Mens jeg gikk hjem fra byen i dag, hørte på musikk og passet mine egne saker, hoppet verdens mest gladkristne dame inn foran meg. "Vi mennesker er et mirakel!" kunne hun meddele. Hm. Og jeg som trodde vi var et resultat av utveksling av kroppsvæsker. Jeg har tydeligvis blitt holdt for narr.
Uansett, før hun forsvant gav hun meg en blad som het "Våkn opp!", der hovedbudskapet ser ut til å være hvor fantastisk mennesket er. Jeg har alltid vært en person som verdsetter en god teologisk debatt. Gir du meg et religiøst blad, så leser jeg det også! Inni dette bladet lå et annet et, "Vakttårnet", der hovedbudskapet er at verden snart vil gå under. Riktignok ikke med en spesifisert dato, som tryggest er. Menneskeheten har nemlig i sine 6000 leveår (heh) oppført seg generelt dust, og da må jo Gud komme og ordne opp. Da skal krig, sykdom og lidelse faktisk forsvinne. Men alt dette krever selvsagt at man adlyder Gud.
Jeg har en generell skepsis mot alle religioner som bruker uttrykk som "adlyde", "underkaste" og lignende. For hvem er egentlig denne Gud? Skaperen av verden, sier ryktene. De samme ryktene sier også at han gav oss fri vilje. MEN hvis vi ikke bruker denne frie viljen til å gjøre som han vil, er vi dårlige mennesker.
Noe skurrer her.
Det blir litt som å få barn og så forvente at de skal gjøre som du sier til de er 60, bare fordi det tross alt var du som trykket dem ut av kroppen din. Det kommer ikke til å skje.
I alle fall. La oss se nærmere på hva Jehovas Vitne har å si i disse bladene sine!
Først er det en lang artikkel om hvor fantastisk mennesket er, blant annet med en beskrivelse av hvor avansert øyet er. Deretter følger selvsagt det populære teologiske argumentet; noe som er SÅ superawesome som et øye, kan ikke bare tilskrives "blinde tilfeldigheter." Dette argumentet kan i beste tilfelle tilskreves fantasiløshet. Hver gang noe fremstår som uforståelig eller komplekst, kaster man inn en Allmektig Skaper. Det å putte en Gud inn i alle vitenskapens sorte hull er ikke rasjonelt, det er en billig quick fix. Og dessuten er evolusjon ikke "blinde tilfeldigheter".
Deretter kommer en forklaring på hvorfor så mange er imot Jehovas Vitne. Jeg siterer: "Så trist det er at folk hater Jehova Guds tjenere fordi de ikke omfavner en verden som er full av korrupsjon, uretttferdighet og vold, og som blir styrt av Satan!"
Det er kanskje også en viss mulighet for at motstanden skyldes uenighet. Det er tross alt grunner til å påstå at det kanskje ikke er Satan som hersker over verden likevel.
Og her kommer vi til den morsomme delen: verdens undergang! Bibelen har nemlig, i følge Jehovas Vitner, spådd en masse ting om hva som kommer til å skje, inkludert:
"Det skal bli store jordskjelv"
"Det skal bli matmangel"
"Folk skal bli ramlet av fryktelige sykdommer"
"Menneskene skal mangle naturlig kjærlighet til sin familie."
Og til slutt, "Gud skal ødelegge dem som ødelegger jorden."
Det skal ikke veldig mye fantasi til for å klare å finne de fire første tegnene i en hvilken som helst tidsepoke, da sykdommer, matmangel og jorderosjoner jo alltid har kost seg her på jorden. Men vi står også for jordens ødeleggelse selv, ifølge Jehovas Vitne, både bokstavelig ved forurensning, og ved å bedrive vold og seksuell umoral (seksuell umoral ødelegger jorden? Vi skal ikke heller holde en knapp på utbytting, krig og global oppvarming?). Men ved Guds ødeleggelse av jorden blir det heldigvis bedre tider.
Så, burde vi som samfunn bekymre oss for at disse budskapene blir utdelt i hytt og pine på åpen gate? Nja. Det er jo noe litt hyggelig over at det finnes folk der ute som bekymrer seg nok over min personlige frelse til å stå på et torg en hel dag og tåle skulende blikk, selv om jeg nok er immun mot ethvert budskap av religiøs art. Tingen er at det er fryktelig få av disse sterkt troende menneskene der ute; de er ikke en undertrykkende majoritet vi bør frykte. Noen sier de ødelegger for "vanlige kristne" eller "ikke-fanatikere", ved å skape et dårlig image. Jeg er litt usikker på om jeg synes det er tilfelle, for det er bare et spørsmål om hva man er vant til. Om man tror at menneskeheten har eksistert i 6000 år eller om man tror at Jesus døde og stod opp igjen, gjør ikke all verdens forskjell for min del.
Jeg er igrunn langt mer skeptisk til tro på astrologi, alternativ medisin, synskhet og alt som likner. For mens religiøs fanatisme blir møtt med skepsis av de fleste, blir andre former for spirituell atferd fremelsket fordi det fremstilles som et utrykk for "åpenhet". Selv om det er akkurat den samme formen for trostankegang som ligger til grunn. Plager det meg, hva folk tror på? Neida. Jeg er bare uenig, ut fra et rent kveruleringsperspektiv.
Derfor synes jeg alle burde få gi utløp for sine meninger, om de vil. Men det er urettferdig at det er de religiøse som har monopol på misjonering. Ateister verden over burde derfor forene seg, stå på kasser på torget og fortelle hvorfor det er høyst usannsynlig at det er noe som helst mer mellom himmel og jord enn et par fly og en og annen måke.
onsdag 8. juni 2011
torsdag 19. mai 2011
Dagens ord: "vaginalpop"
Jeg liker å starte dagen med å lese dagens nettaviser. Imidlertid burde jeg kanskje slutte med dette, da jeg alltid finner et eller annet jeg klarer å bli provosert over.
I dag: dagbladets anmeldelse av Lady Gagas nye plate. http://www.dagbladet.no/2011/05/18/kultur/lady_gaga/musikk/musikkanmeldelser/16579979/ (Hvorfor virker ikke linkfunksjonen i denne bloggen? Gah!)
Plata fikk terningkast 1. Jeg personlig synes Lady Gaga er fengende, men hey, greit nok. Det som derimot får meg til å tvile er det at journalisten velger å lage en helt ny sjanger til Lady Gagas musikkstil; "vaginalpop".
Okei. "Vaginalpop".
Kan noen være så snill å forklare meg på hvilken måte popmusikk og menneskelige organer er sammenlinket?
Men ENDA artigere er det selvsagt å se hvilken sammenheng utrykket er brukt i. Vaginalpop blir nemlig beskrevet som å være en "vers-refreng-vers-stil krydret med eurodance og litt passende plagiat". Ingressen sier "Vaginalpop fra Lady Gaga", slik at vi med en gang skal forstå hva slags nedrig og grusom musikk dette er. For ordet blir jo her brukt for å stemple et album som har blitt slaktet som ubrukelig. Da holder det tydeligvis ikke å ty til vanlige adjektiver, eller adjektiver som på noen måte er ment til å beskrive musikk. Neinei. Vi må faktisk grave oss helt frem til uttrykk for kvinnelige kjønnsorganer for å finne et ord som kan beskrive AKKURAT hvor groteskt dårlig denne musikken er, nemlig "vagina". Ooh.
Jeg er nysgjerrig på hvorvidt journalisten også kunne tenke seg å beskrive et dårlig album fra en mannlig artist som "penispop", men enda mer nysgjerrig på om noen i det hele tatt ville knytte en negativ link til ordet.
Det ville selvsagt vært en annen sak hvis man valgte å bruke kroppens seksuelle organer som inspirasjon til ALLE musikkanmeldelser. Så i mellomtiden venter jeg i spenning på å få høre penispop, puppepop og testikkeltango. Hvor bra dette ville være for musikkanmeldelsesverdenes integritet er en helt annen sak.
Derfor vil jeg komme med det dristige forslaget at vi kanskje skal begrense oss til å bruke musikkuttrykk for å beskrive musikk, og bruke alle andre ord i sin respektive sammenheng.
Ha en ellers fin dag.
I dag: dagbladets anmeldelse av Lady Gagas nye plate. http://www.dagbladet.no/2011/05/18/kultur/lady_gaga/musikk/musikkanmeldelser/16579979/ (Hvorfor virker ikke linkfunksjonen i denne bloggen? Gah!)
Plata fikk terningkast 1. Jeg personlig synes Lady Gaga er fengende, men hey, greit nok. Det som derimot får meg til å tvile er det at journalisten velger å lage en helt ny sjanger til Lady Gagas musikkstil; "vaginalpop".
Okei. "Vaginalpop".
Kan noen være så snill å forklare meg på hvilken måte popmusikk og menneskelige organer er sammenlinket?
Men ENDA artigere er det selvsagt å se hvilken sammenheng utrykket er brukt i. Vaginalpop blir nemlig beskrevet som å være en "vers-refreng-vers-stil krydret med eurodance og litt passende plagiat". Ingressen sier "Vaginalpop fra Lady Gaga", slik at vi med en gang skal forstå hva slags nedrig og grusom musikk dette er. For ordet blir jo her brukt for å stemple et album som har blitt slaktet som ubrukelig. Da holder det tydeligvis ikke å ty til vanlige adjektiver, eller adjektiver som på noen måte er ment til å beskrive musikk. Neinei. Vi må faktisk grave oss helt frem til uttrykk for kvinnelige kjønnsorganer for å finne et ord som kan beskrive AKKURAT hvor groteskt dårlig denne musikken er, nemlig "vagina". Ooh.
Jeg er nysgjerrig på hvorvidt journalisten også kunne tenke seg å beskrive et dårlig album fra en mannlig artist som "penispop", men enda mer nysgjerrig på om noen i det hele tatt ville knytte en negativ link til ordet.
Det ville selvsagt vært en annen sak hvis man valgte å bruke kroppens seksuelle organer som inspirasjon til ALLE musikkanmeldelser. Så i mellomtiden venter jeg i spenning på å få høre penispop, puppepop og testikkeltango. Hvor bra dette ville være for musikkanmeldelsesverdenes integritet er en helt annen sak.
Derfor vil jeg komme med det dristige forslaget at vi kanskje skal begrense oss til å bruke musikkuttrykk for å beskrive musikk, og bruke alle andre ord i sin respektive sammenheng.
Ha en ellers fin dag.
torsdag 12. mai 2011
Grilling er for ekte menn!
Bare en liten kommentar om noe som alltid underholder meg hver vår. Jeg synes alltid det er festlig hver gang grillreklamene begynner å surre på tv, spesielt dem fra Rema 1000, der det går i svart design og flammer. For hva er vel mer macho enn KJØTT, kullforgiftning og TING SOM BRENNER?
Matlaging har jo generelt vært et kvinneområde. Det er dermed spennende å se når grillmarkedet prøver å etablere seg selv som den ultimate manneaktivitet ved å fremstille mat som noe... nærmest voldelig og nesten erotisk. Som om det å være mat i seg selv ikke er nok til å fri til mannligheten.
Jeg leste en artikkel om grilling som kunne fortelle at menn ville (eller var det burde?) helst grille store kjøttstykker, mens kvinner foretrakk tilbehør, grillspyd og salat. Hvordan klarer selv grillbransjen å få kvinner til å høre litt stusselige ut? Når jeg leste artikkelen, fikk jeg umiddelbart en følelse av at... "Men jeg vil jo også spise brent biff skylt ned med tennvæske!" Om ikke annet, så fordi man vil vel mye heller gjerne være hovedrett enn tilbehør? Jeg vil tro man får en mer harmonisk verden av å bygge egen personlighet med salat enn med flammer. Og likevel. Likevel.
Dette er et sånt område der (eks)kjønnsstudentdelen av hjernen min våkner til live og sier "gnnnnh". For jeg har veldig, veldig store problemer med å se hvordan grilling skal ha noe med maskulinitet å gjøre. Likevel aksepterer alle det som en maskulin aktivitet.
Jeg hadde en lignende aha-opplevelsen med mobilen min i dag (HTC wildfire). Noen venner av meg syntes det var en jentetelefon, fordi den markedsfører seg selv med at man kan bruke sosiale medier og lignende. En mannetelefon, fikk jeg høre, ville ha en reklame preget av teknisk informasjon om hvor mye lagringsplass det var, hvor høy oppløsning den hadde, sånne ting.
Okei! Altså:
Oppløsning = mann
Sosiale medier = kvinne
Grillkull = mann
Salat = kvinne
Jeg har en følelse av at et eller annet sted sitter det en liten person i en mørk kjeller og bare FINNER på alle disse tingene. Og denne personen har det veldig, veldig morsomt akkurat nå.
Matlaging har jo generelt vært et kvinneområde. Det er dermed spennende å se når grillmarkedet prøver å etablere seg selv som den ultimate manneaktivitet ved å fremstille mat som noe... nærmest voldelig og nesten erotisk. Som om det å være mat i seg selv ikke er nok til å fri til mannligheten.
Jeg leste en artikkel om grilling som kunne fortelle at menn ville (eller var det burde?) helst grille store kjøttstykker, mens kvinner foretrakk tilbehør, grillspyd og salat. Hvordan klarer selv grillbransjen å få kvinner til å høre litt stusselige ut? Når jeg leste artikkelen, fikk jeg umiddelbart en følelse av at... "Men jeg vil jo også spise brent biff skylt ned med tennvæske!" Om ikke annet, så fordi man vil vel mye heller gjerne være hovedrett enn tilbehør? Jeg vil tro man får en mer harmonisk verden av å bygge egen personlighet med salat enn med flammer. Og likevel. Likevel.
Dette er et sånt område der (eks)kjønnsstudentdelen av hjernen min våkner til live og sier "gnnnnh". For jeg har veldig, veldig store problemer med å se hvordan grilling skal ha noe med maskulinitet å gjøre. Likevel aksepterer alle det som en maskulin aktivitet.
Jeg hadde en lignende aha-opplevelsen med mobilen min i dag (HTC wildfire). Noen venner av meg syntes det var en jentetelefon, fordi den markedsfører seg selv med at man kan bruke sosiale medier og lignende. En mannetelefon, fikk jeg høre, ville ha en reklame preget av teknisk informasjon om hvor mye lagringsplass det var, hvor høy oppløsning den hadde, sånne ting.
Okei! Altså:
Oppløsning = mann
Sosiale medier = kvinne
Grillkull = mann
Salat = kvinne
Jeg har en følelse av at et eller annet sted sitter det en liten person i en mørk kjeller og bare FINNER på alle disse tingene. Og denne personen har det veldig, veldig morsomt akkurat nå.
Sosiologi og hierarki
Det er rart hvordan jeg plutselig får en umettelig trang til å blogge hver gang det nærmer seg eksamen.
For tiden tilbringer jeg mye tid med hodet nede i sosiologisk teori og tar meg selv ofte i å tenke tanker av typen: "Er dette her egentlig godt for NOE som helst?" (se også: Colemans badekarmodell. En BADEKARMODELL. Over samfunnet. Hallo?). Heldigvis ramler jeg stadig vekk inn i diskusjoner som får meg til å tenke at det motsatte.
Den generelle folkeånden ser individet og samfunnet i et motsetningsforhold, og gjerne samfunnet som noe truende, KGB-aktig som individet må redde seg selv fra (sa noen datalagringsarkivet?). Det fører til mye artig tankegang som nesten kan høres rasjonell ut, men som er alt annet. Kvotering av upriviligerte grupper? Hah! Lengre pappapermisjon? Tvang! Trygd? Latinger med sugerør i statskassen!
Denne todelingen - individ vs. samfunn - er problematisk fordi de to er altfor tett sammenknyttet til at en krigføring er hensiktsmessig.
Det fine med å bo i Norge er at relativt mange likevel ser gleden i at samfunnet intervenerer i individets frihet. Det er derfor fremveksten av høyrepartiene bekymrer meg mer enn litt. For mostand mot styring og redistribuering er egentlig bare forsvar for hiearkiske struktur forkledd bak liksomrasjonelle individkvalitetsforklaringer. Såklart, det er umulig å få noen til å tenke at de i sin frihet ikke velger det beste alternativet. Det er tilsvarende umulig å få noen til å tenke at når alle i sin frihet handler likt, skyldes det at den såkalte friheten er konstituert i mer enn seg selv. Ikke engang friheten er fri.
Pappapermisjonsdebatten er et av mine personlige favoritteksempler på hvorfor sosiologi er fantastisk. Mostanden består i argumenter om at "min familie bestemmer best hvordan vi vil styre våre liv, dette vet ikke staten noe om". Men slike argumenter overkjører jo det faktum at hvordan vi vil styre våre liv avhenger av hvem vi er, som avhenger bl. a. av måten vi er sosialisert på, som avhenger av samfunnet rundt oss. Men fordi disse kjedene er såpass løse gir de illusjonen av frihet. Hvis man da vil gripe direkte inn i overstrukturen - "vi vil at fedre skal være omsorgspersoner fordi det vil rette opp maktskjevheter" - blir det oppfattet som tvang. Hvis man derimot begynner på bunnivået og endrer synet individet betrakter seg selv på - ved å for eksempel oppdra gutter og jenter likere - vil senere strukturendringer følge av individenes handling. Det er en bedre måter å gjøre det på, men en langsommere. Strukturendring - lengre pappapermisjon - er en snarvei som jeg personlig støtter fordi jeg ser resultatet som rasjonelt. At veien oppleves som tvingende har jeg likevel forståelse for, fordi det kolliderer med individets selvkonstituerte jeg og følelse av kontroll over selvet.
Tilsvarende med kvotering. Det man umiddelbart ser er en slags rasisme der ytre kjennetegn bestemmer hvem som skal få jobbe hvor. Men samtidig ble systemet innført nettopp fordi det kanskje - kanskje - kan betraktes som litt påfallende at alle bedrifter alltid vurderte rike, middelaldrende hvite menn som de beste til alle stillinger, samtidig som stadig høyere andeler innvandrere og kvinner gjorde det bra i høyere utdanning.
Det er derfor jeg blir bekymret når Høyre og FRP bruker frigjøringsretorikken. "Vi vil at du skal få bestemme over ditt liv!" Som betyr: Vekk med ordninger som bidrar til et likere samfunn! Hovedspørsmålet blir vel her; hvorfor skal samfunnet tvinges til å være likt, hvis det ikke er det? Hvorfor slåss for likestilling, hvis man ikke vil ha det(det er jo gjerne kvinner som velger tradisjonelt og dermed diskriminerer seg selv)? Jo, fordi et samfunn i seg selv ikke har et iboende vesen, i kombinasjon med at mennesker velger alle sine valg i en kontekst. Som vil si: bare fordi du tar et valg som på sikt vil redusere din status, karriere og dine muligheter ved å for eksempel få kontantstøtte heller enn barnehage, betyr det ikke at dette valget er riktig. Det er situert i et samfunn som har en viss struktur. Denne strukturen kan endres. Og da vil dine valg bli annerledes. Og dette er grunnen til at man bør streve etter en likevurdering av alle mennesker i et samfunn; alle identiteter er flytende og kan dermed ikke i seg selv forsvare urettferdighet.
For tiden tilbringer jeg mye tid med hodet nede i sosiologisk teori og tar meg selv ofte i å tenke tanker av typen: "Er dette her egentlig godt for NOE som helst?" (se også: Colemans badekarmodell. En BADEKARMODELL. Over samfunnet. Hallo?). Heldigvis ramler jeg stadig vekk inn i diskusjoner som får meg til å tenke at det motsatte.
Den generelle folkeånden ser individet og samfunnet i et motsetningsforhold, og gjerne samfunnet som noe truende, KGB-aktig som individet må redde seg selv fra (sa noen datalagringsarkivet?). Det fører til mye artig tankegang som nesten kan høres rasjonell ut, men som er alt annet. Kvotering av upriviligerte grupper? Hah! Lengre pappapermisjon? Tvang! Trygd? Latinger med sugerør i statskassen!
Denne todelingen - individ vs. samfunn - er problematisk fordi de to er altfor tett sammenknyttet til at en krigføring er hensiktsmessig.
Det fine med å bo i Norge er at relativt mange likevel ser gleden i at samfunnet intervenerer i individets frihet. Det er derfor fremveksten av høyrepartiene bekymrer meg mer enn litt. For mostand mot styring og redistribuering er egentlig bare forsvar for hiearkiske struktur forkledd bak liksomrasjonelle individkvalitetsforklaringer. Såklart, det er umulig å få noen til å tenke at de i sin frihet ikke velger det beste alternativet. Det er tilsvarende umulig å få noen til å tenke at når alle i sin frihet handler likt, skyldes det at den såkalte friheten er konstituert i mer enn seg selv. Ikke engang friheten er fri.
Pappapermisjonsdebatten er et av mine personlige favoritteksempler på hvorfor sosiologi er fantastisk. Mostanden består i argumenter om at "min familie bestemmer best hvordan vi vil styre våre liv, dette vet ikke staten noe om". Men slike argumenter overkjører jo det faktum at hvordan vi vil styre våre liv avhenger av hvem vi er, som avhenger bl. a. av måten vi er sosialisert på, som avhenger av samfunnet rundt oss. Men fordi disse kjedene er såpass løse gir de illusjonen av frihet. Hvis man da vil gripe direkte inn i overstrukturen - "vi vil at fedre skal være omsorgspersoner fordi det vil rette opp maktskjevheter" - blir det oppfattet som tvang. Hvis man derimot begynner på bunnivået og endrer synet individet betrakter seg selv på - ved å for eksempel oppdra gutter og jenter likere - vil senere strukturendringer følge av individenes handling. Det er en bedre måter å gjøre det på, men en langsommere. Strukturendring - lengre pappapermisjon - er en snarvei som jeg personlig støtter fordi jeg ser resultatet som rasjonelt. At veien oppleves som tvingende har jeg likevel forståelse for, fordi det kolliderer med individets selvkonstituerte jeg og følelse av kontroll over selvet.
Tilsvarende med kvotering. Det man umiddelbart ser er en slags rasisme der ytre kjennetegn bestemmer hvem som skal få jobbe hvor. Men samtidig ble systemet innført nettopp fordi det kanskje - kanskje - kan betraktes som litt påfallende at alle bedrifter alltid vurderte rike, middelaldrende hvite menn som de beste til alle stillinger, samtidig som stadig høyere andeler innvandrere og kvinner gjorde det bra i høyere utdanning.
Det er derfor jeg blir bekymret når Høyre og FRP bruker frigjøringsretorikken. "Vi vil at du skal få bestemme over ditt liv!" Som betyr: Vekk med ordninger som bidrar til et likere samfunn! Hovedspørsmålet blir vel her; hvorfor skal samfunnet tvinges til å være likt, hvis det ikke er det? Hvorfor slåss for likestilling, hvis man ikke vil ha det(det er jo gjerne kvinner som velger tradisjonelt og dermed diskriminerer seg selv)? Jo, fordi et samfunn i seg selv ikke har et iboende vesen, i kombinasjon med at mennesker velger alle sine valg i en kontekst. Som vil si: bare fordi du tar et valg som på sikt vil redusere din status, karriere og dine muligheter ved å for eksempel få kontantstøtte heller enn barnehage, betyr det ikke at dette valget er riktig. Det er situert i et samfunn som har en viss struktur. Denne strukturen kan endres. Og da vil dine valg bli annerledes. Og dette er grunnen til at man bør streve etter en likevurdering av alle mennesker i et samfunn; alle identiteter er flytende og kan dermed ikke i seg selv forsvare urettferdighet.
søndag 13. mars 2011
Jeg ønsker meg en diktator til jul!
Jeg er frustrert. Igjen.
Jeg har tidligere ofte argumentert for at alle nordmenns problemer ikke er uviktige bare fordi halve verden driver og dør av sult. La meg få lov til å nyansere dette bildet litt.
Alle form for personlige problemer og alle former de måtte ta, har individet sin fulle rett til å være opptatt av. Men BENSINPRISEN. BENSINPRISEN i Norge er ikke et problem det burde være LOV til å engasjere seg i!
Bensinprisen er billigere eller dyrere avhengig av prissvingninger i markedet. Ja. Det er mange avgifter på bensin i dette landet. Men disse har et relativt stabilt nivå. Når markedet svinger, er det derfor ikke løsningen å fjerne alle avgiftene. Og nei. Det er ikke hensiktsmessig å sammenlikne med bensinprisene i USA, fordi folk der må jobbe 74 timer i døgnet på Wal-Mart for å ha råd til like mye bensin vi har råd til etter en halv time på jobb. Satt litt på spissen.
Ting henger på magisk vis sammen.
Så derfor, i en verden der halve verden dør av sult og resten av overvekt, der naturkatastrofer er et økende problem, der alle stadig får seg flere biler som forurenser stadig mer, så er det vi synes at vi bør gjøre noe med - BENSINPRISEN?!
Det gjør vondt. Det gjør fysisk vondt.
Men heldigvis er vi opptatt av en god debatt og en god diskusjon. "Vi må fortsatt diskutere hvorvidt den globale oppvarmingen finner sted!" Og imens kan vi pøse på med flyturer, oljeboring og forurensning, for HEI. Det går jo sikkert bra til slutt. Hvis ikke er vi døde innen den tid, så det er ikke så farlig.
For ikke så lenge siden ble den lokale flyplassen lagt ned pga. konkurs. Det ble stor oppstandelse i lokalavisene. Tenk på næringslivet, på hvor viktig knutepunkt dette er for Grenland, for vår tilgjengelighet!
Gud forby at næringslivet må kjøre tog i fremtiden. Da vet vi at nasjonen virkelig er i forfall.
Vi er ved et punkt der meninger ikke lenger kan likestilles, der egoisme ikke kan debatteres på samme linje som omtanke. Og derfor er det ikke sånn at "jeg velger å fly, og det er min mening, fordi jeg synes det er viktigere med korte reiser enn med miljøet" er et like greit argument som "jeg kjører tog fordi jeg synes det er litt teit å ødelegge verden uten noen spesiell grunn".
Og dette er grunnen til at temperaturene på jordkloden kommer til å fortsette å krype langsomt oppover fordi miljøet ikke blir et spørsmål om liv og død, men personlige preferanser, politisk ståsted og engasjement.
Og DERFOR ønsker jeg meg en diktator: fordi demokratiets problem er at folks rasjonalitet sjelden strekker lengre enn dem selv. På toppen trenger vi derfor en slags krysning av Dalai Lama, Ghandi og Jesus som kan ta fra oss alle bilene våre og all sjokoladen vår og nekte oss å fortsette å klore til oss alt det vi ønsker å forbruke.
Greit. Så er det vel mer sannsynlig at denne Ghandi-Jesusen snarere hadde blitt enda en liten mann med bart og en forkjærlighet for løssluppen bruk av våpen.
Men hvis ingen kommer til å tvinge oss, har vi egentlig noen som helst sjanse til å løse noen av de problemene som krever at vi gir fra oss det vi har?
Jeg har tidligere ofte argumentert for at alle nordmenns problemer ikke er uviktige bare fordi halve verden driver og dør av sult. La meg få lov til å nyansere dette bildet litt.
Alle form for personlige problemer og alle former de måtte ta, har individet sin fulle rett til å være opptatt av. Men BENSINPRISEN. BENSINPRISEN i Norge er ikke et problem det burde være LOV til å engasjere seg i!
Bensinprisen er billigere eller dyrere avhengig av prissvingninger i markedet. Ja. Det er mange avgifter på bensin i dette landet. Men disse har et relativt stabilt nivå. Når markedet svinger, er det derfor ikke løsningen å fjerne alle avgiftene. Og nei. Det er ikke hensiktsmessig å sammenlikne med bensinprisene i USA, fordi folk der må jobbe 74 timer i døgnet på Wal-Mart for å ha råd til like mye bensin vi har råd til etter en halv time på jobb. Satt litt på spissen.
Ting henger på magisk vis sammen.
Så derfor, i en verden der halve verden dør av sult og resten av overvekt, der naturkatastrofer er et økende problem, der alle stadig får seg flere biler som forurenser stadig mer, så er det vi synes at vi bør gjøre noe med - BENSINPRISEN?!
Det gjør vondt. Det gjør fysisk vondt.
Men heldigvis er vi opptatt av en god debatt og en god diskusjon. "Vi må fortsatt diskutere hvorvidt den globale oppvarmingen finner sted!" Og imens kan vi pøse på med flyturer, oljeboring og forurensning, for HEI. Det går jo sikkert bra til slutt. Hvis ikke er vi døde innen den tid, så det er ikke så farlig.
For ikke så lenge siden ble den lokale flyplassen lagt ned pga. konkurs. Det ble stor oppstandelse i lokalavisene. Tenk på næringslivet, på hvor viktig knutepunkt dette er for Grenland, for vår tilgjengelighet!
Gud forby at næringslivet må kjøre tog i fremtiden. Da vet vi at nasjonen virkelig er i forfall.
Vi er ved et punkt der meninger ikke lenger kan likestilles, der egoisme ikke kan debatteres på samme linje som omtanke. Og derfor er det ikke sånn at "jeg velger å fly, og det er min mening, fordi jeg synes det er viktigere med korte reiser enn med miljøet" er et like greit argument som "jeg kjører tog fordi jeg synes det er litt teit å ødelegge verden uten noen spesiell grunn".
Og dette er grunnen til at temperaturene på jordkloden kommer til å fortsette å krype langsomt oppover fordi miljøet ikke blir et spørsmål om liv og død, men personlige preferanser, politisk ståsted og engasjement.
Og DERFOR ønsker jeg meg en diktator: fordi demokratiets problem er at folks rasjonalitet sjelden strekker lengre enn dem selv. På toppen trenger vi derfor en slags krysning av Dalai Lama, Ghandi og Jesus som kan ta fra oss alle bilene våre og all sjokoladen vår og nekte oss å fortsette å klore til oss alt det vi ønsker å forbruke.
Greit. Så er det vel mer sannsynlig at denne Ghandi-Jesusen snarere hadde blitt enda en liten mann med bart og en forkjærlighet for løssluppen bruk av våpen.
Men hvis ingen kommer til å tvinge oss, har vi egentlig noen som helst sjanse til å løse noen av de problemene som krever at vi gir fra oss det vi har?
søndag 6. februar 2011
Internettets sinte debattanter
Jeg er et av de menneskene som ofte leser kommentarfelt i internettaviser i saker som engasjerer meg. Det begynner vagt å ane meg at jeg er nødt til å slutte med det om jeg ikke skal bli til en stor klump av misantropi.
I utgangspunktet er det positivt at hele befolkningen skal ha muligheten til å uttale seg om saker som engasjerer dem. Problemet er at nettdiskusjonene ikke blir en arena for diskusjon, men en arena for hat.
Basert på min lesing av nevnte diskusjoner, er inntrykket av at det som det er aller morsomst å hate er a) de rødgrønne, og måten de angivelig vil kontrollere hele landet på b) fremmedkulturelle, særlig muslimer og c) feminister. Best er det naturligvis hvis man får mulighet til å kritisere alle disse tre tingene på en gang.
Jeg burde antakeligvis ikke bli provosert. Den andelen av folk som uttaler seg om saker på internett er neppe særlig representativt for befolkningen. De ivrigste debattantene ser ut til å være middelaldrende menn med stor skepsis til den moderne utviklingen, med forkjærlighet for tradisjoner, frihet og et gammeldags mannsideal.
Men burde ikke alle meninger få lov til å bli spredd ut i verden? Selv om de stort sett har et aggressivt (og gjerne grammatisk inkorrekt) utrykk?
Problemet ligger igjen i representrativheten. Jeg er vel neppe den eneste som ender opp med å lage artige lyder i frustrasjon hver gang jeg leser om hvordan naive statsfeminister ødelegger landet med sin innvandringstoleranse, og lignende ytringer. Men når disse meningene blir ytret med så stor hyppighet, i nettaviser og artikler som blir lest av hele landet, hva har det å si for måten vi fremstår som nasjon på?
Den siste heftig debatterte artikkelen jeg leste handlet om at rødgrønne kvinnepolitikere mener det kunne være en god ide å forby stripping.
(http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4020648.ece)
Jeg vet selvsagt at jeg virkelig ikke BURDE lese kommentarfeltet under, men jeg klarer ikke å la være. Og finner en overvekt på omtrent 80 % som mener at dette er enten
a) forsøk fra feminister på å kontrollere mannens naturlige seksualitet på
b) rødgrønnes forsøk på å styre livene våre og stjele vår frie vilje,
c) et godt bevis på at kvinner kanskje helst ikke bør være politikere, eller rett og slett
d) kvinnelige politikere trenger noe å gjøre siden de ikke klarer å gjøre noe med måten muslimene ser på kvinner på.
Hvor det selvsagt er lett å innvende at
a) det finnes vel strengt tatt både mannlige og kvinnelige strippere, så det handler om mennesker mer enn kjønn
b) Folk som lever av kroppen sin i et samfunn der dette blir sett sterkt ned på lever i en situasjon der disse valgene ikke bare blir styrt av "fri vilje", men også andre påvirkningskrefter som vi som samfunn kanskje burde regulere fordi menneskeverd er viktigere enn stripping
c) Au.
d) Det er kanskje ikke nødvendig å påstå at enhver debatt heller egentlig burde handle om muslimer og deres tro og kultur.
Men burde ikke alle meninger få lov til å se dagens lys? Jo. Kanskje er det heller slik at rødgrønne, feministiske innvandringspositive nettavislesere som meg selv burde bli flinkere til å nettdebattere slik at man kan få en balansert diskusjon.
Eller kanskje jeg bare skal slutte å lese kommentarfelt.
I utgangspunktet er det positivt at hele befolkningen skal ha muligheten til å uttale seg om saker som engasjerer dem. Problemet er at nettdiskusjonene ikke blir en arena for diskusjon, men en arena for hat.
Basert på min lesing av nevnte diskusjoner, er inntrykket av at det som det er aller morsomst å hate er a) de rødgrønne, og måten de angivelig vil kontrollere hele landet på b) fremmedkulturelle, særlig muslimer og c) feminister. Best er det naturligvis hvis man får mulighet til å kritisere alle disse tre tingene på en gang.
Jeg burde antakeligvis ikke bli provosert. Den andelen av folk som uttaler seg om saker på internett er neppe særlig representativt for befolkningen. De ivrigste debattantene ser ut til å være middelaldrende menn med stor skepsis til den moderne utviklingen, med forkjærlighet for tradisjoner, frihet og et gammeldags mannsideal.
Men burde ikke alle meninger få lov til å bli spredd ut i verden? Selv om de stort sett har et aggressivt (og gjerne grammatisk inkorrekt) utrykk?
Problemet ligger igjen i representrativheten. Jeg er vel neppe den eneste som ender opp med å lage artige lyder i frustrasjon hver gang jeg leser om hvordan naive statsfeminister ødelegger landet med sin innvandringstoleranse, og lignende ytringer. Men når disse meningene blir ytret med så stor hyppighet, i nettaviser og artikler som blir lest av hele landet, hva har det å si for måten vi fremstår som nasjon på?
Den siste heftig debatterte artikkelen jeg leste handlet om at rødgrønne kvinnepolitikere mener det kunne være en god ide å forby stripping.
(http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4020648.ece)
Jeg vet selvsagt at jeg virkelig ikke BURDE lese kommentarfeltet under, men jeg klarer ikke å la være. Og finner en overvekt på omtrent 80 % som mener at dette er enten
a) forsøk fra feminister på å kontrollere mannens naturlige seksualitet på
b) rødgrønnes forsøk på å styre livene våre og stjele vår frie vilje,
c) et godt bevis på at kvinner kanskje helst ikke bør være politikere, eller rett og slett
d) kvinnelige politikere trenger noe å gjøre siden de ikke klarer å gjøre noe med måten muslimene ser på kvinner på.
Hvor det selvsagt er lett å innvende at
a) det finnes vel strengt tatt både mannlige og kvinnelige strippere, så det handler om mennesker mer enn kjønn
b) Folk som lever av kroppen sin i et samfunn der dette blir sett sterkt ned på lever i en situasjon der disse valgene ikke bare blir styrt av "fri vilje", men også andre påvirkningskrefter som vi som samfunn kanskje burde regulere fordi menneskeverd er viktigere enn stripping
c) Au.
d) Det er kanskje ikke nødvendig å påstå at enhver debatt heller egentlig burde handle om muslimer og deres tro og kultur.
Men burde ikke alle meninger få lov til å se dagens lys? Jo. Kanskje er det heller slik at rødgrønne, feministiske innvandringspositive nettavislesere som meg selv burde bli flinkere til å nettdebattere slik at man kan få en balansert diskusjon.
Eller kanskje jeg bare skal slutte å lese kommentarfelt.
mandag 29. november 2010
Twilight: en guide til selvdestruksjon
Jeg innrømmer det. Jeg har lest hele serien. Tingen er at Twilight egentlig er ganske interessant analytisk materiale fordi den evner å forkle de underligste situasjoner bak uskyldighet. Bak et ytre ansikt av menn i bar overkropp som løper omkring og tenåringer som tafser har den nemlig en relativt forstyrrende natur.
En venninne av meg (ja, Ingrid, det er deg) nevnte en gang at Twilight egentlig bare forherliger besettelse. Serien blir med en gang mer interessant når man betrakter den i det lyset.
Historien er kjent: Bella går på High School og blir usannsynlig forelsket i en vampyr. Han er perfeksjon i utseende og atferd og er mer eller mindre seksualitet i menneskelig (eller vampyrlig) form (team Edward?). Fordi han er vampyr har har hele tiden en utrolig sterk trang til å "drikke blodet" hennes og står i fare for å knuse henne med sin store fysiske kraft, og dødsfaren henger altså over henne hele tiden.
I bok to forlater han henne for hennes eget beste, hvorpå hun faller inn i en dyp depresjon der livet ikke lenger gir mening. Dette gjør at hun oppsøker livsfarlige situasjoner fordi hun i nær-døden-opplevelser "ser ham inne i hodet sitt". I tillegg stifter hun et nærmere bekjentskap med gutt nr. 2 (team Jacob?). Fordi han transformeres til en varulv hver gang han blir sint prøver etterhvert også han å unngå henne for ikke å la henne bli et offer for sin egen ukontrollerbare natur.
Vi har altså en bok om en jente som står midt mellom to gutter som begge ikke kan kontrollere seg selv og som prøver å beskytte henne fra dem. Disse guttene gjør hun til sentrum for sitt liv, og hun er avhengig av tilstedeværelsen til minst en av dem for å klare å føle og fungere.
Imidlertidig blir hun igjen sammen med Edward fordi heller ikke han klarer å forsvare seg fra sin egen besettelse (enda han er over 100 år og burde vite et og annet om kjærlighetssorg) og fordi hun ikke alene klarer å stoppe spiralen med selvdestruksjon. Først da blir hun et menneske igjen. Trangen etter å forenes med (les: bli til) ham gjør at hun gifter seg med ham. Når de da endelig kan slippe tre bøker med tafselengsel løs blir hun full av blåmerker fordi han som kjent "ikke kan kontrollere seg selv", men det er jo verdt det for den store kjærligheten. Deretter blir hun gravid med en slags hybridskapning som langsomt dreper henne innenfra, men hun nekter å ta abort. Til slutt må de skjære ut barnet av magen hennes mens hun dør og kaster opp blod på en gang. Her er det de gjør henne til vampyr.
Bella er dermed en person som fysisk dør, gir opp familien sin, skolen sin, selvet sitt, livet sitt, for Edward og hans avkom. Twilight er egentlig en relativt tragisk historie om en ung jente som ikke klarer å være verdt noe alene, og som hele tiden trenger andre for å bekrefte sin egenverdi. Det utrolig besettende forholdet blir dermed det hele livet sentrerer rundt, og alt annet er vagt, gjennomsiktig, ubetydelig i forhold. Edward blir dopet hennes, det hun trenger for å være høy, og uten ham blir hun redusert til ingenting.
Nå skal ikke jeg være den første til å etterlyse moral i ungdomsbøker, særlig ikke i en bok som tydelig er fantasi. Problemet med denne boken er derimot at hun ofrer alt uten egentlig å ofre noe. Overgangen til vampyr går glatt fordi hun har en magisk evne til selvkontroll og dermed bare blir et forbedret menneske. Foreldrene har ikke noe problem med at hun er vampyr, så hun kan holde kontakt med dem likevel. Og hun og Edward er, etter en vampyrtilværelse sammen på et par måneder, overbevist om at en hel evighet sammen er nødt til å bli fantastisk.
Hadde det ikke kanskje vært en idé å problematisere denne situasjonen litt til? Serien tar bare med de romantiserende delen av besettelsen og gir den et lykkelig utfall og later som om det å bli så besatt av noen at alle andre aspekter av livet blekner bort og blir meningsløst er en BRA ting. Dermed er moralen i denne serien egentlig at besettende kjærlighet i farlige forhold er noe det er verdt å ofre livet sitt for, og om man ikke klarer å stå på egne ben uten denne kjærligheten er det fordi det er den som er det egentlige livet ditt. Twilight er historien om en jente som overkjører seg selv totalt i forhold til en gutt hun opplever som perfekt og som hun ikke kan fatte at hun fortjener.
Jeg liker å tenke på hva det ville betydd for historien om Twilight var en allegori. Om Edward ikke var en vampyr, bare en gutt Bella oppfattet som perfekt. Om Bella var en vanlig jente som hadde spunnet en besettelsesramme rundt seg selv og det ellers kjedelige småbylivet der bare leking med døden og livsfarlig erotikk kunne klare å få frem noen følelse av verdi i henne, og som endte med en fødsel hun ikke var i stand til å takle og døde - men uten å bli født igjen.
En venninne av meg (ja, Ingrid, det er deg) nevnte en gang at Twilight egentlig bare forherliger besettelse. Serien blir med en gang mer interessant når man betrakter den i det lyset.
Historien er kjent: Bella går på High School og blir usannsynlig forelsket i en vampyr. Han er perfeksjon i utseende og atferd og er mer eller mindre seksualitet i menneskelig (eller vampyrlig) form (team Edward?). Fordi han er vampyr har har hele tiden en utrolig sterk trang til å "drikke blodet" hennes og står i fare for å knuse henne med sin store fysiske kraft, og dødsfaren henger altså over henne hele tiden.
I bok to forlater han henne for hennes eget beste, hvorpå hun faller inn i en dyp depresjon der livet ikke lenger gir mening. Dette gjør at hun oppsøker livsfarlige situasjoner fordi hun i nær-døden-opplevelser "ser ham inne i hodet sitt". I tillegg stifter hun et nærmere bekjentskap med gutt nr. 2 (team Jacob?). Fordi han transformeres til en varulv hver gang han blir sint prøver etterhvert også han å unngå henne for ikke å la henne bli et offer for sin egen ukontrollerbare natur.
Vi har altså en bok om en jente som står midt mellom to gutter som begge ikke kan kontrollere seg selv og som prøver å beskytte henne fra dem. Disse guttene gjør hun til sentrum for sitt liv, og hun er avhengig av tilstedeværelsen til minst en av dem for å klare å føle og fungere.
Imidlertidig blir hun igjen sammen med Edward fordi heller ikke han klarer å forsvare seg fra sin egen besettelse (enda han er over 100 år og burde vite et og annet om kjærlighetssorg) og fordi hun ikke alene klarer å stoppe spiralen med selvdestruksjon. Først da blir hun et menneske igjen. Trangen etter å forenes med (les: bli til) ham gjør at hun gifter seg med ham. Når de da endelig kan slippe tre bøker med tafselengsel løs blir hun full av blåmerker fordi han som kjent "ikke kan kontrollere seg selv", men det er jo verdt det for den store kjærligheten. Deretter blir hun gravid med en slags hybridskapning som langsomt dreper henne innenfra, men hun nekter å ta abort. Til slutt må de skjære ut barnet av magen hennes mens hun dør og kaster opp blod på en gang. Her er det de gjør henne til vampyr.
Bella er dermed en person som fysisk dør, gir opp familien sin, skolen sin, selvet sitt, livet sitt, for Edward og hans avkom. Twilight er egentlig en relativt tragisk historie om en ung jente som ikke klarer å være verdt noe alene, og som hele tiden trenger andre for å bekrefte sin egenverdi. Det utrolig besettende forholdet blir dermed det hele livet sentrerer rundt, og alt annet er vagt, gjennomsiktig, ubetydelig i forhold. Edward blir dopet hennes, det hun trenger for å være høy, og uten ham blir hun redusert til ingenting.
Nå skal ikke jeg være den første til å etterlyse moral i ungdomsbøker, særlig ikke i en bok som tydelig er fantasi. Problemet med denne boken er derimot at hun ofrer alt uten egentlig å ofre noe. Overgangen til vampyr går glatt fordi hun har en magisk evne til selvkontroll og dermed bare blir et forbedret menneske. Foreldrene har ikke noe problem med at hun er vampyr, så hun kan holde kontakt med dem likevel. Og hun og Edward er, etter en vampyrtilværelse sammen på et par måneder, overbevist om at en hel evighet sammen er nødt til å bli fantastisk.
Hadde det ikke kanskje vært en idé å problematisere denne situasjonen litt til? Serien tar bare med de romantiserende delen av besettelsen og gir den et lykkelig utfall og later som om det å bli så besatt av noen at alle andre aspekter av livet blekner bort og blir meningsløst er en BRA ting. Dermed er moralen i denne serien egentlig at besettende kjærlighet i farlige forhold er noe det er verdt å ofre livet sitt for, og om man ikke klarer å stå på egne ben uten denne kjærligheten er det fordi det er den som er det egentlige livet ditt. Twilight er historien om en jente som overkjører seg selv totalt i forhold til en gutt hun opplever som perfekt og som hun ikke kan fatte at hun fortjener.
Jeg liker å tenke på hva det ville betydd for historien om Twilight var en allegori. Om Edward ikke var en vampyr, bare en gutt Bella oppfattet som perfekt. Om Bella var en vanlig jente som hadde spunnet en besettelsesramme rundt seg selv og det ellers kjedelige småbylivet der bare leking med døden og livsfarlig erotikk kunne klare å få frem noen følelse av verdi i henne, og som endte med en fødsel hun ikke var i stand til å takle og døde - men uten å bli født igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)