Her om dagen leste jeg et intervju i A-magasinet med Jan Egeland som i bunn og grunn handlet om verdens urettferdighet; det faktum at vi i den vestlige verden har mer penger enn vi kan bruke opp mens den store delen av verdens befolkning lever i fattigdom. Det er det mest grunnleggende problemet for menneskeheten i hele verden (hvis vi setter miljøspørsmål i en annen kategori), det er hva vi måler alle andre problemer opp mot. Vi bruker mer penger på krigen i Afghanistan enn på bistand, stod det. Verdiene i verden er fordelt på få prosent av verdens befolkning.
Min første tanke var: Det burde ikke være sånn, det kan ikke være sånn, og hvis vi var noe til mennesker overhodet, ville vi knuse alle tv-ene våre og brenne alle bilene og bruke alle de overflødige pengene våre på bistandsprosjekter.
Og akkurat dette har alle idealistiske ungdommer tenkt de siste femti årene. Nå, flere dager senere, sitter jeg rolig og besinnet her og knatrer på bloggen min. Hvor ble det av engasjementet?
Det er vel nettopp her spørsmålet står og faller: engasjement, som en dyp og handlingskrevende følelse, vil alltid måtte konkurrere med alle de andre følelsene og tingene i vårt daglige liv, fordi vi alltid vil være interessert i hvordan vi selv har det. Vi kan aldri komme unna det.
For jeg tror ingen mennesker overhodet kan forsvare det faktum at de har hus, hytte, pene barn og råd til sydenreiser så lenge de har råd til alle disse tingene på bekostning av andre menneskers sult. Og om vi ble spurt om vi ville kjøpe en flatskjerm-tv eller redde et døende barn som lå foran oss, så tror jeg praktisk talt alle ville ha verdsatt et barns liv høyere enn sin egen tv. Selvfølgelig.
Men virkeligheten er en helt annen. Alle er enige om at det er et viktig spørsmål, men det skjer aldri noen drastisk omveltning, ingen revolusjon, og vi forsvarer enkeltmenneskers sykelig store formue med tanker om at enhver bør ha frihet til å tjene seg så rik han vil. Og mennesker som jeg, som gjerne skulle bodd i en mer rettferdig verden, vi snakker med tause stemmer. Vi gir ikke halve studielånet til nærmeste Røde Kors-bøsse, selv om vi mener det i teorien er riktig.
Spørsmålet alle stiller fra de er 14: hvis verden er så forferdelig, hvorfor gjør vi ikke noenting? Hvorfor gjør vi ikke nok?
Selvsagt er det ikke så enkelt. Hvordan kan man snu en hel verdensstruktur? Det krever adskillig mer enn bistand, det krever oppbygning gjennom lang tid, fred, et fungerende styresett, økonomiske muligheter for alle andre land, og utallige andre ting en femtilapp i en Røde Kors-bøsse vil være maktesløs overfor.
Det ville være en begynnelse å tenke over hvordan man forholder seg til enkle politiske spørsmål. For når vi sier at pengene vi bruker på bistand heller burde gå til eldre i Norge, sier vi at nordmenn er mer verdifulle enn andre mennesker, enn for eksempel en person fra Sri Lanka. Alle mennesker har objektivt sett lik verdi, men mennesker jeg har et nært forhold til vil alltid ha en større subjektiv verdi for meg. Men de fleste nordmenn er fremmede for meg, slik de fleste fra Sri Lanka er det, og er like mye verdt som mennesker, objektivt som subjektivt, selv om de tilhører en annen nasjon. Støtte til mennesker i land der folk ikke engang får dekket sine basalbehov, burde være høyere prioritert enn støtte til mennesker i landet med verdens høyeste levestandard.
På samme måte, i spørsmål om innvandring vil jeg alltid først og fremst tenke på en asylsøker som en flyktning som trenger vår hjelp, istedenfor å betrakte ulempene de kulturelle forskjellene iblant bringer med seg som noe vi såkalt uskyldige nordmenn bør spares før. For debatten om utførelsen av selve integreringen kommer jo først etter aksepten av innvandring som fenomen.
Forandring krever store krefter, ikke en person, men mange. Men la oss si at vi hadde hatt disse kreftene, ville vi ha ønsket forandringen velkommen? Jeg er redd for at om vi først hadde fått en teoretisk mulighet til en radikal forandring, så ville vi ha bortforklart forandringen. Jeg vet at verden er grovt urettferdig og bruker fortsatt pengene mine på min egen lykke, på bøker, klær, kinobesøk. Om vi fikk sjansen, ville vi ha frasagt oss pengemakten vår, eller måtte vi ha blitt frarøvet den?
Jeg tror ikke vi rent psykologisk egentlig forstår at døende barn med ribbein stikkende ut av kroppen er virkelig, at folk som rømmer mens bombene faller eksisterer. Kall det en forsvarsmekanisme, kall det en grunnleggende menneskelig interesse for å fokusere i fremgangen til seg selv og sin familie, kall det overlevelse. Kall det hva som helst. Tingen er at hvis vi virkelig forstod det og følte det, ville vi aldri ha kunnet leve med oss selv.
Ja. Personlig ville jeg kanskje brukt ordet motbydelige, men kvalmende er også veldig treffende.
SvarSlettVi mennesker, som helhet, er rett og slett ikke spesielt gode. Om vi hadde hatt noen form for moral, eller rettferdighetsfølelse i større skala hadde vi tatt livet av oss, eller flyttet til den tredje verden for å ta opp jordbruk. Alt annet er en dråpe i havet.
Det spiller ingen rolle om du kjøper økologisk, eller sender hjelpepakker. Den skaden du gjør ved å leve en første-verdens livsstil er så stor at du i all sannsynlighet aldri vil gjøre opp for den. Alt vi gjør for å hjelpe er å kjøpe et plaster til noen etter at vi har knivstukket dem.
Det er bedre enn å ikke gjøre noe som helst, selvfølgelig. Før vi gjør det for abstrakt må man se at den hjelpen man gir kan redde liv, og det er selvfølgelig en stor ting. Men vi må også stille det opp mot alle de livene vi ødelegger, så vi ikke blir for selvgode og klapper oss selv for hardt på ryggen.
Så ja, vi er motbydelige, hele gjengen. Unntakene er unntak fordi de reiser seg så høyt over resten av oss. Når vi ser på det på den objektive skalaen er vi stygge på innsiden. Men jeg tror det er menneskenaturen, kvalmende og motbydelig.
Men når det er sagt, hva har vi egentlig å sammenligne oss selv med? Bare hverandre. Mot et opphøyd, kosmisk ideal på moral og rettferd kommer vi til kort. Greit, vi suger, rett og slett. Men vi kan liksom ikke noe for hvordan vi er skrudd sammen heller.
Om vi sammenligner oss med andre mennesker, er vi ikke så ille. Vi er ikke torturister eller mordere. Sammenlignet med drap og rasisme og all skiten som fyller historiebøkene fra perm til perm er egentlig egoismen vår en veldig liten ting.
Vi kan ikke alle være helter, for det er ikke i oss, men vi trenger ikke være verre enn naturen har gjort oss.
Vi må bare være så gode vi kan, hjelpe så mye vi kan. Det kommer ikke til å være nok, men vi er rett og slett ikke bedre enn det.
Jeg vil også spesifisere at jeg ikke skriver det for å unnskylde at ting er som de er, men heller for å greie ut i mine egene tanker om hvorfor vi gjør de tingene vi gjør.
SvarSlettTakk for respons!
SvarSlettJeg er helt enig med deg. Det som er rart er at vi hele tiden rettferdiggjør oss selv. Jeg mener, gjennom hele grunnskolen har vi diskutert hvordan det er dumt å lyve og ta narkotika og abort, og alle disse tingene får oss til å tro at vi er moralske. Mens det som virkelig teller bryr vi oss ikke om fordi det ikke direkte angår oss. Det er jo svært få mennesker der ute som vil si at de er noe annet enn gode. Og hvis man innrømmer det, altså er ærlig, så blir man anklaget for å være et forferdelig menneske, i motsetning til alle som roper "Vi må bry oss!" og deretter ikke bryr seg. Det siste er vel egentlig ganske betegnende for det norske folks holdning.