Jeg så første episode av NRK-programmet "Trekant" på nett-tv i går og fant det, som de fleste andre, underholdende på en litt pinlig måte. Mens jeg sjekket facebooken min i dag morges legger jeg merke til at det nå finnes en facebook-gruppe som heter "NEI til NRKs trekant", med noe sånt som 7000 medlemmer. Nysgjerrig googler jeg meg rundt for å finne ut hva som er galt denne gangen, og finner omtrent de argumentene jeg hadde ventet:
"Vi må snakke om kjærlighet og ømhet i steden"
"Lær nå heller ungdommene om kjønnssykdommer"
"Programmet fremmer sexpress og umoral"
Jeg synes det er interessant at Norge, og kanskje spesielt kristen-Norge, synes sex er en helt grei ting å snakke om så lenge man bare snakker om det følelsesmessige eller skadelige ved det. Mens det å snakke om de tekniske perspektivene ved sex er umoralsk; sex er bare greit så lenge vi later som om det er en slags euforisk, følelsesmessig tilstand der lemmer og kroppsdeler automatisk beveger seg omkring på en romantisk måte.
Problemet er at dette argumentet overser at sex faktisk ER en ferdighet som krever tekniske kunnskaper. Kort sagt, kjærlighet og ømhet alene fører strengt tatt ikke til sex, og hvis bare kjærlighet var målet ville man ikke hatt bruk for sex i det hele tatt. Jeg synes man skal slutte å late som om sex ikke i bunn og grunn handler om drifter og behov. Det betyr selvsagt ikke at det ikke kan handle om kjærlighet, men drifter er en del av kjærligheten selv om den også kan være løsrevet fra den. Men hver gang man begynner å snakke om seksuell utfoldelse i praksis blir det forbundet med løsaktighet, noe jeg synes er underlig, siden sex jo er en vesentlig del av ekteskapsinstitusjonen også.
Dette viser egentlig bare at vi synes sex er et tabu i kulturen vår. Referering til konkrete seksuelle handlinger blir betraktet som upassende og noe man helst holder for seg selv. Vi maser om at samfunnet er så seksualisert, men jeg synes heller problemet er at det er pornografisert. Men det mener jeg at for eksempel nakenhet alltid blir betraktet som en seksuell handling fordi vi ikke klarer å se på det som normalt, og den seksualiteten vi ser på tv har alltid et perfekt og urealistisk ansikt. Dette programmet fremstiller den normale seksualiteten, det vil si seksuelle handlinger som folket som helhet generelt benytter seg av, og hvordan de bør gjøre det for best mulig effekt. Å si at det er feil er å si at hele menneskeheten er umoralsk.
Hva har det å si for vår selvfølelse at vi ikke tåler å se på en tv-skjerm det vi selv gjør i mørket? Vi må slutte å tabufisere det naturlige og normale.
Når vi vet at omtrent alle ungdommer har sex, og at sex er nært knyttet til selvfølelse, hvorfor synes noen at det er forkastelig å lære dem hvordan de faktisk gjør det? Vi vet jo fra før at omtrent alle ungdommer ser eller har sett på pornografi, men kunnskapene de tilegner seg der kan jo aldri benyttes noe sted i virkeligheten (kanskje med mindre de selv skaffer seg en karriere i tvilsom tysk filmindustri).
Jeg husker at på ungdomsskolen lærte vi to ting i seksualundervisning: abort er teit og kjønnssykdommer kommer til å drepe deg.
Vi ble ikke noe mer moralske av den grunn.
torsdag 4. november 2010
tirsdag 5. oktober 2010
En kvinne har ingen personlighet
I alle fall ikke i Hollywood.
Har du noengang tenkt over at omtrent alle heltefigurer eller skuespillere i actionfilmer er menn? Eller at i alle fall flertallet alltid er det?
La oss si at jeg var en superkjent regissør og hadde laget en tradisjonell actionfilm som foregikk slik.
1. En gjeng raner en bank med påfølgende gisseltaking og mord av uskyldige, før de stikker av
2. Tøff gruppe av politibetjenter etterforsker saken med passelig mengde eksplosjoner og biljakt
3. Tøffe politibetjenter plaffer ned ranerne så blodet spruter, gislene blir sluppet fri, alle er glade.
Kunne du tenke deg at det var mulig at alle ranerne var kvinner, alle politibetjentene var kvinner, og alle gislene var menn? Og i så fall, hadde dette vært mulig uten at det ble stemplet som en feministisk film, som noe unormalt, sært og spesielt?
Og i omvendt tilfelle; hadde noen i det hele tatt tenkt en eneste kjønnsrelatert tanke om de så en slik actionfilm bestående av 95 % menn?
Nei. Og det er fordi Simone de Beauvoir hadde rett; mannen er normen. Vi er vant til å se ham på film, og stiller ikke spørsmålstegn ved at han hele tiden er der.
Når en film legger inn en såkalt sterk kvinnefigur er det bare for å lure deg til å tro at den er kjønnsnøytral. Ta for eksempel en klassisk "historisk" film som King Arthur, der Kiera Knightley spiller en Guinevere som skyter med pil og bue. Og plutselig er det en likestillingsfilm som fremstiller "sterke kvinner", selv om alle de andre i filmen er menn.
Samtidig; historiske filmer som fremstiller voldelige historiske hendelser vil nødvendigvis ofte bestå av flest menn. Men i eventyrfilmer, eller actionfilmer, eller alle andre filmer, burde det være mulig med en nyansering. Ikke fordi film bør ha som hensikt å være likestilt. Men fordi film bør ha som hensikt å fremstille alle som mennesker og ikke som kjønn med en spesifikk rolle, og for å forstå at filmverdenen faktisk IKKE er laget bare for å tilfredsstille et mannlig publikum. Hva med tegneseriene? Er Spider-Man, Batman og Hulken kvinner? Og hvem er stort sett fiendene deres?
Kvinner som er med i actionfilmer er stort sett enten med for å sikre romantikk/sex av noe slag, eller for å skyte folk slik at man kan late som om Hollywood er likestilt.
Har noen sett Transformers her? Jenta ser ut som en supermodell. Gutten er relativt nerdete og uattraktiv. Hvor mange actionfilmer vet dere om som har en stygg jente i hovedrollen, med en superdeilig mann som motspiller?
Det er nok mulig å finne unntaksfilmer; vil si at Kill Bill er litt ukonvensjonell her, for eksempel. Men da vil man merke seg det som et unntak, som noe spesielt. En kvinnelig mannevond helt vil ALLTID bli tolket ut i fra sin stilling som nettopp mannevond og kvinnelig, mens en mann bare blir tolket ut i fra sin rolle, som om han var kjønnsnøytal. Men jeg har begynt å stille disse spøsmålene til ALLE tv-serier og filmer jeg ser: hvor mange menn og hvor mange kvinner er med? Hva slags roller har de? Hvordan fremstår kvinnene?
Og jeg blir stort sett alltid litt deprimert.
En ting er kvantitet; en annen ting er kvalitet. Spør deg selv om hvilken rolle kvinner på film tjener. De fleste filmer for voksne - som ikke er spesifikt rettet mot kvinner - har menn i hovedrollen, fordi alle filmer med kvinnelige hovedroller plutselig blir stemplet som kvinnefilmer, mens filmer med menn i hovedrollen er såkalt kjønnsnøytrale. Dette er fordi man ikke klarer å se kvinner som mennesker. En dramafilm som fremstiller en manns problemer, en manns reise, blir regnet som å være noe alle kan identifisere seg med, mens hvis det er en kvinne blir det ikke regnet med at menn skal være interessert.
Ta moderne animasjonsfilmer. Ta Shrek, ta Istid, ta Harry Potter ta Dragetreneren, ta Toy Story. Hvem er heltene, hvem er sidespillerne? I filmer laget for barn - hvorfor i all verden er det fortsatt flertall av gutter som hovedpersoner? Tror vi ikke at gutter gidder å se jenter på en tv-skjerm, og hva har det å si for måten vi tenker på?
Jeg så Karate Kid for ikke så lenge siden. To kvinner er med, og de spiller rollen som hovedpersonens a) støttespiller b) forelskelse.
Det er forsåvidt ikke noe problem at EN film er sånn, problemet er at det er et mønster. Hvor er alle de påkostede storfilmene om jenter som klarer ting, fysisk eller psykisk? Hvordan forventer vi at jenter skal føle seg når de alltid spiller rollen som mindreverdige på skjermen?
Igjen; det finnes unntak overalt. Pippi. Mulan. The Golden Compass. Men unntakene er gjerne lettest å komme på i sjangerne for barnefilmer eller dramafilmer. Det ser ut som om vi enda ikke tror at voksne menn kan identifisere seg med voksne kvinner på filmlerretet.
Har du noengang tenkt over at omtrent alle heltefigurer eller skuespillere i actionfilmer er menn? Eller at i alle fall flertallet alltid er det?
La oss si at jeg var en superkjent regissør og hadde laget en tradisjonell actionfilm som foregikk slik.
1. En gjeng raner en bank med påfølgende gisseltaking og mord av uskyldige, før de stikker av
2. Tøff gruppe av politibetjenter etterforsker saken med passelig mengde eksplosjoner og biljakt
3. Tøffe politibetjenter plaffer ned ranerne så blodet spruter, gislene blir sluppet fri, alle er glade.
Kunne du tenke deg at det var mulig at alle ranerne var kvinner, alle politibetjentene var kvinner, og alle gislene var menn? Og i så fall, hadde dette vært mulig uten at det ble stemplet som en feministisk film, som noe unormalt, sært og spesielt?
Og i omvendt tilfelle; hadde noen i det hele tatt tenkt en eneste kjønnsrelatert tanke om de så en slik actionfilm bestående av 95 % menn?
Nei. Og det er fordi Simone de Beauvoir hadde rett; mannen er normen. Vi er vant til å se ham på film, og stiller ikke spørsmålstegn ved at han hele tiden er der.
Når en film legger inn en såkalt sterk kvinnefigur er det bare for å lure deg til å tro at den er kjønnsnøytral. Ta for eksempel en klassisk "historisk" film som King Arthur, der Kiera Knightley spiller en Guinevere som skyter med pil og bue. Og plutselig er det en likestillingsfilm som fremstiller "sterke kvinner", selv om alle de andre i filmen er menn.
Samtidig; historiske filmer som fremstiller voldelige historiske hendelser vil nødvendigvis ofte bestå av flest menn. Men i eventyrfilmer, eller actionfilmer, eller alle andre filmer, burde det være mulig med en nyansering. Ikke fordi film bør ha som hensikt å være likestilt. Men fordi film bør ha som hensikt å fremstille alle som mennesker og ikke som kjønn med en spesifikk rolle, og for å forstå at filmverdenen faktisk IKKE er laget bare for å tilfredsstille et mannlig publikum. Hva med tegneseriene? Er Spider-Man, Batman og Hulken kvinner? Og hvem er stort sett fiendene deres?
Kvinner som er med i actionfilmer er stort sett enten med for å sikre romantikk/sex av noe slag, eller for å skyte folk slik at man kan late som om Hollywood er likestilt.
Har noen sett Transformers her? Jenta ser ut som en supermodell. Gutten er relativt nerdete og uattraktiv. Hvor mange actionfilmer vet dere om som har en stygg jente i hovedrollen, med en superdeilig mann som motspiller?
Det er nok mulig å finne unntaksfilmer; vil si at Kill Bill er litt ukonvensjonell her, for eksempel. Men da vil man merke seg det som et unntak, som noe spesielt. En kvinnelig mannevond helt vil ALLTID bli tolket ut i fra sin stilling som nettopp mannevond og kvinnelig, mens en mann bare blir tolket ut i fra sin rolle, som om han var kjønnsnøytal. Men jeg har begynt å stille disse spøsmålene til ALLE tv-serier og filmer jeg ser: hvor mange menn og hvor mange kvinner er med? Hva slags roller har de? Hvordan fremstår kvinnene?
Og jeg blir stort sett alltid litt deprimert.
En ting er kvantitet; en annen ting er kvalitet. Spør deg selv om hvilken rolle kvinner på film tjener. De fleste filmer for voksne - som ikke er spesifikt rettet mot kvinner - har menn i hovedrollen, fordi alle filmer med kvinnelige hovedroller plutselig blir stemplet som kvinnefilmer, mens filmer med menn i hovedrollen er såkalt kjønnsnøytrale. Dette er fordi man ikke klarer å se kvinner som mennesker. En dramafilm som fremstiller en manns problemer, en manns reise, blir regnet som å være noe alle kan identifisere seg med, mens hvis det er en kvinne blir det ikke regnet med at menn skal være interessert.
Ta moderne animasjonsfilmer. Ta Shrek, ta Istid, ta Harry Potter ta Dragetreneren, ta Toy Story. Hvem er heltene, hvem er sidespillerne? I filmer laget for barn - hvorfor i all verden er det fortsatt flertall av gutter som hovedpersoner? Tror vi ikke at gutter gidder å se jenter på en tv-skjerm, og hva har det å si for måten vi tenker på?
Jeg så Karate Kid for ikke så lenge siden. To kvinner er med, og de spiller rollen som hovedpersonens a) støttespiller b) forelskelse.
Det er forsåvidt ikke noe problem at EN film er sånn, problemet er at det er et mønster. Hvor er alle de påkostede storfilmene om jenter som klarer ting, fysisk eller psykisk? Hvordan forventer vi at jenter skal føle seg når de alltid spiller rollen som mindreverdige på skjermen?
Igjen; det finnes unntak overalt. Pippi. Mulan. The Golden Compass. Men unntakene er gjerne lettest å komme på i sjangerne for barnefilmer eller dramafilmer. Det ser ut som om vi enda ikke tror at voksne menn kan identifisere seg med voksne kvinner på filmlerretet.
Trenger vi roller?
Jeg har en teori om at mitt hat mot kjønnsrollemønstre egentlig er et hat mot all form for kategorisering. Vi deler verden inn i hundre tusen ulike grupper; svart, hvit, kvinne, mann, rik, fattig, punker, soss, ung, gammel, liker popmusikk eller liker rock, spiller fotball eller spiller dataspill; og ut i fra disse gruppene danner vi hundrevis av kategoriseringer som deretter gjør at vi kan dytte verden inn i passelige grupper.
Og det er greit nok; alle sier at de hater å bli satt i bås, og alle sier at de er for spesielle til å høre til noen bås. Og dermed kan man lage en helt egen kategori av "folk som føler seg for spesielle til å høre til i en bås", og så har man løst det problemet.
Problemet med disse gruppene er at de får oss til å tenke begrensende og oppdelt, snarere enn åpen og flytende, og jeg tror det har en større hensikt å se på hele verdens som flytende, ulåst, vanskelig og komplisert.
Ta ett eksempel: en jente som på barneskolen liker å spille fotball, klatre i trær og ha snøballkrig blir lett stemplet som en "tomboy"; ordet "jente" er ikke nok til å forklare din atferd, så vi stempler deg som halvveis gutt. (Man kan gjøre det samme med gutt med jenteatferd, bare at det - interessant nok - blir sett på som noe negativt, mens det å være tomboy er synonymt med å være tøff). Det hadde vært lettere om man kunne innse at det å finne fellestegn for halve jordkloden under kategorien "jente" bare er å gi opp, for de referansene man da danner ender lettere opp med å bli selvoppfyllende enn noe annet. Man bruker de gjeldende referansene til å danne seg en identitet som jente.
Spørsmålet er om det i det hele tatt går an å danne en individualitet uten noen referansegrupper?
Ung, hvit, vestlig kvinne. Det sier noe, men altfor lite, fordi tre små ord som dette gjerne føler at man danner bilder i hodet sitt, legger til en masse egenskaper som kanskje ikke finnes.
Jeg har en følelse av at ordet individualitet er litt oppskrytt. For eksempel er jeg skeptisk til alle som argumenterer for viktigheten av å ha en unik klesstil som representerer deg selv. For det første er dette umulig, siden et eller annet sted har noen samme klær som deg likevel, for det andre misvisende, fordi hvordan et menneske representerer seg selv gjennom klær ikke nødvendigvis sier noenting som helst annet at "det er for kaldt og for umoralsk å gå naken, så er eller annet må man jo dytte på seg".
Jeg tror ikke det er mulig å unngå å definere mennesker, fordi alle aspekter ved deg kan si noe om deg; problemet er at de kan bety en rekke helt forskjellige ting hos ulike individer. Det at man kan finne masse fellestrekk gjør at man lettere overser forskjellene, og omvendt. Jeg skulle egentlig ønske at vi var flinkere til å gruppere og stemple folk på en litt mindre - vel, begrensende måte.
Og det er greit nok; alle sier at de hater å bli satt i bås, og alle sier at de er for spesielle til å høre til noen bås. Og dermed kan man lage en helt egen kategori av "folk som føler seg for spesielle til å høre til i en bås", og så har man løst det problemet.
Problemet med disse gruppene er at de får oss til å tenke begrensende og oppdelt, snarere enn åpen og flytende, og jeg tror det har en større hensikt å se på hele verdens som flytende, ulåst, vanskelig og komplisert.
Ta ett eksempel: en jente som på barneskolen liker å spille fotball, klatre i trær og ha snøballkrig blir lett stemplet som en "tomboy"; ordet "jente" er ikke nok til å forklare din atferd, så vi stempler deg som halvveis gutt. (Man kan gjøre det samme med gutt med jenteatferd, bare at det - interessant nok - blir sett på som noe negativt, mens det å være tomboy er synonymt med å være tøff). Det hadde vært lettere om man kunne innse at det å finne fellestegn for halve jordkloden under kategorien "jente" bare er å gi opp, for de referansene man da danner ender lettere opp med å bli selvoppfyllende enn noe annet. Man bruker de gjeldende referansene til å danne seg en identitet som jente.
Spørsmålet er om det i det hele tatt går an å danne en individualitet uten noen referansegrupper?
Ung, hvit, vestlig kvinne. Det sier noe, men altfor lite, fordi tre små ord som dette gjerne føler at man danner bilder i hodet sitt, legger til en masse egenskaper som kanskje ikke finnes.
Jeg har en følelse av at ordet individualitet er litt oppskrytt. For eksempel er jeg skeptisk til alle som argumenterer for viktigheten av å ha en unik klesstil som representerer deg selv. For det første er dette umulig, siden et eller annet sted har noen samme klær som deg likevel, for det andre misvisende, fordi hvordan et menneske representerer seg selv gjennom klær ikke nødvendigvis sier noenting som helst annet at "det er for kaldt og for umoralsk å gå naken, så er eller annet må man jo dytte på seg".
Jeg tror ikke det er mulig å unngå å definere mennesker, fordi alle aspekter ved deg kan si noe om deg; problemet er at de kan bety en rekke helt forskjellige ting hos ulike individer. Det at man kan finne masse fellestrekk gjør at man lettere overser forskjellene, og omvendt. Jeg skulle egentlig ønske at vi var flinkere til å gruppere og stemple folk på en litt mindre - vel, begrensende måte.
Å føle det man føler
Jeg antar det var flere enn meg som leste den artikkelen i A-magasinet forrige lørdag som handlet om en pedofil som ikke var overgriper. Det er et tema jeg faktisk har tenkt på før, når jeg har lest om overgripere; hva med dem som føler det samme, men aldri forteller det til noen? Hvordan har de det med seg selv? Hva vet vi egentlig om hva folk tenker, under overflaten?
Og hva har det egentlig å si hva folk tenker under overflaten, så lenge de handler riktig? For så fort man stempler en følelse stempler man også et menneske. Du kan ikke stemple pedofili som forkastelig uten å også få en hel del mennesker, som kanskje har pedofile følelser selv om det er de siste de vil, til å tro at de også er forkastelige mennesker.
Og folk som kritiserer sier; "Vi frykter dere er en fare for våre barn". Men jeg tror at så lenge mennesket er et moralsk vesen med selvkontroll, bør man sette ressurser heller inn på å hjelpe enn å hate. Og så burde vi tenke på at alle innsatte, alle narkomane, alle prostituerte, alle pedofile, alle har vært barn en gang, og ingen ville ende opp som de gjorde. Et menneske er fortsatt et menneske selv om det ble voksent.
Jeg tenker at det er farlig å knytte kriminelle handlinger og følelser sammen, fordi et menneskets følelsesliv er dets eget og noe som vanskelig kan kontrolleres, mens et menneskets handlinger angår alle og KAN kontrolleres. Jeg tipper at alle som har tanker som kan kobles opp mot noe kriminelt raskt ender opp med å hate seg selv, og jeg tror at vi som samfunn tjener på å være forståelsesfulle snarere enn fordomsfulle - for du kan hate et problem, men du kan ikke hate noen for å ha et problem.
Det handler om å se mennesker bak alle begreper, tror jeg. At bak alle mordere, overfallsmenn, overgripere, ligger det en historie som kan forklare hvorfor det gikk som det gikk. Selv om mange av oss kan bli sinte nok til å ha lyst til å skade noen, gjør vi det ikke. Man kan være heterofil, men man begår ikke overgrep mot det motsatte kjønn likevel. Jeg tror vi må slutte å tro at seksualitet og selvkontroll ikke er svært tett sammenknyttet. Det er derfor det er fælt at retten i voldtektssaker vektlegger hva det kvinnelige offeret hadde på seg, fordi det tilsier at om hun var utfordrende kledd kunne mannen med mindre letthet kontrollere seg selv. Men det er selvsagt aldri en unnskyldning, for alle har selvkontroll, eller kan lære seg det i større grad enn de hadde.
Og så lenge man har sterke moralske overbevisninger om hva man kan og ikke kan gjøre, er det ingen vits i å hate noen for følelsene deres, for det fører ingenting godt med seg likevel.
Og hva har det egentlig å si hva folk tenker under overflaten, så lenge de handler riktig? For så fort man stempler en følelse stempler man også et menneske. Du kan ikke stemple pedofili som forkastelig uten å også få en hel del mennesker, som kanskje har pedofile følelser selv om det er de siste de vil, til å tro at de også er forkastelige mennesker.
Og folk som kritiserer sier; "Vi frykter dere er en fare for våre barn". Men jeg tror at så lenge mennesket er et moralsk vesen med selvkontroll, bør man sette ressurser heller inn på å hjelpe enn å hate. Og så burde vi tenke på at alle innsatte, alle narkomane, alle prostituerte, alle pedofile, alle har vært barn en gang, og ingen ville ende opp som de gjorde. Et menneske er fortsatt et menneske selv om det ble voksent.
Jeg tenker at det er farlig å knytte kriminelle handlinger og følelser sammen, fordi et menneskets følelsesliv er dets eget og noe som vanskelig kan kontrolleres, mens et menneskets handlinger angår alle og KAN kontrolleres. Jeg tipper at alle som har tanker som kan kobles opp mot noe kriminelt raskt ender opp med å hate seg selv, og jeg tror at vi som samfunn tjener på å være forståelsesfulle snarere enn fordomsfulle - for du kan hate et problem, men du kan ikke hate noen for å ha et problem.
Det handler om å se mennesker bak alle begreper, tror jeg. At bak alle mordere, overfallsmenn, overgripere, ligger det en historie som kan forklare hvorfor det gikk som det gikk. Selv om mange av oss kan bli sinte nok til å ha lyst til å skade noen, gjør vi det ikke. Man kan være heterofil, men man begår ikke overgrep mot det motsatte kjønn likevel. Jeg tror vi må slutte å tro at seksualitet og selvkontroll ikke er svært tett sammenknyttet. Det er derfor det er fælt at retten i voldtektssaker vektlegger hva det kvinnelige offeret hadde på seg, fordi det tilsier at om hun var utfordrende kledd kunne mannen med mindre letthet kontrollere seg selv. Men det er selvsagt aldri en unnskyldning, for alle har selvkontroll, eller kan lære seg det i større grad enn de hadde.
Og så lenge man har sterke moralske overbevisninger om hva man kan og ikke kan gjøre, er det ingen vits i å hate noen for følelsene deres, for det fører ingenting godt med seg likevel.
søndag 29. august 2010
Det narcissistiske mennesket
De fleste mennesker tilbringer relativt mye tid med å være hysterisk opptatt av sitt eget utseende. Unge, usikre tenåringer skriver inn til ukeblader og klager over sine mange mangler, og eldre, utdannede mennesker svarer med setninger av typen "du er vakker sånn som du er", "skjønnhet kommer innenfra", "det viktigste er å være fornøyd med seg selv, uansett hvordan du ser ut".
Det at folk skriver inn til nevnte ukeblader i første omgang er grunn nok i seg selv til å bevise at setningene er meningsløse, for ellers ville det ikke vært bruk for dem i utgangspunktet.
Men disse setningenes hensikt må være å motvirke det generelle bildet livet har lært oss alle, nemlig at "Du er IKKE vakker nok sånn som du er, og det må du gjøre noe med umiddelbart". Vi er alle hysteriske idet vi teller kalorier med den ene hånden og løfter vekter med den andre, og om vi ikke gjør det, vet vi at vi egentlig burde.
Vi ser bare ikke noe hysteri i dette, fordi vi forkler hysteriet i nøytrale setninger, sånn som "det er viktig å ta vare på sin egen kropp", og "man må ta vare på sitt eget utseende for å ha det bra med seg selv".
Må vi virkelig det? Og i så fall, i hvilken grad? Hvis målet er å ta vare på sitt eget utseende og å føle seg sunn, hvorfor føler alle at de må ha den samme kroppstypen for å nå nevnte sunnhet?
Livet vårt er bygget opp av illusjoner; hva som er riktig, hva som gir mening, hva et menneske er. Tanken om at utseendet vårt er den viktiste faktoren for vår selvfølelse er enda en slik illusjon. Vi tror at verden forteller oss sannheter mens den egentlig lyver oss rett opp i trynet. Vi ser hvordan ting er, og vi begynner å begrunne tingene rasjonelt i hodene våre; og slik viderefører vi tenkemåter og tradisjoner. Altfor sjelden spør vi oss om selve hendelsene er rasjonelle. Kan vi styre våre egne illusjoner? For i teorien burde jo disse tingene vært styrt av individuelle faktorer. At hele verden går rundt og er febrilsk opptatt av tre kilo for lite eller mye kan vel neppe begrunnes i sunnhet eller helse. Jeg orker ikke lese enda et ukeblad som forteller meg hvordan jeg kan passe inn i en bikini til sommeren (med "passe inn" menes "oppnå samfunnets nåværende mal for kroppsform", ikke "nå den fysiske formen du er komfortabel med"). Jeg bryr meg bare ikke. Sorry.
Problemet er at vi alle blir opplært til å bli narcisisster, vi er trent til å være ekstremt opptatt av oss selv. Med selvopptatthet mener jeg at vi generelt er for interessert i oss selv som mennesker - på feil områder. Vi tror at alle merker seg fregnene vi har i panna, håret som burde vært vasket dagen før, genseren vi kjøpte i fjor - men egentlig, hvor mye bryr du deg om hvordan vennene dine ser ut? Jeg tror vi hadde hatt en lykkeligere kultur om vi sluttet å tro at vi måtte være utseendemaniske for å kunne klare å føle oss lykkelige. All energien vi retter mot oss selv snur altfor ofte til negativ energi, til spiseforstyrrelser, depresjon, følelse av mislykkethet. Hvis vi kunne ha anvendt denne energien utenfor oss selv, mot noe annet, ville ikke det ha vært - sunnere?
Jeg mener, alle argumentene for at folk skal kunne operere seg selv til et helere menneske er jo absurd. Hvis vi har en kultur der folk føler de må kuttes fra hverandre og rekonstrueres for å bli hele som mennesker er det kulturen som bør kuttes fra hverandre og rekonstrueres. For det er jo mennesket som har skapt normen om at utseende er viktig for selvtillitten. Og det er i vår makt å rive den ned igjen.
Det at folk skriver inn til nevnte ukeblader i første omgang er grunn nok i seg selv til å bevise at setningene er meningsløse, for ellers ville det ikke vært bruk for dem i utgangspunktet.
Men disse setningenes hensikt må være å motvirke det generelle bildet livet har lært oss alle, nemlig at "Du er IKKE vakker nok sånn som du er, og det må du gjøre noe med umiddelbart". Vi er alle hysteriske idet vi teller kalorier med den ene hånden og løfter vekter med den andre, og om vi ikke gjør det, vet vi at vi egentlig burde.
Vi ser bare ikke noe hysteri i dette, fordi vi forkler hysteriet i nøytrale setninger, sånn som "det er viktig å ta vare på sin egen kropp", og "man må ta vare på sitt eget utseende for å ha det bra med seg selv".
Må vi virkelig det? Og i så fall, i hvilken grad? Hvis målet er å ta vare på sitt eget utseende og å føle seg sunn, hvorfor føler alle at de må ha den samme kroppstypen for å nå nevnte sunnhet?
Livet vårt er bygget opp av illusjoner; hva som er riktig, hva som gir mening, hva et menneske er. Tanken om at utseendet vårt er den viktiste faktoren for vår selvfølelse er enda en slik illusjon. Vi tror at verden forteller oss sannheter mens den egentlig lyver oss rett opp i trynet. Vi ser hvordan ting er, og vi begynner å begrunne tingene rasjonelt i hodene våre; og slik viderefører vi tenkemåter og tradisjoner. Altfor sjelden spør vi oss om selve hendelsene er rasjonelle. Kan vi styre våre egne illusjoner? For i teorien burde jo disse tingene vært styrt av individuelle faktorer. At hele verden går rundt og er febrilsk opptatt av tre kilo for lite eller mye kan vel neppe begrunnes i sunnhet eller helse. Jeg orker ikke lese enda et ukeblad som forteller meg hvordan jeg kan passe inn i en bikini til sommeren (med "passe inn" menes "oppnå samfunnets nåværende mal for kroppsform", ikke "nå den fysiske formen du er komfortabel med"). Jeg bryr meg bare ikke. Sorry.
Problemet er at vi alle blir opplært til å bli narcisisster, vi er trent til å være ekstremt opptatt av oss selv. Med selvopptatthet mener jeg at vi generelt er for interessert i oss selv som mennesker - på feil områder. Vi tror at alle merker seg fregnene vi har i panna, håret som burde vært vasket dagen før, genseren vi kjøpte i fjor - men egentlig, hvor mye bryr du deg om hvordan vennene dine ser ut? Jeg tror vi hadde hatt en lykkeligere kultur om vi sluttet å tro at vi måtte være utseendemaniske for å kunne klare å føle oss lykkelige. All energien vi retter mot oss selv snur altfor ofte til negativ energi, til spiseforstyrrelser, depresjon, følelse av mislykkethet. Hvis vi kunne ha anvendt denne energien utenfor oss selv, mot noe annet, ville ikke det ha vært - sunnere?
Jeg mener, alle argumentene for at folk skal kunne operere seg selv til et helere menneske er jo absurd. Hvis vi har en kultur der folk føler de må kuttes fra hverandre og rekonstrueres for å bli hele som mennesker er det kulturen som bør kuttes fra hverandre og rekonstrueres. For det er jo mennesket som har skapt normen om at utseende er viktig for selvtillitten. Og det er i vår makt å rive den ned igjen.
fredag 27. august 2010
Skyt studentene?
Som student legger jeg lett merke til alle avisoverskrifter i mediene som handler om, ja nettopp, studenter. (Min nevnte status som student er også grunnen til at jeg ikke har blogget på omtrent hundre år, da jeg har vært opptatt med å skru sammen IKEA-møbler og rangle Trondheim rundt, ikke nødvendigvis samtidig).
Jeg vet ikke om det er fordi det er studiestart og avisene mangler noe annet nyttig å skrive om, men studentrelaterte forslag av stadig mer kreativ art ruller mot meg som
Vi må ha tre semestre per år istedenfor to. Vi må kreve studieavgift av studentene slik at studielånet deres blir enda litt høyere. Vi må straffe studenter som bytter studie.
Jeg synes alle disse forslagene er riktig gode, hvis det vi vil ende opp med er utbrente, fattige, angstbefengte studenter som ender opp i jobber de ikke vil ha etter å ha studert fag de ikke liker grunnet manglende mulighet til å bytte. Hvis man skal vurdere disse forslagene økonomisk gir det hele selvsagt mer mening. Men her er vi alle oppvokst i et samfunn som forteller oss at vi må ta riktige valg her i livet, at vi må velge riktig yrke, at vi må fokusere på livskvalitet og ikke bare penger. Deretter hopper professorer og amanuensiser i økonomi frem i avisen og forteller oss at samfunnet tjener mer penger på at vi bestemmer oss med en gang, for - oops - fortalte lærerne deres at penger ikke var alt her i livet? Beklager. Det var selvsagt løgn.
Man skulle jo nesten tro at i et av verdens best fungerende samfunn noensinne burde det være mulig å fokusere på hva som er best for mennesker og deres liv, istedenfor å fortsette å plette vår allerede tvilsomme europeisk historie med drømmer om penger og enda mer penger. (Her snakker jeg selvsagt ut fra et etisk standpunkt og ikke et samfunnsøkonomisk, men den som ikke mener at etikk har noe å si i den praktiske verden har misforstått alt)
Det å velge høyere utdanning er i utgangspunktet økonomisk selvmord. Jeg, som tar lektorutdanning og kommer til å ha seks år med universitetsutdanning bak meg når jeg er ferdig utdannet, kan aldri noensinne nå det økonomiske nivået til en som tok yrkesfaglig på videregående og ble snekker ti år før jeg i det hele tatt kom meg ut i arbeidslivet med et studielån større enn Mount Everest. Samfunnet er per i dag helt avhengig av ungdom som tar dumme økonomiske valg fordi de har lyst til å lære om ting de synes er spennende og jobbe med noe de liker.
Jeg tror ikke jeg kan komme på noen annen samfunnsgruppe som hadde tolerert å leve slik som studenter, som hadde vært villige til å betale seksti prosent av inntekten sin for små rom med isolathvite vegger og bad som blir besudlet av gudvethvormange ukjente fjes. Men vi er fornøyde likevel, fordi vi fortsatt er engasjerte og entusiastiske nok til å tro at livets kvalitet ikke kan måles i hvor mange tommer flatskjermtv-en din måler.
Jeg vet ikke om det er fordi det er studiestart og avisene mangler noe annet nyttig å skrive om, men studentrelaterte forslag av stadig mer kreativ art ruller mot meg som
Vi må ha tre semestre per år istedenfor to. Vi må kreve studieavgift av studentene slik at studielånet deres blir enda litt høyere. Vi må straffe studenter som bytter studie.
Jeg synes alle disse forslagene er riktig gode, hvis det vi vil ende opp med er utbrente, fattige, angstbefengte studenter som ender opp i jobber de ikke vil ha etter å ha studert fag de ikke liker grunnet manglende mulighet til å bytte. Hvis man skal vurdere disse forslagene økonomisk gir det hele selvsagt mer mening. Men her er vi alle oppvokst i et samfunn som forteller oss at vi må ta riktige valg her i livet, at vi må velge riktig yrke, at vi må fokusere på livskvalitet og ikke bare penger. Deretter hopper professorer og amanuensiser i økonomi frem i avisen og forteller oss at samfunnet tjener mer penger på at vi bestemmer oss med en gang, for - oops - fortalte lærerne deres at penger ikke var alt her i livet? Beklager. Det var selvsagt løgn.
Man skulle jo nesten tro at i et av verdens best fungerende samfunn noensinne burde det være mulig å fokusere på hva som er best for mennesker og deres liv, istedenfor å fortsette å plette vår allerede tvilsomme europeisk historie med drømmer om penger og enda mer penger. (Her snakker jeg selvsagt ut fra et etisk standpunkt og ikke et samfunnsøkonomisk, men den som ikke mener at etikk har noe å si i den praktiske verden har misforstått alt)
Det å velge høyere utdanning er i utgangspunktet økonomisk selvmord. Jeg, som tar lektorutdanning og kommer til å ha seks år med universitetsutdanning bak meg når jeg er ferdig utdannet, kan aldri noensinne nå det økonomiske nivået til en som tok yrkesfaglig på videregående og ble snekker ti år før jeg i det hele tatt kom meg ut i arbeidslivet med et studielån større enn Mount Everest. Samfunnet er per i dag helt avhengig av ungdom som tar dumme økonomiske valg fordi de har lyst til å lære om ting de synes er spennende og jobbe med noe de liker.
Jeg tror ikke jeg kan komme på noen annen samfunnsgruppe som hadde tolerert å leve slik som studenter, som hadde vært villige til å betale seksti prosent av inntekten sin for små rom med isolathvite vegger og bad som blir besudlet av gudvethvormange ukjente fjes. Men vi er fornøyde likevel, fordi vi fortsatt er engasjerte og entusiastiske nok til å tro at livets kvalitet ikke kan måles i hvor mange tommer flatskjermtv-en din måler.
onsdag 4. august 2010
Asylsøkere og sultestreiking
Siden jeg har bodd hjemme i sommer og har hatt tidvis tvilsom internettilgang, har jeg lest mye lokalaviser for telemark i det siste.
Og det vært en sak i lokalavisa angående noen asylsøkere som sultestreiker på et asylmottak i Nome (http://www.ta.no/nyheter/article5202781.ece). Årsaken er at de har ventet i to år på å få svar på asylsøknaden, og håper ikke å streike seg til opphold, men på å få rettet øyne mot seg og sin sak for å oppnå oppmerksomhet - og rettferdighet. De hadde generelt en veldig beskjeden vinkling på sin egen sak.
I etterkant av dette har det også vært noen meningsytringer i nevnte lokalaviser om denne saken, blant annet enn "fem-på-gata"-sak. (Der vinklingen riktignok var: "Hvordan bør vi takle det når asylsøkere truer med å sulte seg til døde om de ikke får oppholdstillatelse"? eller noe i den dur.) Se også folks kommentarer under nettartikkelen.
Og jeg har mest lyst til å gråte når jeg leser hva folk er tilbøyelig til å mene om dette. Asylsøkerne blir kalt snyltere, utakknemlige, de bør dra hjem og jobbe og leve fint i sitt eget land (...i dette tilfellet den fredelige, velfungerende staten Palestina...), de skal ikke få true seg til opphold, de er sikkert kriminelle også, og så videre.
Jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at det ikke er en god løsning på alle verdens problemer å gi oppholdstillatelse til alle flyktninger, siden hele spørsmålet integrering og innvandring er komplisert. Men jeg fortviler litt, nei, ikke litt, utrolig mye, over holdningene nordmenn faktisk har! For selv om vi ikke KAN gi oppholdstilltalelse til alle, så burde vi i det minste ønske at det var mulig å hjelpe flest mulig.
Men nei. For vi oppfatter tydeligvis oss selv som snille og barmhjertige som tar imot en håndfull innvandrere i året, og hvis de ikke drukner oss i takknemlighet og ydmykhet over nordmenns storsinnethet kan de bare ha det så godt. Og om søknaden deres blir avslått, selv om de har bodd her i to, fem eller syv år, ja, så er det bare å pakke sakene og takke pent for at de har fått være her i det hele tatt.
Hvordan - HVORDAN - kan vi tro at vi er det minste snille eller barmhjertige? Vi er forkastelige! Vi har en livsstil som ødelegger kloden, og det minste vi kunne gjøre var å innse dette og forstå at vi har akkurat like lite eller like mye rett til et sånt liv som en hvilken som helst asylsøker! Når noen er villige til å sulte seg selv for å bli hørt, da burde vi bryte sammen i gråt over verdens urettferdighet! Men isteden sier vi "slutt og klag, ikke kom her og snylt. Vi nordmenn lever et anstendig, fredelig liv, og så kommer dere her og tuller til samfunnet vårt."
Hvordan kan vi i det hele tatt klandre noen som helst for å ville ønske å bo i et land uten krig? Her går vi omkring og velter oss i penger, mens resten av verden velter seg i mangelsykdommer isteden. De BURDE ikke være takknemlige, og om de hater oss forstår jeg det utmerket godt! Tror vi at vi fortjener å ha overflod av goder på bekostning av andre? Ingen fortjener noe sånt! Det er ikke bærekraftig og ikke hensiktsmessig heller!
Jeg forstår at det går an å være skeptisk til måten innvandring blir håndtert på. Men jeg forstår ikke at det går an å være skeptisk til å gi mennesker uten noe et sted å bo. Jeg forstår ikke at et parti som FRP med sin innvandringspolitikk kan appelere til folk flest, og jeg forstår ikke at ikke folk flest klarer å forstå at de tilfeldigvis er født med en masse rikdom og at det ikke gjør dem til bedre mennesker enn de som ikke er født med noe som helst.
Vi fortjener ikke å leve i en boble av fred og fordragelighet så lenge resten av verden er i kaos. Vi fortjener å få andres lidelse kastet i trynet. Jeg mener, våre besteforeldre opplevde krig, det er ikke så mange år siden. Hva får oss til å tro at vi er så trygge?
Jeg sier selvsagt ikke at det hjelper noe om Norge blir et mer ustabilt land, det hjelper ikke om vi blir mer misantropiske og hater vår egen velferd, det er ikke det det handler om. Det handler om at vi bør forstå at vår stilling tilsier at vi i desto større grad burde ønske - vel, forandring. At om vi ikke aksepterer alle menneskers atferd, så burde vi forstå den. Å forstå andre menneskers situasjon, og å forstå at når noen tyr til desperate handlinger, så burde vi høre etter.
Og det vært en sak i lokalavisa angående noen asylsøkere som sultestreiker på et asylmottak i Nome (http://www.ta.no/nyheter/article5202781.ece). Årsaken er at de har ventet i to år på å få svar på asylsøknaden, og håper ikke å streike seg til opphold, men på å få rettet øyne mot seg og sin sak for å oppnå oppmerksomhet - og rettferdighet. De hadde generelt en veldig beskjeden vinkling på sin egen sak.
I etterkant av dette har det også vært noen meningsytringer i nevnte lokalaviser om denne saken, blant annet enn "fem-på-gata"-sak. (Der vinklingen riktignok var: "Hvordan bør vi takle det når asylsøkere truer med å sulte seg til døde om de ikke får oppholdstillatelse"? eller noe i den dur.) Se også folks kommentarer under nettartikkelen.
Og jeg har mest lyst til å gråte når jeg leser hva folk er tilbøyelig til å mene om dette. Asylsøkerne blir kalt snyltere, utakknemlige, de bør dra hjem og jobbe og leve fint i sitt eget land (...i dette tilfellet den fredelige, velfungerende staten Palestina...), de skal ikke få true seg til opphold, de er sikkert kriminelle også, og så videre.
Jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at det ikke er en god løsning på alle verdens problemer å gi oppholdstillatelse til alle flyktninger, siden hele spørsmålet integrering og innvandring er komplisert. Men jeg fortviler litt, nei, ikke litt, utrolig mye, over holdningene nordmenn faktisk har! For selv om vi ikke KAN gi oppholdstilltalelse til alle, så burde vi i det minste ønske at det var mulig å hjelpe flest mulig.
Men nei. For vi oppfatter tydeligvis oss selv som snille og barmhjertige som tar imot en håndfull innvandrere i året, og hvis de ikke drukner oss i takknemlighet og ydmykhet over nordmenns storsinnethet kan de bare ha det så godt. Og om søknaden deres blir avslått, selv om de har bodd her i to, fem eller syv år, ja, så er det bare å pakke sakene og takke pent for at de har fått være her i det hele tatt.
Hvordan - HVORDAN - kan vi tro at vi er det minste snille eller barmhjertige? Vi er forkastelige! Vi har en livsstil som ødelegger kloden, og det minste vi kunne gjøre var å innse dette og forstå at vi har akkurat like lite eller like mye rett til et sånt liv som en hvilken som helst asylsøker! Når noen er villige til å sulte seg selv for å bli hørt, da burde vi bryte sammen i gråt over verdens urettferdighet! Men isteden sier vi "slutt og klag, ikke kom her og snylt. Vi nordmenn lever et anstendig, fredelig liv, og så kommer dere her og tuller til samfunnet vårt."
Hvordan kan vi i det hele tatt klandre noen som helst for å ville ønske å bo i et land uten krig? Her går vi omkring og velter oss i penger, mens resten av verden velter seg i mangelsykdommer isteden. De BURDE ikke være takknemlige, og om de hater oss forstår jeg det utmerket godt! Tror vi at vi fortjener å ha overflod av goder på bekostning av andre? Ingen fortjener noe sånt! Det er ikke bærekraftig og ikke hensiktsmessig heller!
Jeg forstår at det går an å være skeptisk til måten innvandring blir håndtert på. Men jeg forstår ikke at det går an å være skeptisk til å gi mennesker uten noe et sted å bo. Jeg forstår ikke at et parti som FRP med sin innvandringspolitikk kan appelere til folk flest, og jeg forstår ikke at ikke folk flest klarer å forstå at de tilfeldigvis er født med en masse rikdom og at det ikke gjør dem til bedre mennesker enn de som ikke er født med noe som helst.
Vi fortjener ikke å leve i en boble av fred og fordragelighet så lenge resten av verden er i kaos. Vi fortjener å få andres lidelse kastet i trynet. Jeg mener, våre besteforeldre opplevde krig, det er ikke så mange år siden. Hva får oss til å tro at vi er så trygge?
Jeg sier selvsagt ikke at det hjelper noe om Norge blir et mer ustabilt land, det hjelper ikke om vi blir mer misantropiske og hater vår egen velferd, det er ikke det det handler om. Det handler om at vi bør forstå at vår stilling tilsier at vi i desto større grad burde ønske - vel, forandring. At om vi ikke aksepterer alle menneskers atferd, så burde vi forstå den. Å forstå andre menneskers situasjon, og å forstå at når noen tyr til desperate handlinger, så burde vi høre etter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)