Jakten på stabilitet

Jeg leste akkurat ut Tolstojs "Anna Karenina". Kort fortalt: Anna Karenin er gift, misliker mannen sin, rømmer med elskeren sin, blir deprimert, hopper foran et tog og dør. Elsker reiser i krigen for å dø. Ektemann går under.

Og uten at jeg skal gi meg inn på en forenklet tolkning av Tolstoj slår det meg uansett at det er ikke helt få av de bøkene vi hyller i europeisk kultur som har et noe deprimerende syn på hele ekteskapet, på familieinstitusjonen.

Vel, det sier vel seg selv at en familie, som i praksis betyr en fire-fem mennesker som må leve under samme tak en tjue års tid, er et opphav av konflikter å skrive om. Men må det være sånn? Hvis man allerede på 1800-tallet var misfornøyd med situasjonen, hvorfor har vi enda ikke gjort noe med den?

Fortsatt tviholder menneskeheten på denne parformlivsstilen, selv om halvparten skiller seg og utroskap blomstrer og vold i hjemmet aldri slutter å være en hit. De fleste jeg kjenner, uavhengig av deres meninger om kjærlighet, regner med at "de vil vel gifte seg en gang". Inkludert meg. Hvorfor vil vi det?

Alternativet til ekteskap eller samboerskap blir gjerne fremstilt som "ensomhet, og du vil vel ikke dø alene, vil du vel?" (Litt underlig at frykten for å dø alene er et argument siden man aldri dør samtidig som sin ektefelle uansett). Det er klart det går AN å organisere seg på andre måter, kollektiv, for eksempel, men det er fortsatt en slags utskuddslivsstil for alle over 30.

Noen ganger slår det meg at folkehøgskolelivsstilen egentlig må være mye mer ideel for mennesket. En gang innebar jo "familie" også brødre, tanter, søskenbarn, folka på nabogården, tilfeldig forbipasserende uteligggere, de levde innenfor samme produksjonsfellesskap, mens i dag er dette familie man bare ser i juleselskap. Når vårt sosiale liv i dag er bygd rundt et fungerende fellesskap mellom så få som to, TO personer, er det nødvendigvis problematisk. Det lureste vår kultur har produsert var vel tanken om at det også ville være en god ide å ha muligheten til å gå ut av dette nevnte fellesskapet.

Men hele konseptet matcher ikke med det at samfunnet vårt er hysterisk opptatt av tanken om den romantiske kjærligheten; og det å bygge opp et slags stabilt hjem rundt en følelse er tvilsomt i seg selv. Å gifte seg er jo å gi avkall på den slags kjærlighet til fordel for stabilitet. Det er en hyggelig tanke, men voldsomt naiv også. Men jeg antar vi liker tanken på at det finnes noe som kan vare evig. Jeg tenker at alle svar som føles evige er egentlig bare midlertidige. Ikke at det hjelper, for idet vi tror noe er evig blir det nettopp det, og det er grunnen til at jeg sikkert kommer til å organisere livet mitt sånn som de fleste andre tross alt gjør.

Men først hyller vi oss inn i en slags falsk stabilitet, og så faller vi fra hverandre når den glipper. Stabiliteten finnes egentlig ikke, for uansett hva vi lover for alltid lover vi det bare for en begrenset tid. Sånn som Levin i "Anna Karenina"; han tror han finner lyset og lover for seg selv å behandle alle bra, men fem minutter senere er han likevel gretten over småting. Sannheter er alltid i forandring.

Det finnes like store ulemper som fordeler ved å låse seg fast til en person. Jeg sier ikke at det ikke fungerer, men det må jo finnes noe som fungerer bedre?

Min tanke er at det er en dårlig ide å knytte sammen romantikk og familieenhet; at et fellesskap burde være noe større og mer konstant, mens man bør åpne seg mer for tanken om at romantikk er mer komplisert og flytende enn "ja og for alltid". Ikke nødvendigvis at man bør forkaste tanken på varige eller livsvarige parforhold, men at det er upraktisk å danne hele sin livsramme rundt noe som er ustabilt; det at vi former livene våre rundt bare en person setter oss i et avhengighetsforhold fordi hele vårt liv blir bundet til forholdet. Det å lage en familie ut av seg selv og en person til innebærer at man må kaste hele livet sitt på hodet om bare ett aspekt ved dette livet - ektefellen - er feil. Men hvis vi hadde levd tettere sammen, hvis venner og slekt hadde vært en tettere del av livet vårt, og bofellesskapene større, da ville ikke valget ha vært: enten tosomhet eller ensomhet.