Tidløshet

Livet vårt er en mosaikk satt sammen av tusen små biter; det er alle de ubetydelige tingene rundt oss som utgjør virkeligheten. Bussen til byen og brødskive med leverpostei og hårspray og favorittsangen vår og stripete slips og Paradise Hotel på tv og pocketbøker og mønstrete tapet og lukten av kaffe og dårlig vær og godt vær og rare samtaler; vi lever i alle disse tingene, og alle disse tingene er oss.

Men hvis man fjerner alt fra menneskeheten, hvis vi tar vekk alt vi har lagt til - så er vi ingenting annet enn hud og hår og dyr og fjell og skoger og stjerner.

Men vi vet ikke dette. Vi aner det, men vi VET det egentlig ikke, fordi vi lever i en praktisk hverdag. Men noen ganger glir hjernen av det praktiske sporet og over i noe annet, og da husker man hva eksistens egentlig er. Hverdagen vår mangler tidløshet. Alle tingene vi diskuterer, alle tankene vi tror er riktige, alle diskusjonene vi har, alle tingene vi omgir oss med og bruker, alle disse tingene er bare en utrolig liten del av en uendelig stor mengde med tid. At selv om alt har betydning og verdi for oss, så kunne de blitt borte, og verden ville fortsatt ikke gått tapt.

Sannheten er at vi er ikke, objektivt sett, så utrolig verdifulle. Det er klart, vi er verdifulle overfor mennesker som kjenner oss, vi kan være verdifulle for jobben vår, for landet vårt, for musikkindustrien, for forskermiljøet, for det lokale sykehjemmet, for hva som helst, og det er disse tingene som betyr noe, for de er vår virkelighet, og utenfor rekkevidden av vår virkelighet finnes ingenting.

Men hvis man ser alt i kontekst, hvis man ser at man er en liten bit med materie som eksisterer i en begrenset mengde tid, et bitte lite vesen som vandrer omkring under stjernene - hvordan kan man da tenke at noe betyr noe, at neglelakk og bord med glassoverflate og playstation 3 har noen verdi?

Jeg antar det er derfor vi er dårlige til å føle denne konteksten. Vi vet at den er der, men vil helst glemme den.

Men jeg tenker at om vi virkelig følte det, følte at vår tid er liten og begrenset og i seg selv meningsløs, at vi er små vandrere i et uendelig svart tomrom, ville ikke det være en form for frihet? At vi ikke ville bekymre oss så utrolig mye for hver minste lille ting, fordi livet, universet, eksistensen er for stort til at alle bitene hver for seg har verdi for andre enn seg selv?

Alle tenker jo på det iblant, men bare som en filosofisk sidetanke. Om sinnet vårt var konstruert slik at vi gikk rundt med en konstant følelse av alle tings størrelse, så ville hverdagen stoppet opp, og det er hverdagen vi er konstruert for, vi er konstruert for å overleve på best mulig vis, og det finnes ingenting galt i det i seg selv.

Bjørneboe skrev noe sånt som at "i et sinnssykt univers bor det en - logisk nok - sinnssyk menneskehet". La oss si at et utgangspunkt er ingenting - og så har verden endt opp med vaskebjørner og mennesker og biller og maurslukere og tulipaner og kakerlakker og jorden og mars og melkeveien og stjerner og meteorer? Alle tings eksistens er i seg selv helt absurd og utenkelig, den er bare tenkelig fordi den er vår faktiske virkelighet. Likedan er vi absurde og utenkelige, et vesen med to ben og armer som har produsert en så enorm mengde av kultur og natur og tanker og følelser og problemer, og siden laget en verden som sentrerer rundt det. Selvfølgelig betrakter vi denne verden som naturlig, den er vår vante omgivelse og selvfølgelige utgangspunkt. Men virkeligheten er egentlig ganske uvirkelig.

Alt har en funksjon for hverdagslig liv, men jeg liker likevel å iblant glemme at det hverdagslige livet finnes, og spørre: Hvis vi fjerner alt, hva står vi igjen med?