Jeg er et av de menneskene som ofte leser kommentarfelt i internettaviser i saker som engasjerer meg. Det begynner vagt å ane meg at jeg er nødt til å slutte med det om jeg ikke skal bli til en stor klump av misantropi.
I utgangspunktet er det positivt at hele befolkningen skal ha muligheten til å uttale seg om saker som engasjerer dem. Problemet er at nettdiskusjonene ikke blir en arena for diskusjon, men en arena for hat.
Basert på min lesing av nevnte diskusjoner, er inntrykket av at det som det er aller morsomst å hate er a) de rødgrønne, og måten de angivelig vil kontrollere hele landet på b) fremmedkulturelle, særlig muslimer og c) feminister. Best er det naturligvis hvis man får mulighet til å kritisere alle disse tre tingene på en gang.
Jeg burde antakeligvis ikke bli provosert. Den andelen av folk som uttaler seg om saker på internett er neppe særlig representativt for befolkningen. De ivrigste debattantene ser ut til å være middelaldrende menn med stor skepsis til den moderne utviklingen, med forkjærlighet for tradisjoner, frihet og et gammeldags mannsideal.
Men burde ikke alle meninger få lov til å bli spredd ut i verden? Selv om de stort sett har et aggressivt (og gjerne grammatisk inkorrekt) utrykk?
Problemet ligger igjen i representrativheten. Jeg er vel neppe den eneste som ender opp med å lage artige lyder i frustrasjon hver gang jeg leser om hvordan naive statsfeminister ødelegger landet med sin innvandringstoleranse, og lignende ytringer. Men når disse meningene blir ytret med så stor hyppighet, i nettaviser og artikler som blir lest av hele landet, hva har det å si for måten vi fremstår som nasjon på?
Den siste heftig debatterte artikkelen jeg leste handlet om at rødgrønne kvinnepolitikere mener det kunne være en god ide å forby stripping.
(http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4020648.ece)
Jeg vet selvsagt at jeg virkelig ikke BURDE lese kommentarfeltet under, men jeg klarer ikke å la være. Og finner en overvekt på omtrent 80 % som mener at dette er enten
a) forsøk fra feminister på å kontrollere mannens naturlige seksualitet på
b) rødgrønnes forsøk på å styre livene våre og stjele vår frie vilje,
c) et godt bevis på at kvinner kanskje helst ikke bør være politikere, eller rett og slett
d) kvinnelige politikere trenger noe å gjøre siden de ikke klarer å gjøre noe med måten muslimene ser på kvinner på.
Hvor det selvsagt er lett å innvende at
a) det finnes vel strengt tatt både mannlige og kvinnelige strippere, så det handler om mennesker mer enn kjønn
b) Folk som lever av kroppen sin i et samfunn der dette blir sett sterkt ned på lever i en situasjon der disse valgene ikke bare blir styrt av "fri vilje", men også andre påvirkningskrefter som vi som samfunn kanskje burde regulere fordi menneskeverd er viktigere enn stripping
c) Au.
d) Det er kanskje ikke nødvendig å påstå at enhver debatt heller egentlig burde handle om muslimer og deres tro og kultur.
Men burde ikke alle meninger få lov til å se dagens lys? Jo. Kanskje er det heller slik at rødgrønne, feministiske innvandringspositive nettavislesere som meg selv burde bli flinkere til å nettdebattere slik at man kan få en balansert diskusjon.
Eller kanskje jeg bare skal slutte å lese kommentarfelt.
søndag 6. februar 2011
mandag 29. november 2010
Twilight: en guide til selvdestruksjon
Jeg innrømmer det. Jeg har lest hele serien. Tingen er at Twilight egentlig er ganske interessant analytisk materiale fordi den evner å forkle de underligste situasjoner bak uskyldighet. Bak et ytre ansikt av menn i bar overkropp som løper omkring og tenåringer som tafser har den nemlig en relativt forstyrrende natur.
En venninne av meg (ja, Ingrid, det er deg) nevnte en gang at Twilight egentlig bare forherliger besettelse. Serien blir med en gang mer interessant når man betrakter den i det lyset.
Historien er kjent: Bella går på High School og blir usannsynlig forelsket i en vampyr. Han er perfeksjon i utseende og atferd og er mer eller mindre seksualitet i menneskelig (eller vampyrlig) form (team Edward?). Fordi han er vampyr har har hele tiden en utrolig sterk trang til å "drikke blodet" hennes og står i fare for å knuse henne med sin store fysiske kraft, og dødsfaren henger altså over henne hele tiden.
I bok to forlater han henne for hennes eget beste, hvorpå hun faller inn i en dyp depresjon der livet ikke lenger gir mening. Dette gjør at hun oppsøker livsfarlige situasjoner fordi hun i nær-døden-opplevelser "ser ham inne i hodet sitt". I tillegg stifter hun et nærmere bekjentskap med gutt nr. 2 (team Jacob?). Fordi han transformeres til en varulv hver gang han blir sint prøver etterhvert også han å unngå henne for ikke å la henne bli et offer for sin egen ukontrollerbare natur.
Vi har altså en bok om en jente som står midt mellom to gutter som begge ikke kan kontrollere seg selv og som prøver å beskytte henne fra dem. Disse guttene gjør hun til sentrum for sitt liv, og hun er avhengig av tilstedeværelsen til minst en av dem for å klare å føle og fungere.
Imidlertidig blir hun igjen sammen med Edward fordi heller ikke han klarer å forsvare seg fra sin egen besettelse (enda han er over 100 år og burde vite et og annet om kjærlighetssorg) og fordi hun ikke alene klarer å stoppe spiralen med selvdestruksjon. Først da blir hun et menneske igjen. Trangen etter å forenes med (les: bli til) ham gjør at hun gifter seg med ham. Når de da endelig kan slippe tre bøker med tafselengsel løs blir hun full av blåmerker fordi han som kjent "ikke kan kontrollere seg selv", men det er jo verdt det for den store kjærligheten. Deretter blir hun gravid med en slags hybridskapning som langsomt dreper henne innenfra, men hun nekter å ta abort. Til slutt må de skjære ut barnet av magen hennes mens hun dør og kaster opp blod på en gang. Her er det de gjør henne til vampyr.
Bella er dermed en person som fysisk dør, gir opp familien sin, skolen sin, selvet sitt, livet sitt, for Edward og hans avkom. Twilight er egentlig en relativt tragisk historie om en ung jente som ikke klarer å være verdt noe alene, og som hele tiden trenger andre for å bekrefte sin egenverdi. Det utrolig besettende forholdet blir dermed det hele livet sentrerer rundt, og alt annet er vagt, gjennomsiktig, ubetydelig i forhold. Edward blir dopet hennes, det hun trenger for å være høy, og uten ham blir hun redusert til ingenting.
Nå skal ikke jeg være den første til å etterlyse moral i ungdomsbøker, særlig ikke i en bok som tydelig er fantasi. Problemet med denne boken er derimot at hun ofrer alt uten egentlig å ofre noe. Overgangen til vampyr går glatt fordi hun har en magisk evne til selvkontroll og dermed bare blir et forbedret menneske. Foreldrene har ikke noe problem med at hun er vampyr, så hun kan holde kontakt med dem likevel. Og hun og Edward er, etter en vampyrtilværelse sammen på et par måneder, overbevist om at en hel evighet sammen er nødt til å bli fantastisk.
Hadde det ikke kanskje vært en idé å problematisere denne situasjonen litt til? Serien tar bare med de romantiserende delen av besettelsen og gir den et lykkelig utfall og later som om det å bli så besatt av noen at alle andre aspekter av livet blekner bort og blir meningsløst er en BRA ting. Dermed er moralen i denne serien egentlig at besettende kjærlighet i farlige forhold er noe det er verdt å ofre livet sitt for, og om man ikke klarer å stå på egne ben uten denne kjærligheten er det fordi det er den som er det egentlige livet ditt. Twilight er historien om en jente som overkjører seg selv totalt i forhold til en gutt hun opplever som perfekt og som hun ikke kan fatte at hun fortjener.
Jeg liker å tenke på hva det ville betydd for historien om Twilight var en allegori. Om Edward ikke var en vampyr, bare en gutt Bella oppfattet som perfekt. Om Bella var en vanlig jente som hadde spunnet en besettelsesramme rundt seg selv og det ellers kjedelige småbylivet der bare leking med døden og livsfarlig erotikk kunne klare å få frem noen følelse av verdi i henne, og som endte med en fødsel hun ikke var i stand til å takle og døde - men uten å bli født igjen.
En venninne av meg (ja, Ingrid, det er deg) nevnte en gang at Twilight egentlig bare forherliger besettelse. Serien blir med en gang mer interessant når man betrakter den i det lyset.
Historien er kjent: Bella går på High School og blir usannsynlig forelsket i en vampyr. Han er perfeksjon i utseende og atferd og er mer eller mindre seksualitet i menneskelig (eller vampyrlig) form (team Edward?). Fordi han er vampyr har har hele tiden en utrolig sterk trang til å "drikke blodet" hennes og står i fare for å knuse henne med sin store fysiske kraft, og dødsfaren henger altså over henne hele tiden.
I bok to forlater han henne for hennes eget beste, hvorpå hun faller inn i en dyp depresjon der livet ikke lenger gir mening. Dette gjør at hun oppsøker livsfarlige situasjoner fordi hun i nær-døden-opplevelser "ser ham inne i hodet sitt". I tillegg stifter hun et nærmere bekjentskap med gutt nr. 2 (team Jacob?). Fordi han transformeres til en varulv hver gang han blir sint prøver etterhvert også han å unngå henne for ikke å la henne bli et offer for sin egen ukontrollerbare natur.
Vi har altså en bok om en jente som står midt mellom to gutter som begge ikke kan kontrollere seg selv og som prøver å beskytte henne fra dem. Disse guttene gjør hun til sentrum for sitt liv, og hun er avhengig av tilstedeværelsen til minst en av dem for å klare å føle og fungere.
Imidlertidig blir hun igjen sammen med Edward fordi heller ikke han klarer å forsvare seg fra sin egen besettelse (enda han er over 100 år og burde vite et og annet om kjærlighetssorg) og fordi hun ikke alene klarer å stoppe spiralen med selvdestruksjon. Først da blir hun et menneske igjen. Trangen etter å forenes med (les: bli til) ham gjør at hun gifter seg med ham. Når de da endelig kan slippe tre bøker med tafselengsel løs blir hun full av blåmerker fordi han som kjent "ikke kan kontrollere seg selv", men det er jo verdt det for den store kjærligheten. Deretter blir hun gravid med en slags hybridskapning som langsomt dreper henne innenfra, men hun nekter å ta abort. Til slutt må de skjære ut barnet av magen hennes mens hun dør og kaster opp blod på en gang. Her er det de gjør henne til vampyr.
Bella er dermed en person som fysisk dør, gir opp familien sin, skolen sin, selvet sitt, livet sitt, for Edward og hans avkom. Twilight er egentlig en relativt tragisk historie om en ung jente som ikke klarer å være verdt noe alene, og som hele tiden trenger andre for å bekrefte sin egenverdi. Det utrolig besettende forholdet blir dermed det hele livet sentrerer rundt, og alt annet er vagt, gjennomsiktig, ubetydelig i forhold. Edward blir dopet hennes, det hun trenger for å være høy, og uten ham blir hun redusert til ingenting.
Nå skal ikke jeg være den første til å etterlyse moral i ungdomsbøker, særlig ikke i en bok som tydelig er fantasi. Problemet med denne boken er derimot at hun ofrer alt uten egentlig å ofre noe. Overgangen til vampyr går glatt fordi hun har en magisk evne til selvkontroll og dermed bare blir et forbedret menneske. Foreldrene har ikke noe problem med at hun er vampyr, så hun kan holde kontakt med dem likevel. Og hun og Edward er, etter en vampyrtilværelse sammen på et par måneder, overbevist om at en hel evighet sammen er nødt til å bli fantastisk.
Hadde det ikke kanskje vært en idé å problematisere denne situasjonen litt til? Serien tar bare med de romantiserende delen av besettelsen og gir den et lykkelig utfall og later som om det å bli så besatt av noen at alle andre aspekter av livet blekner bort og blir meningsløst er en BRA ting. Dermed er moralen i denne serien egentlig at besettende kjærlighet i farlige forhold er noe det er verdt å ofre livet sitt for, og om man ikke klarer å stå på egne ben uten denne kjærligheten er det fordi det er den som er det egentlige livet ditt. Twilight er historien om en jente som overkjører seg selv totalt i forhold til en gutt hun opplever som perfekt og som hun ikke kan fatte at hun fortjener.
Jeg liker å tenke på hva det ville betydd for historien om Twilight var en allegori. Om Edward ikke var en vampyr, bare en gutt Bella oppfattet som perfekt. Om Bella var en vanlig jente som hadde spunnet en besettelsesramme rundt seg selv og det ellers kjedelige småbylivet der bare leking med døden og livsfarlig erotikk kunne klare å få frem noen følelse av verdi i henne, og som endte med en fødsel hun ikke var i stand til å takle og døde - men uten å bli født igjen.
lørdag 27. november 2010
Er det greit å undertrykke seg selv?
Jeg har lenge vært i tvil om hvor jeg egentlig står i forhold til debatten om å forby religiøse hodeplagg. I teorien høres det meningsfullt ut å tillate alle å ikle seg hva de vil, inkludert religiøse symboler. Problemet er når disse symbolene er ujevnt fordelt innen den religiøse grupperingen og muligvis symboliserer noe annet enn religiøs tilhørighet, men status eller verdi. Den normative konflikten mellom vest og øst sammenfaller ofte med kjønnskonflikter. Dermed blir det vanskelig å stå for et såkalt universelt prinsipp om likestilling fordi det raskt betraktes som et kulturelt angrep. Går det an å være imot en generell tendens til patriarkalske systemer uten å bli oppfattet som etnosentrisk?
Det som skjedde når Frankrike forbød religiøse hodeplagg var at det ble tolket som nettopp et kulturelt angrep, når det egentlig prøvde å tilpasse en annen kultur til europeiske rammer. Jeg har alltid stilt meg tvilende til graden av universalisme i alle tanker jeg har fordi jeg vet jeg tenker dem fordi jeg er vestlig. Samtidig sliter jeg med tanken på at forskjellsbehandling skal kunne avfeies under dekning av å være kultur.
Det er ulike meninger om de symbolske meningene bak hodeplaggbruk. Grunnen til at det er lett å definere det som undertrykkende er de patriarkalske implikasjonene som ligger bak bruken. For det første pålegges kvinner å opptre på en annen måte enn menn, mens ingen menn pålegges å ikle seg noe spesifikt av kvinner, noe som befester mannens posisjon. For det andre ligger det en seksualisering i kravet om tilsløring fordi det ikke finnes noe lignende krav til en mann. Er man allerede subjektiv og etnosentrisk når man sier at en slik form for diskriminering ikke er legitim? Kanskje. Men i så fall er man også det samme når man sier det motsatte.
Ved å lage hår til et uttrykk for vakkert utseende, og så kreve at dette symbolet for skjønnhet deretter blir skjult, er man med på å fortsette en tradisjon der kvinner implisitt blir holdt ansvarlig for alle promiskuøse tanker menn noensinne måtte ha. Problemet mitt med hodeplagg er dermed ikke at det representerer kultur eller religion. For noe som representerer noe så viktig som nettopp religion og identitet burde ikke kunne kombineres med tvang. Vi bør ikke kalle forskjellsbehandling av kjønn som det viktigste symbolet for kultur, for da har vi antatt forskjellsbehandling som noe kulturelt riktig.
Selv om jeg personlig finner det ulogisk å behandle 50 % av menneskeheten annerledes enn den resterende halvdelen, ser jeg problemet i å motsette seg kulturell praksis som forskjellsbehandler kjønn, fordi alle samfunn gjør det. Hodeplaggbruken har bare blitt et symbol på denne debatten fordi den er et såpass synlig eksempel på forskjellsbehandling, fordi forskjellsbehandling i for eksempel vår samfunn er skjult og ikke finnes i form av konkrete påbud for væremåte eller oppførsel. Men dermed blir man lett hyklersk i å kritisere andre samfunn. Våre former for forskjellsbehandling av kjønn er eksisterende. Men de mangler et tydelig utseende.
Samtidig vil jeg ikke si det er riktig å nekte noen å bruke hodeplagg fordi dem som selv bruker det har antatt det som alt annet enn undertrykkelse, og ser det som symbol på ærbarhet, stolthet eller religion. Samtidig vil det finnes mange som ser det som tvang. Problemet ligger nettopp i den manglende evnen individer har til å velge sin kultur.
Kort sagt er det vanskelig å endre andres praksis om de forsvarer praksisen. Dette gjør det vanskelig å møte feminister fra afrikanske eller asiatiske lands sine krav om større kamp for kvinner i disse landene fordi det er ulikt i hvilken grad man definerer seg som undertrykt av de samme praksisene. Det er et stort problem for feministiske bevegelser at menns krav om kvinnelig oppførsel blir tolket som kulturens krav for riktig religiøs oppførsel; dermed blir det umulig å angripe et patriarkat uten å bli kulturfiendlig.
Vi har en tanke om at det er greit å undertrykke seg selv, fordi en tanke om "selvvalgt undertrykkelse" ikke finnes i vårt vokabular, og undertrykkelse er kulturelt definert og er dermed kanskje ikke undertrykkelse i det hele tatt. Men hvordan vet vi når selvet bestemmer over seg selv? Kulturelle normer en også en form for tvang.
Det å si at bruk av for eksempel hijab er undertrykkelse er selvsagt en kulturell tolkning, på samme måte som det å si at det er stolthet er en annen tolkning. Har en av tolkningene rett på mer definisjonsmakt enn den andre? Jeg vil påstå at enhver praksis som tvinges på enkelte individer utifra fysiske forutsetninger, enten det er ved lov eller kulturelt bestemt gjennom normer, er en form for undertrykkelse.
Men det mener jeg kanskje bare fordi jeg er vestlig.
Det som skjedde når Frankrike forbød religiøse hodeplagg var at det ble tolket som nettopp et kulturelt angrep, når det egentlig prøvde å tilpasse en annen kultur til europeiske rammer. Jeg har alltid stilt meg tvilende til graden av universalisme i alle tanker jeg har fordi jeg vet jeg tenker dem fordi jeg er vestlig. Samtidig sliter jeg med tanken på at forskjellsbehandling skal kunne avfeies under dekning av å være kultur.
Det er ulike meninger om de symbolske meningene bak hodeplaggbruk. Grunnen til at det er lett å definere det som undertrykkende er de patriarkalske implikasjonene som ligger bak bruken. For det første pålegges kvinner å opptre på en annen måte enn menn, mens ingen menn pålegges å ikle seg noe spesifikt av kvinner, noe som befester mannens posisjon. For det andre ligger det en seksualisering i kravet om tilsløring fordi det ikke finnes noe lignende krav til en mann. Er man allerede subjektiv og etnosentrisk når man sier at en slik form for diskriminering ikke er legitim? Kanskje. Men i så fall er man også det samme når man sier det motsatte.
Ved å lage hår til et uttrykk for vakkert utseende, og så kreve at dette symbolet for skjønnhet deretter blir skjult, er man med på å fortsette en tradisjon der kvinner implisitt blir holdt ansvarlig for alle promiskuøse tanker menn noensinne måtte ha. Problemet mitt med hodeplagg er dermed ikke at det representerer kultur eller religion. For noe som representerer noe så viktig som nettopp religion og identitet burde ikke kunne kombineres med tvang. Vi bør ikke kalle forskjellsbehandling av kjønn som det viktigste symbolet for kultur, for da har vi antatt forskjellsbehandling som noe kulturelt riktig.
Selv om jeg personlig finner det ulogisk å behandle 50 % av menneskeheten annerledes enn den resterende halvdelen, ser jeg problemet i å motsette seg kulturell praksis som forskjellsbehandler kjønn, fordi alle samfunn gjør det. Hodeplaggbruken har bare blitt et symbol på denne debatten fordi den er et såpass synlig eksempel på forskjellsbehandling, fordi forskjellsbehandling i for eksempel vår samfunn er skjult og ikke finnes i form av konkrete påbud for væremåte eller oppførsel. Men dermed blir man lett hyklersk i å kritisere andre samfunn. Våre former for forskjellsbehandling av kjønn er eksisterende. Men de mangler et tydelig utseende.
Samtidig vil jeg ikke si det er riktig å nekte noen å bruke hodeplagg fordi dem som selv bruker det har antatt det som alt annet enn undertrykkelse, og ser det som symbol på ærbarhet, stolthet eller religion. Samtidig vil det finnes mange som ser det som tvang. Problemet ligger nettopp i den manglende evnen individer har til å velge sin kultur.
Kort sagt er det vanskelig å endre andres praksis om de forsvarer praksisen. Dette gjør det vanskelig å møte feminister fra afrikanske eller asiatiske lands sine krav om større kamp for kvinner i disse landene fordi det er ulikt i hvilken grad man definerer seg som undertrykt av de samme praksisene. Det er et stort problem for feministiske bevegelser at menns krav om kvinnelig oppførsel blir tolket som kulturens krav for riktig religiøs oppførsel; dermed blir det umulig å angripe et patriarkat uten å bli kulturfiendlig.
Vi har en tanke om at det er greit å undertrykke seg selv, fordi en tanke om "selvvalgt undertrykkelse" ikke finnes i vårt vokabular, og undertrykkelse er kulturelt definert og er dermed kanskje ikke undertrykkelse i det hele tatt. Men hvordan vet vi når selvet bestemmer over seg selv? Kulturelle normer en også en form for tvang.
Det å si at bruk av for eksempel hijab er undertrykkelse er selvsagt en kulturell tolkning, på samme måte som det å si at det er stolthet er en annen tolkning. Har en av tolkningene rett på mer definisjonsmakt enn den andre? Jeg vil påstå at enhver praksis som tvinges på enkelte individer utifra fysiske forutsetninger, enten det er ved lov eller kulturelt bestemt gjennom normer, er en form for undertrykkelse.
Men det mener jeg kanskje bare fordi jeg er vestlig.
torsdag 4. november 2010
Kjærlighet, ømhet og trekant
Jeg så første episode av NRK-programmet "Trekant" på nett-tv i går og fant det, som de fleste andre, underholdende på en litt pinlig måte. Mens jeg sjekket facebooken min i dag morges legger jeg merke til at det nå finnes en facebook-gruppe som heter "NEI til NRKs trekant", med noe sånt som 7000 medlemmer. Nysgjerrig googler jeg meg rundt for å finne ut hva som er galt denne gangen, og finner omtrent de argumentene jeg hadde ventet:
"Vi må snakke om kjærlighet og ømhet i steden"
"Lær nå heller ungdommene om kjønnssykdommer"
"Programmet fremmer sexpress og umoral"
Jeg synes det er interessant at Norge, og kanskje spesielt kristen-Norge, synes sex er en helt grei ting å snakke om så lenge man bare snakker om det følelsesmessige eller skadelige ved det. Mens det å snakke om de tekniske perspektivene ved sex er umoralsk; sex er bare greit så lenge vi later som om det er en slags euforisk, følelsesmessig tilstand der lemmer og kroppsdeler automatisk beveger seg omkring på en romantisk måte.
Problemet er at dette argumentet overser at sex faktisk ER en ferdighet som krever tekniske kunnskaper. Kort sagt, kjærlighet og ømhet alene fører strengt tatt ikke til sex, og hvis bare kjærlighet var målet ville man ikke hatt bruk for sex i det hele tatt. Jeg synes man skal slutte å late som om sex ikke i bunn og grunn handler om drifter og behov. Det betyr selvsagt ikke at det ikke kan handle om kjærlighet, men drifter er en del av kjærligheten selv om den også kan være løsrevet fra den. Men hver gang man begynner å snakke om seksuell utfoldelse i praksis blir det forbundet med løsaktighet, noe jeg synes er underlig, siden sex jo er en vesentlig del av ekteskapsinstitusjonen også.
Dette viser egentlig bare at vi synes sex er et tabu i kulturen vår. Referering til konkrete seksuelle handlinger blir betraktet som upassende og noe man helst holder for seg selv. Vi maser om at samfunnet er så seksualisert, men jeg synes heller problemet er at det er pornografisert. Men det mener jeg at for eksempel nakenhet alltid blir betraktet som en seksuell handling fordi vi ikke klarer å se på det som normalt, og den seksualiteten vi ser på tv har alltid et perfekt og urealistisk ansikt. Dette programmet fremstiller den normale seksualiteten, det vil si seksuelle handlinger som folket som helhet generelt benytter seg av, og hvordan de bør gjøre det for best mulig effekt. Å si at det er feil er å si at hele menneskeheten er umoralsk.
Hva har det å si for vår selvfølelse at vi ikke tåler å se på en tv-skjerm det vi selv gjør i mørket? Vi må slutte å tabufisere det naturlige og normale.
Når vi vet at omtrent alle ungdommer har sex, og at sex er nært knyttet til selvfølelse, hvorfor synes noen at det er forkastelig å lære dem hvordan de faktisk gjør det? Vi vet jo fra før at omtrent alle ungdommer ser eller har sett på pornografi, men kunnskapene de tilegner seg der kan jo aldri benyttes noe sted i virkeligheten (kanskje med mindre de selv skaffer seg en karriere i tvilsom tysk filmindustri).
Jeg husker at på ungdomsskolen lærte vi to ting i seksualundervisning: abort er teit og kjønnssykdommer kommer til å drepe deg.
Vi ble ikke noe mer moralske av den grunn.
"Vi må snakke om kjærlighet og ømhet i steden"
"Lær nå heller ungdommene om kjønnssykdommer"
"Programmet fremmer sexpress og umoral"
Jeg synes det er interessant at Norge, og kanskje spesielt kristen-Norge, synes sex er en helt grei ting å snakke om så lenge man bare snakker om det følelsesmessige eller skadelige ved det. Mens det å snakke om de tekniske perspektivene ved sex er umoralsk; sex er bare greit så lenge vi later som om det er en slags euforisk, følelsesmessig tilstand der lemmer og kroppsdeler automatisk beveger seg omkring på en romantisk måte.
Problemet er at dette argumentet overser at sex faktisk ER en ferdighet som krever tekniske kunnskaper. Kort sagt, kjærlighet og ømhet alene fører strengt tatt ikke til sex, og hvis bare kjærlighet var målet ville man ikke hatt bruk for sex i det hele tatt. Jeg synes man skal slutte å late som om sex ikke i bunn og grunn handler om drifter og behov. Det betyr selvsagt ikke at det ikke kan handle om kjærlighet, men drifter er en del av kjærligheten selv om den også kan være løsrevet fra den. Men hver gang man begynner å snakke om seksuell utfoldelse i praksis blir det forbundet med løsaktighet, noe jeg synes er underlig, siden sex jo er en vesentlig del av ekteskapsinstitusjonen også.
Dette viser egentlig bare at vi synes sex er et tabu i kulturen vår. Referering til konkrete seksuelle handlinger blir betraktet som upassende og noe man helst holder for seg selv. Vi maser om at samfunnet er så seksualisert, men jeg synes heller problemet er at det er pornografisert. Men det mener jeg at for eksempel nakenhet alltid blir betraktet som en seksuell handling fordi vi ikke klarer å se på det som normalt, og den seksualiteten vi ser på tv har alltid et perfekt og urealistisk ansikt. Dette programmet fremstiller den normale seksualiteten, det vil si seksuelle handlinger som folket som helhet generelt benytter seg av, og hvordan de bør gjøre det for best mulig effekt. Å si at det er feil er å si at hele menneskeheten er umoralsk.
Hva har det å si for vår selvfølelse at vi ikke tåler å se på en tv-skjerm det vi selv gjør i mørket? Vi må slutte å tabufisere det naturlige og normale.
Når vi vet at omtrent alle ungdommer har sex, og at sex er nært knyttet til selvfølelse, hvorfor synes noen at det er forkastelig å lære dem hvordan de faktisk gjør det? Vi vet jo fra før at omtrent alle ungdommer ser eller har sett på pornografi, men kunnskapene de tilegner seg der kan jo aldri benyttes noe sted i virkeligheten (kanskje med mindre de selv skaffer seg en karriere i tvilsom tysk filmindustri).
Jeg husker at på ungdomsskolen lærte vi to ting i seksualundervisning: abort er teit og kjønnssykdommer kommer til å drepe deg.
Vi ble ikke noe mer moralske av den grunn.
tirsdag 5. oktober 2010
En kvinne har ingen personlighet
I alle fall ikke i Hollywood.
Har du noengang tenkt over at omtrent alle heltefigurer eller skuespillere i actionfilmer er menn? Eller at i alle fall flertallet alltid er det?
La oss si at jeg var en superkjent regissør og hadde laget en tradisjonell actionfilm som foregikk slik.
1. En gjeng raner en bank med påfølgende gisseltaking og mord av uskyldige, før de stikker av
2. Tøff gruppe av politibetjenter etterforsker saken med passelig mengde eksplosjoner og biljakt
3. Tøffe politibetjenter plaffer ned ranerne så blodet spruter, gislene blir sluppet fri, alle er glade.
Kunne du tenke deg at det var mulig at alle ranerne var kvinner, alle politibetjentene var kvinner, og alle gislene var menn? Og i så fall, hadde dette vært mulig uten at det ble stemplet som en feministisk film, som noe unormalt, sært og spesielt?
Og i omvendt tilfelle; hadde noen i det hele tatt tenkt en eneste kjønnsrelatert tanke om de så en slik actionfilm bestående av 95 % menn?
Nei. Og det er fordi Simone de Beauvoir hadde rett; mannen er normen. Vi er vant til å se ham på film, og stiller ikke spørsmålstegn ved at han hele tiden er der.
Når en film legger inn en såkalt sterk kvinnefigur er det bare for å lure deg til å tro at den er kjønnsnøytral. Ta for eksempel en klassisk "historisk" film som King Arthur, der Kiera Knightley spiller en Guinevere som skyter med pil og bue. Og plutselig er det en likestillingsfilm som fremstiller "sterke kvinner", selv om alle de andre i filmen er menn.
Samtidig; historiske filmer som fremstiller voldelige historiske hendelser vil nødvendigvis ofte bestå av flest menn. Men i eventyrfilmer, eller actionfilmer, eller alle andre filmer, burde det være mulig med en nyansering. Ikke fordi film bør ha som hensikt å være likestilt. Men fordi film bør ha som hensikt å fremstille alle som mennesker og ikke som kjønn med en spesifikk rolle, og for å forstå at filmverdenen faktisk IKKE er laget bare for å tilfredsstille et mannlig publikum. Hva med tegneseriene? Er Spider-Man, Batman og Hulken kvinner? Og hvem er stort sett fiendene deres?
Kvinner som er med i actionfilmer er stort sett enten med for å sikre romantikk/sex av noe slag, eller for å skyte folk slik at man kan late som om Hollywood er likestilt.
Har noen sett Transformers her? Jenta ser ut som en supermodell. Gutten er relativt nerdete og uattraktiv. Hvor mange actionfilmer vet dere om som har en stygg jente i hovedrollen, med en superdeilig mann som motspiller?
Det er nok mulig å finne unntaksfilmer; vil si at Kill Bill er litt ukonvensjonell her, for eksempel. Men da vil man merke seg det som et unntak, som noe spesielt. En kvinnelig mannevond helt vil ALLTID bli tolket ut i fra sin stilling som nettopp mannevond og kvinnelig, mens en mann bare blir tolket ut i fra sin rolle, som om han var kjønnsnøytal. Men jeg har begynt å stille disse spøsmålene til ALLE tv-serier og filmer jeg ser: hvor mange menn og hvor mange kvinner er med? Hva slags roller har de? Hvordan fremstår kvinnene?
Og jeg blir stort sett alltid litt deprimert.
En ting er kvantitet; en annen ting er kvalitet. Spør deg selv om hvilken rolle kvinner på film tjener. De fleste filmer for voksne - som ikke er spesifikt rettet mot kvinner - har menn i hovedrollen, fordi alle filmer med kvinnelige hovedroller plutselig blir stemplet som kvinnefilmer, mens filmer med menn i hovedrollen er såkalt kjønnsnøytrale. Dette er fordi man ikke klarer å se kvinner som mennesker. En dramafilm som fremstiller en manns problemer, en manns reise, blir regnet som å være noe alle kan identifisere seg med, mens hvis det er en kvinne blir det ikke regnet med at menn skal være interessert.
Ta moderne animasjonsfilmer. Ta Shrek, ta Istid, ta Harry Potter ta Dragetreneren, ta Toy Story. Hvem er heltene, hvem er sidespillerne? I filmer laget for barn - hvorfor i all verden er det fortsatt flertall av gutter som hovedpersoner? Tror vi ikke at gutter gidder å se jenter på en tv-skjerm, og hva har det å si for måten vi tenker på?
Jeg så Karate Kid for ikke så lenge siden. To kvinner er med, og de spiller rollen som hovedpersonens a) støttespiller b) forelskelse.
Det er forsåvidt ikke noe problem at EN film er sånn, problemet er at det er et mønster. Hvor er alle de påkostede storfilmene om jenter som klarer ting, fysisk eller psykisk? Hvordan forventer vi at jenter skal føle seg når de alltid spiller rollen som mindreverdige på skjermen?
Igjen; det finnes unntak overalt. Pippi. Mulan. The Golden Compass. Men unntakene er gjerne lettest å komme på i sjangerne for barnefilmer eller dramafilmer. Det ser ut som om vi enda ikke tror at voksne menn kan identifisere seg med voksne kvinner på filmlerretet.
Har du noengang tenkt over at omtrent alle heltefigurer eller skuespillere i actionfilmer er menn? Eller at i alle fall flertallet alltid er det?
La oss si at jeg var en superkjent regissør og hadde laget en tradisjonell actionfilm som foregikk slik.
1. En gjeng raner en bank med påfølgende gisseltaking og mord av uskyldige, før de stikker av
2. Tøff gruppe av politibetjenter etterforsker saken med passelig mengde eksplosjoner og biljakt
3. Tøffe politibetjenter plaffer ned ranerne så blodet spruter, gislene blir sluppet fri, alle er glade.
Kunne du tenke deg at det var mulig at alle ranerne var kvinner, alle politibetjentene var kvinner, og alle gislene var menn? Og i så fall, hadde dette vært mulig uten at det ble stemplet som en feministisk film, som noe unormalt, sært og spesielt?
Og i omvendt tilfelle; hadde noen i det hele tatt tenkt en eneste kjønnsrelatert tanke om de så en slik actionfilm bestående av 95 % menn?
Nei. Og det er fordi Simone de Beauvoir hadde rett; mannen er normen. Vi er vant til å se ham på film, og stiller ikke spørsmålstegn ved at han hele tiden er der.
Når en film legger inn en såkalt sterk kvinnefigur er det bare for å lure deg til å tro at den er kjønnsnøytral. Ta for eksempel en klassisk "historisk" film som King Arthur, der Kiera Knightley spiller en Guinevere som skyter med pil og bue. Og plutselig er det en likestillingsfilm som fremstiller "sterke kvinner", selv om alle de andre i filmen er menn.
Samtidig; historiske filmer som fremstiller voldelige historiske hendelser vil nødvendigvis ofte bestå av flest menn. Men i eventyrfilmer, eller actionfilmer, eller alle andre filmer, burde det være mulig med en nyansering. Ikke fordi film bør ha som hensikt å være likestilt. Men fordi film bør ha som hensikt å fremstille alle som mennesker og ikke som kjønn med en spesifikk rolle, og for å forstå at filmverdenen faktisk IKKE er laget bare for å tilfredsstille et mannlig publikum. Hva med tegneseriene? Er Spider-Man, Batman og Hulken kvinner? Og hvem er stort sett fiendene deres?
Kvinner som er med i actionfilmer er stort sett enten med for å sikre romantikk/sex av noe slag, eller for å skyte folk slik at man kan late som om Hollywood er likestilt.
Har noen sett Transformers her? Jenta ser ut som en supermodell. Gutten er relativt nerdete og uattraktiv. Hvor mange actionfilmer vet dere om som har en stygg jente i hovedrollen, med en superdeilig mann som motspiller?
Det er nok mulig å finne unntaksfilmer; vil si at Kill Bill er litt ukonvensjonell her, for eksempel. Men da vil man merke seg det som et unntak, som noe spesielt. En kvinnelig mannevond helt vil ALLTID bli tolket ut i fra sin stilling som nettopp mannevond og kvinnelig, mens en mann bare blir tolket ut i fra sin rolle, som om han var kjønnsnøytal. Men jeg har begynt å stille disse spøsmålene til ALLE tv-serier og filmer jeg ser: hvor mange menn og hvor mange kvinner er med? Hva slags roller har de? Hvordan fremstår kvinnene?
Og jeg blir stort sett alltid litt deprimert.
En ting er kvantitet; en annen ting er kvalitet. Spør deg selv om hvilken rolle kvinner på film tjener. De fleste filmer for voksne - som ikke er spesifikt rettet mot kvinner - har menn i hovedrollen, fordi alle filmer med kvinnelige hovedroller plutselig blir stemplet som kvinnefilmer, mens filmer med menn i hovedrollen er såkalt kjønnsnøytrale. Dette er fordi man ikke klarer å se kvinner som mennesker. En dramafilm som fremstiller en manns problemer, en manns reise, blir regnet som å være noe alle kan identifisere seg med, mens hvis det er en kvinne blir det ikke regnet med at menn skal være interessert.
Ta moderne animasjonsfilmer. Ta Shrek, ta Istid, ta Harry Potter ta Dragetreneren, ta Toy Story. Hvem er heltene, hvem er sidespillerne? I filmer laget for barn - hvorfor i all verden er det fortsatt flertall av gutter som hovedpersoner? Tror vi ikke at gutter gidder å se jenter på en tv-skjerm, og hva har det å si for måten vi tenker på?
Jeg så Karate Kid for ikke så lenge siden. To kvinner er med, og de spiller rollen som hovedpersonens a) støttespiller b) forelskelse.
Det er forsåvidt ikke noe problem at EN film er sånn, problemet er at det er et mønster. Hvor er alle de påkostede storfilmene om jenter som klarer ting, fysisk eller psykisk? Hvordan forventer vi at jenter skal føle seg når de alltid spiller rollen som mindreverdige på skjermen?
Igjen; det finnes unntak overalt. Pippi. Mulan. The Golden Compass. Men unntakene er gjerne lettest å komme på i sjangerne for barnefilmer eller dramafilmer. Det ser ut som om vi enda ikke tror at voksne menn kan identifisere seg med voksne kvinner på filmlerretet.
Trenger vi roller?
Jeg har en teori om at mitt hat mot kjønnsrollemønstre egentlig er et hat mot all form for kategorisering. Vi deler verden inn i hundre tusen ulike grupper; svart, hvit, kvinne, mann, rik, fattig, punker, soss, ung, gammel, liker popmusikk eller liker rock, spiller fotball eller spiller dataspill; og ut i fra disse gruppene danner vi hundrevis av kategoriseringer som deretter gjør at vi kan dytte verden inn i passelige grupper.
Og det er greit nok; alle sier at de hater å bli satt i bås, og alle sier at de er for spesielle til å høre til noen bås. Og dermed kan man lage en helt egen kategori av "folk som føler seg for spesielle til å høre til i en bås", og så har man løst det problemet.
Problemet med disse gruppene er at de får oss til å tenke begrensende og oppdelt, snarere enn åpen og flytende, og jeg tror det har en større hensikt å se på hele verdens som flytende, ulåst, vanskelig og komplisert.
Ta ett eksempel: en jente som på barneskolen liker å spille fotball, klatre i trær og ha snøballkrig blir lett stemplet som en "tomboy"; ordet "jente" er ikke nok til å forklare din atferd, så vi stempler deg som halvveis gutt. (Man kan gjøre det samme med gutt med jenteatferd, bare at det - interessant nok - blir sett på som noe negativt, mens det å være tomboy er synonymt med å være tøff). Det hadde vært lettere om man kunne innse at det å finne fellestegn for halve jordkloden under kategorien "jente" bare er å gi opp, for de referansene man da danner ender lettere opp med å bli selvoppfyllende enn noe annet. Man bruker de gjeldende referansene til å danne seg en identitet som jente.
Spørsmålet er om det i det hele tatt går an å danne en individualitet uten noen referansegrupper?
Ung, hvit, vestlig kvinne. Det sier noe, men altfor lite, fordi tre små ord som dette gjerne føler at man danner bilder i hodet sitt, legger til en masse egenskaper som kanskje ikke finnes.
Jeg har en følelse av at ordet individualitet er litt oppskrytt. For eksempel er jeg skeptisk til alle som argumenterer for viktigheten av å ha en unik klesstil som representerer deg selv. For det første er dette umulig, siden et eller annet sted har noen samme klær som deg likevel, for det andre misvisende, fordi hvordan et menneske representerer seg selv gjennom klær ikke nødvendigvis sier noenting som helst annet at "det er for kaldt og for umoralsk å gå naken, så er eller annet må man jo dytte på seg".
Jeg tror ikke det er mulig å unngå å definere mennesker, fordi alle aspekter ved deg kan si noe om deg; problemet er at de kan bety en rekke helt forskjellige ting hos ulike individer. Det at man kan finne masse fellestrekk gjør at man lettere overser forskjellene, og omvendt. Jeg skulle egentlig ønske at vi var flinkere til å gruppere og stemple folk på en litt mindre - vel, begrensende måte.
Og det er greit nok; alle sier at de hater å bli satt i bås, og alle sier at de er for spesielle til å høre til noen bås. Og dermed kan man lage en helt egen kategori av "folk som føler seg for spesielle til å høre til i en bås", og så har man løst det problemet.
Problemet med disse gruppene er at de får oss til å tenke begrensende og oppdelt, snarere enn åpen og flytende, og jeg tror det har en større hensikt å se på hele verdens som flytende, ulåst, vanskelig og komplisert.
Ta ett eksempel: en jente som på barneskolen liker å spille fotball, klatre i trær og ha snøballkrig blir lett stemplet som en "tomboy"; ordet "jente" er ikke nok til å forklare din atferd, så vi stempler deg som halvveis gutt. (Man kan gjøre det samme med gutt med jenteatferd, bare at det - interessant nok - blir sett på som noe negativt, mens det å være tomboy er synonymt med å være tøff). Det hadde vært lettere om man kunne innse at det å finne fellestegn for halve jordkloden under kategorien "jente" bare er å gi opp, for de referansene man da danner ender lettere opp med å bli selvoppfyllende enn noe annet. Man bruker de gjeldende referansene til å danne seg en identitet som jente.
Spørsmålet er om det i det hele tatt går an å danne en individualitet uten noen referansegrupper?
Ung, hvit, vestlig kvinne. Det sier noe, men altfor lite, fordi tre små ord som dette gjerne føler at man danner bilder i hodet sitt, legger til en masse egenskaper som kanskje ikke finnes.
Jeg har en følelse av at ordet individualitet er litt oppskrytt. For eksempel er jeg skeptisk til alle som argumenterer for viktigheten av å ha en unik klesstil som representerer deg selv. For det første er dette umulig, siden et eller annet sted har noen samme klær som deg likevel, for det andre misvisende, fordi hvordan et menneske representerer seg selv gjennom klær ikke nødvendigvis sier noenting som helst annet at "det er for kaldt og for umoralsk å gå naken, så er eller annet må man jo dytte på seg".
Jeg tror ikke det er mulig å unngå å definere mennesker, fordi alle aspekter ved deg kan si noe om deg; problemet er at de kan bety en rekke helt forskjellige ting hos ulike individer. Det at man kan finne masse fellestrekk gjør at man lettere overser forskjellene, og omvendt. Jeg skulle egentlig ønske at vi var flinkere til å gruppere og stemple folk på en litt mindre - vel, begrensende måte.
Å føle det man føler
Jeg antar det var flere enn meg som leste den artikkelen i A-magasinet forrige lørdag som handlet om en pedofil som ikke var overgriper. Det er et tema jeg faktisk har tenkt på før, når jeg har lest om overgripere; hva med dem som føler det samme, men aldri forteller det til noen? Hvordan har de det med seg selv? Hva vet vi egentlig om hva folk tenker, under overflaten?
Og hva har det egentlig å si hva folk tenker under overflaten, så lenge de handler riktig? For så fort man stempler en følelse stempler man også et menneske. Du kan ikke stemple pedofili som forkastelig uten å også få en hel del mennesker, som kanskje har pedofile følelser selv om det er de siste de vil, til å tro at de også er forkastelige mennesker.
Og folk som kritiserer sier; "Vi frykter dere er en fare for våre barn". Men jeg tror at så lenge mennesket er et moralsk vesen med selvkontroll, bør man sette ressurser heller inn på å hjelpe enn å hate. Og så burde vi tenke på at alle innsatte, alle narkomane, alle prostituerte, alle pedofile, alle har vært barn en gang, og ingen ville ende opp som de gjorde. Et menneske er fortsatt et menneske selv om det ble voksent.
Jeg tenker at det er farlig å knytte kriminelle handlinger og følelser sammen, fordi et menneskets følelsesliv er dets eget og noe som vanskelig kan kontrolleres, mens et menneskets handlinger angår alle og KAN kontrolleres. Jeg tipper at alle som har tanker som kan kobles opp mot noe kriminelt raskt ender opp med å hate seg selv, og jeg tror at vi som samfunn tjener på å være forståelsesfulle snarere enn fordomsfulle - for du kan hate et problem, men du kan ikke hate noen for å ha et problem.
Det handler om å se mennesker bak alle begreper, tror jeg. At bak alle mordere, overfallsmenn, overgripere, ligger det en historie som kan forklare hvorfor det gikk som det gikk. Selv om mange av oss kan bli sinte nok til å ha lyst til å skade noen, gjør vi det ikke. Man kan være heterofil, men man begår ikke overgrep mot det motsatte kjønn likevel. Jeg tror vi må slutte å tro at seksualitet og selvkontroll ikke er svært tett sammenknyttet. Det er derfor det er fælt at retten i voldtektssaker vektlegger hva det kvinnelige offeret hadde på seg, fordi det tilsier at om hun var utfordrende kledd kunne mannen med mindre letthet kontrollere seg selv. Men det er selvsagt aldri en unnskyldning, for alle har selvkontroll, eller kan lære seg det i større grad enn de hadde.
Og så lenge man har sterke moralske overbevisninger om hva man kan og ikke kan gjøre, er det ingen vits i å hate noen for følelsene deres, for det fører ingenting godt med seg likevel.
Og hva har det egentlig å si hva folk tenker under overflaten, så lenge de handler riktig? For så fort man stempler en følelse stempler man også et menneske. Du kan ikke stemple pedofili som forkastelig uten å også få en hel del mennesker, som kanskje har pedofile følelser selv om det er de siste de vil, til å tro at de også er forkastelige mennesker.
Og folk som kritiserer sier; "Vi frykter dere er en fare for våre barn". Men jeg tror at så lenge mennesket er et moralsk vesen med selvkontroll, bør man sette ressurser heller inn på å hjelpe enn å hate. Og så burde vi tenke på at alle innsatte, alle narkomane, alle prostituerte, alle pedofile, alle har vært barn en gang, og ingen ville ende opp som de gjorde. Et menneske er fortsatt et menneske selv om det ble voksent.
Jeg tenker at det er farlig å knytte kriminelle handlinger og følelser sammen, fordi et menneskets følelsesliv er dets eget og noe som vanskelig kan kontrolleres, mens et menneskets handlinger angår alle og KAN kontrolleres. Jeg tipper at alle som har tanker som kan kobles opp mot noe kriminelt raskt ender opp med å hate seg selv, og jeg tror at vi som samfunn tjener på å være forståelsesfulle snarere enn fordomsfulle - for du kan hate et problem, men du kan ikke hate noen for å ha et problem.
Det handler om å se mennesker bak alle begreper, tror jeg. At bak alle mordere, overfallsmenn, overgripere, ligger det en historie som kan forklare hvorfor det gikk som det gikk. Selv om mange av oss kan bli sinte nok til å ha lyst til å skade noen, gjør vi det ikke. Man kan være heterofil, men man begår ikke overgrep mot det motsatte kjønn likevel. Jeg tror vi må slutte å tro at seksualitet og selvkontroll ikke er svært tett sammenknyttet. Det er derfor det er fælt at retten i voldtektssaker vektlegger hva det kvinnelige offeret hadde på seg, fordi det tilsier at om hun var utfordrende kledd kunne mannen med mindre letthet kontrollere seg selv. Men det er selvsagt aldri en unnskyldning, for alle har selvkontroll, eller kan lære seg det i større grad enn de hadde.
Og så lenge man har sterke moralske overbevisninger om hva man kan og ikke kan gjøre, er det ingen vits i å hate noen for følelsene deres, for det fører ingenting godt med seg likevel.
Abonner på:
Innlegg (Atom)