Skyt studentene?

Som student legger jeg lett merke til alle avisoverskrifter i mediene som handler om, ja nettopp, studenter. (Min nevnte status som student er også grunnen til at jeg ikke har blogget på omtrent hundre år, da jeg har vært opptatt med å skru sammen IKEA-møbler og rangle Trondheim rundt, ikke nødvendigvis samtidig).

Jeg vet ikke om det er fordi det er studiestart og avisene mangler noe annet nyttig å skrive om, men studentrelaterte forslag av stadig mer kreativ art ruller mot meg som

Vi må ha tre semestre per år istedenfor to. Vi må kreve studieavgift av studentene slik at studielånet deres blir enda litt høyere. Vi må straffe studenter som bytter studie.

Jeg synes alle disse forslagene er riktig gode, hvis det vi vil ende opp med er utbrente, fattige, angstbefengte studenter som ender opp i jobber de ikke vil ha etter å ha studert fag de ikke liker grunnet manglende mulighet til å bytte. Hvis man skal vurdere disse forslagene økonomisk gir det hele selvsagt mer mening. Men her er vi alle oppvokst i et samfunn som forteller oss at vi må ta riktige valg her i livet, at vi må velge riktig yrke, at vi må fokusere på livskvalitet og ikke bare penger. Deretter hopper professorer og amanuensiser i økonomi frem i avisen og forteller oss at samfunnet tjener mer penger på at vi bestemmer oss med en gang, for - oops - fortalte lærerne deres at penger ikke var alt her i livet? Beklager. Det var selvsagt løgn.

Man skulle jo nesten tro at i et av verdens best fungerende samfunn noensinne burde det være mulig å fokusere på hva som er best for mennesker og deres liv, istedenfor å fortsette å plette vår allerede tvilsomme europeisk historie med drømmer om penger og enda mer penger. (Her snakker jeg selvsagt ut fra et etisk standpunkt og ikke et samfunnsøkonomisk, men den som ikke mener at etikk har noe å si i den praktiske verden har misforstått alt)

Det å velge høyere utdanning er i utgangspunktet økonomisk selvmord. Jeg, som tar lektorutdanning og kommer til å ha seks år med universitetsutdanning bak meg når jeg er ferdig utdannet, kan aldri noensinne nå det økonomiske nivået til en som tok yrkesfaglig på videregående og ble snekker ti år før jeg i det hele tatt kom meg ut i arbeidslivet med et studielån større enn Mount Everest. Samfunnet er per i dag helt avhengig av ungdom som tar dumme økonomiske valg fordi de har lyst til å lære om ting de synes er spennende og jobbe med noe de liker.

Jeg tror ikke jeg kan komme på noen annen samfunnsgruppe som hadde tolerert å leve slik som studenter, som hadde vært villige til å betale seksti prosent av inntekten sin for små rom med isolathvite vegger og bad som blir besudlet av gudvethvormange ukjente fjes. Men vi er fornøyde likevel, fordi vi fortsatt er engasjerte og entusiastiske nok til å tro at livets kvalitet ikke kan måles i hvor mange tommer flatskjermtv-en din måler.