? Kulturelle normer en også en form for tvang.
Det å si at bruk av for eksempel hijab er undertrykkelse er selvsagt en kulturell tolkning, på samme måte som det å si at det er stolthet er en annen tolkning. Har en av tolkningene rett på mer definisjonsmakt enn den andre? Jeg vil påstå at enhver praksis som tvinges på enkelte individer utifra fysiske forutsetninger, enten det er ved lov eller kulturelt bestemt gjennom normer, er en form for undertrykkelse.
Men det mener jeg kanskje bare fordi jeg er vestlig.
torsdag 4. november 2010
Kjærlighet, ømhet og trekant
Jeg så første episode av NRK-programmet "Trekant" på nett-tv i går og fant det, som de fleste andre, underholdende på en litt pinlig måte. Mens jeg sjekket facebooken min i dag morges legger jeg merke til at det nå finnes en facebook-gruppe som heter "NEI til NRKs trekant", med noe sånt som 7000 medlemmer. Nysgjerrig googler jeg meg rundt for å finne ut hva som er galt denne gangen, og finner omtrent de argumentene jeg hadde ventet:
"Vi må snakke om kjærlighet og ømhet i steden"
"Lær nå heller ungdommene om kjønnssykdommer"
"Programmet fremmer sexpress og umoral"
Jeg synes det er interessant at Norge, og kanskje spesielt kristen-Norge, synes sex er en helt grei ting å snakke om så lenge man bare snakker om det følelsesmessige eller skadelige ved det. Mens det å snakke om de tekniske perspektivene ved sex er umoralsk; sex er bare greit så lenge vi later som om det er en slags euforisk, følelsesmessig tilstand der lemmer og kroppsdeler automatisk beveger seg omkring på en romantisk måte.
Problemet er at dette argumentet overser at sex faktisk ER en ferdighet som krever tekniske kunnskaper. Kort sagt, kjærlighet og ømhet alene fører strengt tatt ikke til sex, og hvis bare kjærlighet var målet ville man ikke hatt bruk for sex i det hele tatt. Jeg synes man skal slutte å late som om sex ikke i bunn og grunn handler om drifter og behov. Det betyr selvsagt ikke at det ikke kan handle om kjærlighet, men drifter er en del av kjærligheten selv om den også kan være løsrevet fra den. Men hver gang man begynner å snakke om seksuell utfoldelse i praksis blir det forbundet med løsaktighet, noe jeg synes er underlig, siden sex jo er en vesentlig del av ekteskapsinstitusjonen også.
Dette viser egentlig bare at vi synes sex er et tabu i kulturen vår. Referering til konkrete seksuelle handlinger blir betraktet som upassende og noe man helst holder for seg selv. Vi maser om at samfunnet er så seksualisert, men jeg synes heller problemet er at det er pornografisert. Men det mener jeg at for eksempel nakenhet alltid blir betraktet som en seksuell handling fordi vi ikke klarer å se på det som normalt, og den seksualiteten vi ser på tv har alltid et perfekt og urealistisk ansikt. Dette programmet fremstiller den normale seksualiteten, det vil si seksuelle handlinger som folket som helhet generelt benytter seg av, og hvordan de bør gjøre det for best mulig effekt. Å si at det er feil er å si at hele menneskeheten er umoralsk.
Hva har det å si for vår selvfølelse at vi ikke tåler å se på en tv-skjerm det vi selv gjør i mørket? Vi må slutte å tabufisere det naturlige og normale.
Når vi vet at omtrent alle ungdommer har sex, og at sex er nært knyttet til selvfølelse, hvorfor synes noen at det er forkastelig å lære dem hvordan de faktisk gjør det? Vi vet jo fra før at omtrent alle ungdommer ser eller har sett på pornografi, men kunnskapene de tilegner seg der kan jo aldri benyttes noe sted i virkeligheten (kanskje med mindre de selv skaffer seg en karriere i tvilsom tysk filmindustri).
Jeg husker at på ungdomsskolen lærte vi to ting i seksualundervisning: abort er teit og kjønnssykdommer kommer til å drepe deg.
Vi ble ikke noe mer moralske av den grunn.
"Vi må snakke om kjærlighet og ømhet i steden"
"Lær nå heller ungdommene om kjønnssykdommer"
"Programmet fremmer sexpress og umoral"
Jeg synes det er interessant at Norge, og kanskje spesielt kristen-Norge, synes sex er en helt grei ting å snakke om så lenge man bare snakker om det følelsesmessige eller skadelige ved det. Mens det å snakke om de tekniske perspektivene ved sex er umoralsk; sex er bare greit så lenge vi later som om det er en slags euforisk, følelsesmessig tilstand der lemmer og kroppsdeler automatisk beveger seg omkring på en romantisk måte.
Problemet er at dette argumentet overser at sex faktisk ER en ferdighet som krever tekniske kunnskaper. Kort sagt, kjærlighet og ømhet alene fører strengt tatt ikke til sex, og hvis bare kjærlighet var målet ville man ikke hatt bruk for sex i det hele tatt. Jeg synes man skal slutte å late som om sex ikke i bunn og grunn handler om drifter og behov. Det betyr selvsagt ikke at det ikke kan handle om kjærlighet, men drifter er en del av kjærligheten selv om den også kan være løsrevet fra den. Men hver gang man begynner å snakke om seksuell utfoldelse i praksis blir det forbundet med løsaktighet, noe jeg synes er underlig, siden sex jo er en vesentlig del av ekteskapsinstitusjonen også.
Dette viser egentlig bare at vi synes sex er et tabu i kulturen vår. Referering til konkrete seksuelle handlinger blir betraktet som upassende og noe man helst holder for seg selv. Vi maser om at samfunnet er så seksualisert, men jeg synes heller problemet er at det er pornografisert. Men det mener jeg at for eksempel nakenhet alltid blir betraktet som en seksuell handling fordi vi ikke klarer å se på det som normalt, og den seksualiteten vi ser på tv har alltid et perfekt og urealistisk ansikt. Dette programmet fremstiller den normale seksualiteten, det vil si seksuelle handlinger som folket som helhet generelt benytter seg av, og hvordan de bør gjøre det for best mulig effekt. Å si at det er feil er å si at hele menneskeheten er umoralsk.
Hva har det å si for vår selvfølelse at vi ikke tåler å se på en tv-skjerm det vi selv gjør i mørket? Vi må slutte å tabufisere det naturlige og normale.
Når vi vet at omtrent alle ungdommer har sex, og at sex er nært knyttet til selvfølelse, hvorfor synes noen at det er forkastelig å lære dem hvordan de faktisk gjør det? Vi vet jo fra før at omtrent alle ungdommer ser eller har sett på pornografi, men kunnskapene de tilegner seg der kan jo aldri benyttes noe sted i virkeligheten (kanskje med mindre de selv skaffer seg en karriere i tvilsom tysk filmindustri).
Jeg husker at på ungdomsskolen lærte vi to ting i seksualundervisning: abort er teit og kjønnssykdommer kommer til å drepe deg.
Vi ble ikke noe mer moralske av den grunn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)